Nei morsomt er det ikke

men trist og tragisk og alt det livet har å by på av fortredeligheter. Denne boka er neimen ikke lett å skrive om uten at det blir de reineste floskler, men jeg får gjøre så godt jeg kan for dette er en bok som fortjener en drøss med lesere!

Dagsavisen sier at hun ”klarer å gi hverdagsspråket tyngde, kraft og glans” mens Aftenbladet mener hun er ”litt irriterende, maniert”. Aftenposten sier hun ikke er ”egnet til å fremme sinnets munterhet, tvert imot” og at hun er en ”gjennomført alvoriker”. Dessuten at hun har en ”hang til å flotte seg med antydninger”. (Hvor tar du det fra, Stemland?). Dagbladet sier hun er ”verken humorist eller ironiker” men at det er et ”stort og nært alvor” i boka. Kulturnytt finner heller ikke mye humor i boka, men alle var enige om at det var en god bok. Og Elis Lesebabbel lurer på ”hvorfor skal nå alt være så moro alltid”.

Om du vil lese alle novellene på en gang eller en om gangen slik Kulturnytt anbefaler, skal ikke jeg blande meg oppi, men kanskje ikke dette er T-baneboka hvis du ikke reiser så langt. I verste fall kan du glemme å gå av på riktig stasjon, akkurat som om det skulle være noen katastrofe, kanskje du til og med slipper unna nok et dustemøte på jobben. Ikke la deg skremme at det er noveller – hvis det vanligvis ikke er din greie – kanskje dette er boka som får deg til å se vitsen med noveller.

I boka møter vi

• Forsømte barn
• Mor med sovende datter i fanget som blir ranet på T-banen
• Far og sønn som nettopp har sonet et voldsdom på jakt etter leilighet til sønnen
• Autistisk ung jente som får E-post-er av en fremmed ung mann i ubalanse
• Mor møter bortadoptert datter
• Etc

Dette kunne vært snadder for både underholdningslitteraturen og tabloidpressa. Kanskje det er fordi forfatteren bare antyder og overlater såpass mye til leseren virkningen blir såpass sterk. Det er det som ligger mellom linjene som gjør oss lesere urolige. Det er mye om forhold barn/foreldre/søsken - et område vi er spesielt sårbare, kanskje det er noe av dette omslaget også vil si noe om. ”Det krever noe, det er et ansvar tenker jeg, å skildre andre menneskers maktesløshet” sier en av personene i boka.

Ja boka, ja; det er altså Gjestene av Merethe Lindstrøm, og årsaken til at boka har denne tittelen er kanskje som Kulturnytt sier at ... nei, forresten, drit oppi det!

Merethe Lindstrøm er altså en av de to norske kandidatene til Nordisk Råds litteraturpris. På tide at denne forfatteren endelig får litt velfortjent oppmerksomhet i pressa! Glem Frode Tiller! Les Lindstrøm!

PS: Hvorfor stavekontrollen protesterer på Lindstrøm vites ikke, jeg har i hvert fall stavet navnet riktig. Og – jeg skal ikke komme men noen morsomheter ang. retten biff á la Lindstöm, en grå og trist rett vi ble tvangsfora med på ”barnbespisningen” en gang fra en fjern fortid som skolebarn i Sverige. En nitrist rett fullstendig uten intensitet og innlevelse.

Jeg spiser aldri mer Biff á la Lindstrøm men leser gjerne flere bøker av Lindstrøm!