Hvor mye fantasy KAN man fordøye?

Men det hjelper jo med litt humor, da! Og nå snakker vi om første bind i serien Lampeåndens barn av P.B.Kerr. Oj! Jøss og jøss : her finner du også en spektakulær webpage! Antakelig burde jeg snart mene noe om spektakulære websider basert på bøker! Det formelig flommer over av dem på nettet. Er det bra? Er det dumt? Eller hva? Kommer tilbake til saken når ( bare et tidsspørsmål) jeg har dannet meg en klinkeklar mening om dette nymotens fenomenet.

Boka er helt OK men Philip Pullmans bøker er jo bedre, da.

PS: Boka er på 359 sider. Egentlig 360 men i følge de katalogiseringsregler jeg husker fra 70-åra regner man bare paginerte sider. Og det er da også det eneste jeg husker av Arnesens katalogiseringsregler. Og nå skal jeg slutte slutte slutte før jeg begynner å jabbe om alle de korta jeg har toppet og støpt ned i kortkatalogen. (Som vanlige dødelige kalte kartoteket, herregud for en uvitenhet!) Og nei ! Jeg skal IKKE snakke om ”store grå” som sto midt på gulvet i hovedutlånet på Deichman. Den besto av 400 katalogskuffer, og alle de gangene man bladde gjennom korta i den katalogen og alltid alltid var det noen som brukte den skuffen man selv skulle bruke! Nok om dette! Nok! Men det KUNNE jo ha blitt opptakten til en kjærlighetsroman?? Vi møttes ved A til AB-skuffen? Nei vel, ikke det, nei... Ja ikke for det; på bibliotekskolen skjedde jo det at en hel KATALOGSKUFF bare forsvant! Den ble borte vekk! Opptakt til en krimroman, kanskje? Nei, ikke det heller nei!

Og mus var det bare i kjelleren. Og web var jo bare edderkoppnett på engelsk. Og datamaskin var det bare i SF-romanene. Og resten kommer når jeg blogger fra gamlehjemmet...