Biskötarne av Lars Norén

Etter å ha veltet meg i erotikk og dekadanse fra Victoriatiden er det på tide med litt svensk sosialrealisme fra 1970. (Alt er en overgang sa kjerringa da hun ble flådd). Boka er ikke kommet ut på norsk. Lars Norén har i hovedsak skrevet skuespill av det nitriste slaget.

Jeg fikk boka av gubben til bursdagen min, hadde neppe valgt den selv men det kan jo også være noe av vitsen med å få bøker. At man ikke velger dem selv. Nå er jeg jammen spent, boka kom ut for 36 år siden. Har tida gått fra den eller kan den fremdeles leses? Jeg skrider til verket med forventning.

Dagen etter
Men nå tar jeg en Noren-pause. (Kom til ca s. 13). Orker ikke klaustrofobiske skildringer av junkies som vasser rundt i skitne underbukser akkurat nå... Jeg vil heller lese om Goya Han levede for resten samtidig med Jane Austen

Smaken av fløyel

er Sara Waters debutroman. Hvis Jane Austens bøker mangler erotiske skildringer er Smaken av fløyel til gjengjeld spekket av erotikk. (Gjett hva tittelen sikter til, eller les boka sjæl)!

Denne fine hjemmesiden kan anbefales. Waters romaner handler om tida ca 100 år etter Austens bøker, altså slutten av 1800-tallet. Fra victoriatida. I følge intervjuet gjør hun alltid grundig resarch og hun sier også at hun er inspirert av Charles Dickens. (Men hans figurer er mer ekstreme). Og hun sier at Zadie Smith er vår tids Dickens. (Nå må jeg se å få lest noen av hennes bøker).

Litt morsomt : i det samme intervjuet blir hun spurt hvilken bok som er mest overvurdert i vår tid og svarer Bibelen. Spenstig!

Det eneste boka har til felles med bibelen må være tykkelsen; 400 sider. Boka er en kjærlighetsroman og modningsroman. Og endelig (yippie!!!) en bok om lesbisk kjærlighet som passer for unge jenter. Her er det er som kjent langt mellom drammmene!

Vi følger Østerspiken Nancy som reiser fra sitt hjem i Whitstable, frister tilværelsen på varieteteater, innleder et kjærlighetsforhold til en annen jente, som vil holde forholdet skjult, etter et brudd fortesetter hun som prostituert forkledd som gutt, blir elskerinne til en overklassekvinne og lever over et år i ekstrem dekadanse og siden innleder hun et forhold til en jente fra arbeiderbevegelsen.

Forfatteren lar Nancy selv fortelle direkte til leseren: "Har du noensinne smakt østers fra Whitstable?"

Skildringene fra det lesbiske overklassemiljøet og utnyttelsen hun blir utsatt for er egentlig ganske grusom; å nei tenkte jeg som da for lengst hadde begynt å lese boka med tanke på unge lesber, ikke enda en bok med lesbiske som "busedamer" men heldigvis puuhh oh lettelse: siden får vi en skidring av en lesbisk klubb i en arbeiderbydel i London. Antakelig bevisst brukt som kontrast. Idyllisering av arbeiderklasse kontra overklasse er jo ikke noe nytt,og kanskje litt banalt?, men so what! Boka er i en anmeldelse kritisert for å slutte litt for bra, men med tanke på målgruppa unner vi både dem og Nancy en lykkelig slutt. Denne boka inviterer i alle fall ikke meg til å ta på meg de intelektuelle brillene!

Det har til nå kommet fire bøker av forfatteren på norsk. Og vi tar gjerne i mot flere!
Høy underholdningsverdi!
Kjærlighet og romantikk. Forfatteren legger ikke fingeren (eller hele hånda for den delen) i mellom.
Solide historiske miljøskildringe.
Direkte og usentimentalt

Noen spørsmål reiser seg:
Brukte man ordet "lesber" den gangen?
Var virkelig forholdene så liberale overfor lesbiske i arbeiderstrøkene i London rundt 1800 som det påståes i boka?

Jeg har lest ett eller annet sted at lebiske (eller saphfister) på 1800-tallet ble betraktet som kvinner med abnorm sexualdrift. Ikke så rart; den gangen var jo ikke kvinner forventet å ha seksulle følelser i det hele tatt!

Apropos:
Når kommer den norske homohistoriske boka ut?

Til slutt: min utgave er en paperback med grå typer. Når skal forlagene begynne å tenke på lesbarhet, små typer er nå en ting men la dem i det minste være svarte for svarte!

Vår bestemmelse er at giftes

Hvorfor liker vi Jane Austen?
Jeg har lest to bøker av Jane Austen; Fornuft og følelse og Mansfield Park og jeg spør meg selv, hvorfor liker jeg disse bøkene. Hvorfor leser jeg disse bøkene ord for ord uten å hoppe over et eneste ett?? Jeg en dreven "skummer"!

Oppskrift på en Jane-Austen-roman
Ingredienser
Vakre ( eller hvis ikke vokser de seg til å bli) unge piker fra engelsk middel/overklasse med eller uten formue. (Heltinnene uten)
Dyder som tålmodighet, uegennyttighet (gjelder heltinnene)
Søstre (hvorav minst en dydig)
Bipersoner, gode
Bipersoner, dårlige : forfengelige, hykleriske, grådige, lidderlige, svikefulle, umoralske, komiske, dumme
Den vakre engelske landsbygda
Baller (altså dans, hva trodde du?)
Kjekke, unge menn med eller uten formue
Herrgårder
Parker
Cottages (mindre hus, men greie nok, for rundt 7 mill i dag)
Enker, med døtre i gryteklar, unnskyld gifteferdig alder
Kjærlighetssorg

Ingredienser som ikke må forekommme
Erotikk

Målsetting
Å bli gift, helst med den de elsker og helst en med penger. I fornuft og følelser ordner det seg til slutt for våre to heltinner, slik det ofte gjør i jane Austens bøker. (Vi følger dem til bryllup, men hvordan det siden går med dem sier bøkene ikke noe om, ..)

Hva forteller bøkene oss om England rundt 1800
Om et samfunnslag der deltakerne ikke gjorde noen ting, men giftet seg til penger og trygghet. Mest kvinner, men i Fornuft og følelse ser vi også det motsatte. Jane viser oss også hykleriet og snobberiet. Heltinnens (med all sannsynligtet forfatterinnens talerør) krav til riktig oppførsel og dyder er store, og de viser en imponerende selvbeherskele og -disiplin og uegennyttighet.

Hvordan tenkte og reagerte unge overklassekvinner den gangen, hvilke mål og muligheter (ikke mange) hadde de.

Og hva slags liv hadde de (maleri, tegning, brodering, pianospilling for eksempel)

Virkelighetsflukt?
Joa, en verden uten all de de derre dibbeduttgreiene vi er så avhengig av i dag, ikke MP3 (men levende musikk spilt av dannede unge piker) ikke SMS og E-post (bare snail mail). Og hest og vogn.

Noen (for eksempel jeg) synes det er deilig å leve seg inn i et sinn til et menneske full av dyder og som så og si alltid gjør det riktige.

Ekstra bonus
er ironien i Austens bøker

Samfunnkritikk?
Forfatterinnnen angriper grådigheten og hykleriet
MEN: hun gjør ikke som Cammilla Collet ( hennes norske samtidige forfatterkollega(må sjekke årstallet) : Jane Austen stiller ingen spørsmål ved kvinnes stillig og ekteskapet som livsforsikring. (Hun ble forresten aldri gift selv, og bra er det for ellers hadde det vel ikke blitt noen bøker).
men man kan jo trekke noen konklusjoner selv, og hadde Marianne i Fornuft og følelser hatt annet å foreta seg så hadde hun vel ikke blitt så slått ut av kjærlighetssorg?

Noe som var bra på denne tida sett fra kvinners synsvinkel?
Jepp! Takket være moten med de ekstremt høye kjolelivene trengte man ikke å bry seg med å holde inn magen!

Og var du ikke fornøyd med frisyren kunne du bare trekke på deg en kyse!

Og her kommer noen linker:

Jane Austen (1775 til 1817)
Biografi på engelsk
Wikiepedia
enda en biografi og da får det være nok for denne gang
Nei forresten, vi tar en link til:
Jane Austen-senteret i Bath

Vernon God Little av DPC Pierre.

Denne boka ble anbefalt av Kristin på 17 samfulle år, men har lenge ligget på min liste over bøker jeg ønsker å lese.

Vernon God Little er 15 år, mora er gæern men gutten viser en ekstremt overbærenhet med sin mor. Han blir urettmessig misstenkt for å ha skutt ned flere av sine medelever, vi følger rettsaken og til slutt til dødscella. Her har en mediatulling klart å gjennomføre en slags Big-brother-opplegg hvor seerne kan stemme hvem som går til galgen neste gang. Bare søk på google så finner du masse anmeldelser på denne boka, i hovedsak gode. (Skulle ønske jeg kunnne legge ut Kristins anbefaling, men tør ikke av sikkerhetsmessige årsaker)

Det er 15-åringen selv som forteller, altså en jeg-fortelling. Er det sannsynlig at en 15-åring med den bakgrunnen kan uttrykke seg slik? Nei, men det er så godt gjort at leseren godtar det uten å svelge. (Da han kommer til mexico gjenforteller han for eksempel hele replikker på spansk uten å kunne språket).

Andre forfattere som bruker en ung jeg-forteller med suksess er for eksempel:
Mark Twain (Huckleberry Finn)
George Stevensen : skatten på sjørøverøya

Arne Svingen får det bare delvis til i boka Svart Elfenben
Jon Michelet forteller bare om seg selv enten det er førstereisegutter fra Brasil eller kvinnelige misjonærer i Afrika.

Det kan også gå helt gæernt:
For eksempel i ungdomsbøker hvor forfatteren prøver å gjengi ungdomsslangen (stønn!)
(kanskje kommer jeg på noen flere eksempler etter hvert, men nå skal jeg sykle til Østernvann og ta meg et bad)

Kom på et eksempel til:
nemlig Muffe-bøkene av arne garvang. han har desidert ikke fått det til, her kommer den voksne forfatterens ønske om å få fram budskapet for klart fram.
Ingvar Ambjørnsen fiksa det derimot ganske bra i pelle og proffen-bøkene men var mer forsiktig med slang i den nyeste ungdomskrimmen om Phillip Moberg.

28/8/06
Her kommer et vellykket eksempel

Er fotball kunst

er det store spørsmålet på kultursidene om dagen. Og nå skal jeg gi mitt bidrag!
Bøker først: her kommer 3 gode fotballbøker:
Tribunefeber av Nick Hornby
Nick forteller om sitt liv som Arsenalfan, fra en tid Arsenal gjorde det ganske dårlig i den engelske ligaen. Om fotball og supportere som fenomen. Og om gleder og tragedier. Og om å forstå det ubegripelige, eller snarere heller å akseptere det uforståelige som fascinasjon av fotball.

Kjærlighet og fotball av den indiske forfatteren Nalinaksha Bhattacharya
Handler om en ung jente som tvangsgiftes og overlever - takket være fotball. Heldigvis skrevet med mye humor av en innside inder! Boka minner litt om filmen Skru den som Beckham, som handler om en indisk jente som bor i England, og som er et stort fotballtalent, men ambisjonene passer ikke helt med foreldrenes planer... En del svakheter men massevis med humor!

En perle av en bok er denne:
Gutten som ville være en av gutta av Lars Saabye Christensen. En fotballbok uten egentlig å være en fotballbok men med masse fotball likevel. Otto går rundt i en sommervarm Oslo på jakt etter baner å spille på. Han er den dårligste på laget men får lov til å være med fordi mora hans vasker alle draktene. Otto gjør ikke alltid de smarteste tingene men er en trivelig outsider. Han mister buksa når han er ballgutt på Bislet men i siste kapittel må han være med fordi det er ikke nok spillere på laget.... Slutten er åpen men selvfølgelig scorer han. Forfatterens beste bok, skrevet før bøkene hans ble så lange.... Boka er også filmet med manus av forfatteren, men den kommer ikke opp mot boka.

Beste fotballsang; Heysel stadion av gruppa Savage Rose, som forøvrig er en av mine favorittgrupper. Sangen handler om den store tragedien i Brussel hvor 39 mennesker ble drept.

Beste fotballfilm er Fotballmunken som handler om en svært ung gutt i et tibetansk kloster som har helt dilla på fotball og gjør absolutt alt som står i hans makt for å se VM-finalen på TV. Hva er fotball spør "sjefsmunken" "nestledermunken".
- "To nasjoner som sloss om en ball"


I dag 1 juli er det to kamper på TV; kvartfinalen England - Portugal og Frankrike – Brasil seinere på kvelden. Jeg velger den siste, det får være grenser tross alt... Det er forskjell på å ha dilla og være helt gæern.

Mine fotballhøydepunkter
1) Finalen Italia- Brasil i VM i 1994. En uhyre dramatisk kamp som ble avgjort med straffekonkurranse. Roberto Baggio brente en straffe, og skjøt 20 meter over mål. Men det var han som hadde fått Italia til finalen, og ble kalt ”frelseren” men er egentlig buddhist.

2) Under motto ta ballen og ikke mannen må jeg vel ta med da Rekdal tok straffen og Norge slo Brasil i gruppespillet i VM i 1998. Jeg satt sammen med 2 fjortiser og hylte og skreik. (Norge gikk ikke videre fra gruppespillet)

3) Da Vålerenga måtte slå Sandefjord i tippeligaen for 2 år siden for å unngå nedrykk. For en dramatisk kamp med mange skåringer, 7 i alt så vidt jeg husker! Spilllerne ga alt og mere til.

Fotballspillere
1)Roberto Baggio. En gudbenådet fotballspiller.
2)Erik Thorstvedt, flink, kjekk, klok, antihomofob.
3)Maradonna, fordi han viser at også de største er bare mennesker.
4)George Best; se over. (Han drakk seg i hjel men ble en levende legende)

Fotball pluss og minus

Pluss:
Dramaturgien fra avsynging av nasjonalsangene til the bitter end. Og hvis kampen attpå til må avgjøres med straffer er det bare stort! Stor underholdning!

Spenninga med det uforutsigelige! Det går skjelden slik man tror. Stjernene innfrir ikke og Waine Rooney blir sendt av banen. (Håper Peter Chrouch som nettopp kom inn scorer!)

Sannhetens øyeblikk : Der og da skjer det. En brøkdel av et sekund, en stakkars millimeter fra fortvilelse til ekstatisk lykke! Dette skjer aldri ved skriving for eksempel, der er det alltid muligheter til å gjøre om igjen. Hvis du da ikke skriver rett inn i for hånd, slik som Anne Frank da hun skrev dagbok. Da er det direkte forbindelse med papiret. Eller de som skrev i runer eller hieroglyfer i stein. Men de hadde jo litt bedre tid.

Og så er jo mannlige fotballspillere skikkelig søte når de står og holder seg for tissetassen når de danner mur. Og småknuffer akkurat slik som unga gjør i barnehagen...

Minus:
En homofobisk bransje! Bare tenk på Kjetil Rekdal og Åge Hareide, selveste landslagtreneren. Konklusjonen må bli: En idrett som utelukker på grunn av seksuell legning er en dårlig idrett.

Siste:
Sjekket Aftenposten.no En ny dramatisk kvartfinale er over! Portugal vinner 3-1 etter straffekonkurranse! England vinner ikke VM denne gangen heller!

Aller siste:
Da stoppet det opp for Brasil; Frankrike går videre til semifinalen, og for tida er man jo litt Frankofil...

Jeg forsvarer Zidane