Arnt Birkedals kaninar

Oj! Hadde oversett denne lille boka som er blant de nominerte til denne prisutdelingen! Fy skam meg!

Dette er en bok i Samlagets lettlestserie Komet. Og ”Kometbøkene er ein serie fargeillustrerte lettlesbøker for barn mellom sju og tolv år, fordelt på tre trinn. Bøkene er både spennande og morosame. Les ein Komet, og gi leselysta ein pangstart!” Meir om det noe intrikate opplegget med og utan stjerner i diverse fargar og varierande sidetall finn du i denne bokmeldinga i barnebokkritikk.no.

Korleis denne boka vil fungere som lesetreningsbok er no ikkje så lett å seie. Men eg likar no Arnt Birkedals bøker eg, då, men det er vel kanskje ei bok av det litt smale og komplekse slaget. Men eg går jo ut frå at juryen har gått ut frå sjølve teksten og ikkje brydd seg så mykje om innpakninga.

Ein dag oppdagar ”Stein og eg” at kaninane deira er stjålne, burtsett frå gamle Kleopatra då. Og slikt engasjerar jo ungane. I alle fall dei som likar kaninar og andre små gnagarar. Og det gjer jo statistisk sett mange born. Slutten er nokså open, (SPOILER!!!! SPOILER!!!! Skal du lese boka sjølv må du slutte å lese meir no altså, ellers er det vel eg som får skulda att og får sinte E-postar og alt mogleg!) vi får jo ikkje vite korleis det går med dei to karane som saknar kanina sine. Om dei finn dei att, altså. Og det er og nokre plutselege brott i forteljinga, tre gonger får vi lese at bakom haugane/ skogane lever vondskapen. Gutane der er ikkje riktig navla og til og med mødrene deira bannar! Mellom mykje anna fælt.

Og kanina deira har no oppfinnsame navn då (SPOILER!!!! Eller det var kanskje ikkje naudsynt no nei, eg har jo nett skrive ei åtvaring, så dei som har tenkt å lese boka har vel slutta å lese denne blogposten for lengst!) det er Kleopatra, og Victoria, og Märtha Louise, ja det var no i alle fall dei navna eg kom på i farta.

PS: Er det noko i det nynorske språket som gjer at nynorskforfattarane skriv så tøfft? Eller er det den litt særprega vestlandsnaturen?

PS 2: Egentlig hadde jeg tenkt å blogge om den problematiske lettlestboka en dag, men det slipper jeg nå. Inger Østenstad har skrevet en god artikkel i barnebokkritikk.no om lettlest og lesetreningsbøker. Jeg siterer bare slutten på artikkelen:

La derfor denne artikkelen være:
1. En påminnelse til forlagene om at de kan gjøre en bedre jobb med kvalitetssikringen av lettlesbøkene.
2. En påminnelse til kreative forfattere om at det er lov å utforske og nyskape lettlestsjangeren.
3. En påminnelse til bibliotekarene om at bøkene i hyllen med lettlesbøker kanskje ikke er så lette å lese likevel.
4. En påminnelse til oss kritikere om at vi må bekjempe avmakten som disse bøkene vekker i oss og skjerpe blikket på dem og kriteriene som vi bedømmer dem etter.

Bare en ting Østenstad ang punkt 3 : Prøv nå ikke å fortell oss BIBLIOTEKARER noe vi ikke veit, da!

PS 3: et eksempel på en god lettlestbok i Janus-serien var jo Kysset som fikk snøen til å smelte av Tor Fretheim. (Damm forlag) Den fikk den prisen du veit i 1991. Vel fortjent men om dette er en lettlestbok kan sikkert diskuteres i det vide og det breie. Boka kom forresten ut igjen i 2004, forhåpentlig med bedre illustrasjoner.

PS 4: Den gangen ( i 1992 da prisen ble utdelt) var det INGEN servering verken av hvitvin eller annet etter prisutdelingene. De var de så kjedelige at egentlig var det et under at noen gadd å komme i det hele tatt.

PS 5: Norsklærarar og andre for bere over med meg men eg finn ikkje nynorskordboka mi nett no. Og eg gidd ikkje rette på noko dersom eg finn ho att heller!