Nei denne boka HER altså...

”I sommer drepte jeg et elleve år gammel barn som påsto han het Helge Holmlund, hjemmehørende i Hebbershålet, Øvre Kågedalen, nordre Västerbotten. Vi møttes ved pissoaret på et tivoli, idet Barnas Dag ble slukt av menneskenes Natt. Han syntes å være av den tause svake typen, og søt musikk oppsto. Jeg tok ham med meg hjem, og etter at han hadde fått lov til å utføre visse tjenester, bandt jeg ham og stengte ham inne i en lyddempet potetkjeller som jeg gjerne anvender til den slags formål. I seks dager nøt jeg ham til fulle. Liket ble puttet i passe store biter... ”

Slik åpner Eldreomsorgen i Øvre Kågedalen av Nikanor Teratologen som er et psevdonym for Niclas Lundqvist. Og siden blir det bare verre!

”Nikanor tå døm ti tusen torturteknikker. Det Miskjente Geniet. Skrivebordmorderen. Dømt tel livstid for gjentatt grovt språkbruk. Vrangstrupeskratterans olja!”

Her er pervertert sex, blodskam, kannibalisme, drap, voldtekter, blasfemi, misantropi, rasisme og morbide obskøniteter og annen moro over en lav sko. Innimellom er teksten spekket av litterære referanser. Hvorvidt forfatteren er sprenglærd eller bare namedropper skal være usikkert men oversikten er imponerende. Og noen ganger vrir han bevisst på navn og titler : Mamman utan egenskaper av Robert Müsli for eksempel. Vilgot Moberg : Din stump på jorden. Samsara Lidman og Poas Enkvist. Eller hva med denne : Ringmuskelns herre av Tolken. Litt sånn tatt ut av sammenhengen ser dette litt russehumoraktig ut kanskje, men tar seg flott ut i teksten. Sæterbakken : ikke for å pirke men Nicke nyfiken heter Nysgjerrige Nils på norsk, ikke ”Nicke Nysgjerriper”. (Og akkurat her er forfatteren tro mot originaltittelen).

Boka er velskrevet, djevelsk godt for å si det slik, og humoren er råtøff (”svart humor” strekker liksom ikke til her). Og jo da ; med poesi. Folkens : jeg har aldri noensinne lest noe liknende! The Cocka Hola Company blir reneste andaktsboka i sammenlikning.

Hva boka handler om? Nei spar meg! Men i hovedrollene finner vi Morfar og Pjokken som har et noe uvanlig forhold til å være i så nær familie for å si det mildt. Og en bunsj gamle ”tjuvgubbar” og ”käringar”. Stedet er Västerbotten, som er Sara Lidmans, Torgny Lindgrens og Per Olof Enquists litterære virkeområde og nå altså også Nikanor Teratolgens.

Anmelderen i ABC nyheter er heller ikke uenig i at boka har litterære kvaliteter men kommer ikke forbi følelsen av at det er mest provokasjon for provokasjonens skyld. Der tror jeg hun tar feil, det provoserende er nok mer et virkemiddel, men jeg gikk også lei etter ca 100 sider. Nå gidder jeg ikke mer. Imponerende og originalt språklig, men noe slitsomt og monotont med all den der perversiteten. Kanskje en bok som bør leses litt i småporsjoner. En sørf på nettet viser at sistnevnte anmelder er pur ung så det er altså ikke nødvendigvis alderen (min). Bare så det er sagt. Og kom ikke med det der med pripne damer; Fb’s anmelder, som like godt smeller til med terningkast 6, er også kvinne!

Oversetteren Stig Sæterbakken finner store ting i denne boka ellers hadde han vel neppe giddet å oversette den. Boka er opprinnelig skrevet på västerbottendialekt. Og her kommer et oversetterproblem. Hva gjør oversetteren når boka er skrevet på dialekt?

1)
Glemmer dialekta og skriver på bokmål eller kav riksmål slik Per Qvale gjorde da han oversatte serien Vredens barn av Sara Lidman? Det ble VELDIG gæernt når disse fattige bøndene i Västerbotten snakker på riksmål, så da greip i hvert fall jeg til originalbøkene selv om den dialekta ikke var enkel.

2)
Finne en mer passende dialekt, for eksempel i dette tilfelle nordnorsk siden begivenhetene finner sted i Nord-Sverige? Det blir liksom litt rart det også. Siden vi IKKE befinner oss i Norge.

3)
Grunnen til at Sæterbakken oversetter til Lillehammerdialekt om dog noe brei, er åpenbar; det er en dialekt han kjenner godt. Og for mange kanskje like fremmedartet som västerbottendialekta. Men likevel skurrer det litt : en dialekt fra innlandet flytta til det karrige og fattige Västerbotten? Dialekta likner heller ikke så reint lite på Prøysen og slik de snakker litt lengre nedover det åpne Mjøslandskapet der de store kornbøndene holder til. Og da blir det i hvert fall helt miss.

4)
Kunne det være en idé å oversette til nynorsk? Nix! Glem det.

5)
Problemet er egentlig uløselig. Er boka egentlig uoversettelig eller er DET en fallitterklæring? Og så kan man jo i det vide og breie diskutere om det VAR nødvendig å oversette denne boka 15 år etter debuten. Men NRK nyheter er i hvert fall mer enn fornøyd med at boka er blitt oversatt.

Sæterbakken: jeg sier det til deg også : man kan ikke oversette manchesterbyxor til manchesterbukser. Det heter cordfløyel.

Hvem er denne boka for? For ikke altfor sarte sjeler som er opptatt av et kreativt litterært språk, kanskje?