Nei, ikke den beste nynorske barne- og ungdomsboka

i år trass i Bragepris og ARK-nominering, men en god bok.

Handlinga skulle være kjent. Mo kommer ny i klassen, hvor er mor?, Mo pynter på sannheten, noe klassevenninnene avslører, og det gjør det jo ikke akkurat lettere for henne, den triste sannheten nøstes fram og til slutt får vi vite alt.

Og med godt og effektivt språk får vi et godt inntrykk av denne litt sære jenta. Det er mye å lese mellom linjene.

”Vi var liksom ikkje nokon pannekakefamilie” .

”Det var alt eg sa, eit kjipt svar. Var det rart eg berre hadde ein venn?”.

Leseren ( i hverfall denne) får sympati for denne sære, tverre jentungen.

Man kan kanskje si at det rår en viss ”aldersforvirring” når det gjelder denne boka. Boka ble tatt med i fjorårets txt-aksjon for ungdom, men jentungen er altså ikke fylt 13 enda. I Samlagets bokklubb for barn blir boka plassert i alderen 9 – 12. Skulle tro at det må gjelde ganske modne 9-åringer i tilfelle.

Jeg blir jo litt forvirra sjøl også, når det står på side 34 at ”Espen hadde kjørt av på moped i helga!”. Hadde ikke forfatteren plassert dem i 7. klasse hadde jeg nok trodd de var i hvert fall ett år eldre. Litt pirk kanskje?

Aftenposten mener at ”avslutningen kommer så brått at det er rart at forfatteren ikke har spandert på oss noen flere sider.” Og mener det burde vært mer humor. (Tungt å være litteraturanmelder, Aftenposten? Lite å le av om dagen? Men nå har i hvert fall skolerevysesongen begynt, hvis det kan bidra mer til sinnets munterhet for Aftenpostens slitne journalister.) Barnebokkritikk.no er heller ikke helt uenig ang. slutten og snakker om kortslutning.

Og da røper jeg vel ikke for mye hvis jeg sier at boka har happy ending, og bevares, klart forfatteren kunne ha spandert noen ekstra sider men jeg hadde ingen problemer med å godta den slutten. Faktisk ble jeg litt grepet. Og det formoder jeg var noe av hensikten, enten den nå var god eller ikke. Eller om det nå var så lurt fra en litterær synsvinkel.

Sånn malapropos : Linn T. Sunne er i følge wikipedia litteraturformidler og nå lurer jeg mer og mer på hva som skal til for å fortjene tittelen litteraturformidler. Dette ordet begynner å gi meg brekninger!

Orsak! Orsak! No gløymde eg å skrive på nynorsk, dette er jo ei nynorskbok men eg gidd ikkje å skrive alt på nytt!

Men eg kan vel seie at denne forfattaren vert betre og betre. Eg har lese nokre andre bøker av ho og. Så dersom ho no berre sluttar å slutte så brått kan ho verte riktig god!

Ein litt pussig ting : dette er den tredje barne- og ungdomsboka av fjorårets Samlaget-bøker eg har lese som på ein eller annan måte omhandlar Paris. (Mo tek ein oval weekend til Paris i lag med bestemora si). No byrjar eg å lure på om Samlaget eig ein bustad i Paris som forfattarane kan bu i når dei skriv? Og dei som får bu der vert sjølsagt så inspirerte av denne byen at dei berre må skrive noko i bøkene sine. Eller er det slik at dei som ikkje får låne leiligheiten då får slik ein lengt etter denne vakre metropolen at dei i kvart fall lyt skrive om staden. Eller at dei skriv av rein trass? "Eg får ikkje bu gratis i Paris nei, men her ser dykk jenta/guten sin som kan skrive om Paris, ja! "

Nei no får det vel vere nok. Eg trur vi gjev det siste ordet til Frankieguten. Her er og eit ljosbileteprogram som dei som ikkje kjem seg til Paris med det fyrste kan trøyste seg med. Anten dei no er forfattere eller andre. (Nei, ikkje I love Paris denne gongen, den er no så forsliten og, at!) Og her har du no teksten og dersom du vil synge med!