with no direction home

”Fantastisk. Men også skremmende. Her har vi bare ventet. Endelig kan vi begynne på fremtiden. Men vi aner ikke hva den vil bringe”

sier far Bilal i denne artikkelen fra Aftenposten for en drøy uke siden.

Eldstesønn Moayad (17) nikker:

”Ja, det er mye vi ikke vet. Men jeg bare gleder meg til at vi kan slå oss til ro. At vi kan bli på et sted. Sammen. Slippe å bli revet opp flere ganger”

Og 17 – åringen fortsetter :

”Da jeg fikk høre at vi skulle reise etter far til Norge fikk jeg sjokk. Jeg kunne ikke forestille meg hvordan det skulle bli. Ville ikke. Jeg hater oppbrudd” Han smiler litt over minnet. ”Men nå sier jeg, og dette er fra dypet av mitt hjerte: Jeg vet ikke hvorfor, men jeg føler meg virkelig hjemme. Jeg bare vet at dette er stedet for vår familie. Dette er mine barnebarns land”.

Vi møter en palestinsk familie, en av de utallige som har måttet forlate sine hjemland for en usikker framtid i et fremmed land. Som Mayad sier : ”Det er mye vi ikke vet” . Velkommen til Norge Moayad, vi ønsker deg og din familie det beste, og håper sjokket ikke blir for stort når du oppdager at ikke alle er på din side.

17 år gamle Moayad har altså reist fra sitt hjem men håper at han har funnet et nytt. Samtidig som jeg leste denne artikkelen hadde jeg nettopp lest ferdig Gullfisken av J.M.G. Le Clézio. Hovedpersonen i denne boka, den marokkanske jenta Laila, er i motsetning til Moayad, som hater oppbrudd, en mer rastløs sjel.

“Då tenkte eg at det ikkje fanst ein einaste stad for meg på jorda, at overalt der eg kom, ville nokon seie at eg ikkje var heime, at eg heller fekk leite ein annan stad” s 180.

“Då eg var seks år gamal, blei eg bortført” er første setningen i boka og gjennom hele ungdommen lever denne foreldreløse jenta en omflakkende tilværelse. Vi følger henne fra Nordafrika til Paris, deretter Nice og siden går turen over Atlanteren til Boston. Laila er også opptatt sin opprinnelse og å finne stedet der hun ble bortført. Men dette blir aldri noe endelig mål for henne.
I Paris havner hun i det nordafrikanske miljøet, og finner midlertidig ro:

“Vi sette oss på grusen på taket, i nærleiken av luftehola. Nono begynte å spele på tromme, og Hakim fekk sanzaen til å knirke, Vi song, berre lydar, ah, oh, eho, ehe, ahe, yaou, ya. Ganske stilt. Vi var unge. Vi hadde ikkje pengar, inga framtid. Vi røykte jointar. Men alt saman, taket, den raude himmelen, murringa frå byen, hasjen, alt dette som ikkje var nokon sitt, tilhøyrde oss.” s 108

Problemene for vår palestinske familie starter da faren mister sitt statsborgerskap. For ham blir et falsk pass redningen. Laila har aldri hatt noen identifikasjonspapirer før hun en dag får hun et falskt pass av en gammel blind mann.

“Aldri hadde nokon gitt meg ei slik gave, eit namn og ein identitet” ”Han kalte meg Marima, ikkje fordi han var tullete i hovudet. Men fordi det var det han ville gi meg, eit namn, eit pass, fridomen til å reise” s 156.

For far Bilal gir falske papirer muligheter til å komme til Norge og samle familien igjen, for Laila, med sin sterke uavhengighetstrang betyr det friheten.

En bok som blir svært viktig for Laila er Jordens fordømte (Les Damnés de la Terre) av Frantz Fanon. Fanon ble den algirske revolusjonenes ideolog. Han er verken ”araber, neger eller afrikaner” som det står i min utgave fra 1967, han var opprinelig fransk men flyttet til Algerie og ble siden ambassadør for Algerie.

Noen er for alltid stedbundne, og kan aldri føle seg hjemme et annet sted enn der de er født, som for eksempel Kristina i Mobergs store utvandrerserie. Selv om hun materielt får en bedre tilværelse i Amerika savner hun alltid hjemlandet. Våre palestinske venner er fullt beredt til å ”lære reglene” og slå seg til ro i et land helt annerledes enn der de kom fra. Ut fra en situasjon som de er tvunget inn i velger de å gjøre det beste ut av det. Frantz Fanon velger selv sitt nye hjemland ut fra sitt politiske ståsted mens Laila ikke føler at hun hører til noe sted. Muligens fordi hun ikke kjenner til noen annet enn en omflakkende tilværelse. Eller fordi hun har opplevd at så mange har villet binde henne.

”Å, fisk, vesle gullfisk, pass godt på! For det er så mange lassoar og garn etter deg i denne verda” s 5.

Så til slutt litt musikk
Egentlig hadde jeg tenkt å spille Black is the color of my true love’s hair av Nina Simone men den er ikke lagt ut på YouTube. Jeg kunne jo ha tatt en annen versjon, for eksempel av Joan Baez, men den passer ikke helt inn her synes jeg. Da passer det bedre med Young giftet and black med Nina Simone, en ganske bra versjon her. Jeg har også lett på YouTube etter noe med instrumentet darbouka som blir omtalt i boka. Her blir bruken av sanza demonstert. Skal vi ta med tittelsangen for denne blogposten også? Kanskje det passer best med Jimi Hendrix versjon?

Og så må jeg jo ikke glemme å si at boka om Laila heter Gullfisken og at Ragnar Hovland har oversatt den.

PS Jorden fordømte kom ut første gang på norsk på Pax forlag i 1967 og det er denne utgaven jeg har.I alt er boka kommet ut tre ganger, siste gang i Bokklubbens kulturbibliotek i 2002.

PS 2 Gullfisken kom ut i 1977 første gang og handlinga er fra samme tid. Som de fleste har fått med seg fikk forfatteren Nobelprisen i litteratur i fjor - for hele forfatterskapet. En glimrende bok, uten at jeg akkurat kan skjønne hva som skulle tilsi at denne boka er i Nobelprisformat.