FLY ME TO THE MOON
Den første boka er Aldrin akrobat blir astronaut av Webjørn S. Espeland. Dette er en debutant og da vil jeg med en gang før jeg glemmer det ile til med å gi barnebokkritikk.no honnør for å anmelde alle siste års barnebokdebutanter. Der fikk den ganske god omtale og selv har jeg jo tippet på den i min årlige gjetning over nominasjonene til årets debutantpriser. Nå har jeg vel større tro på de to andre på DEN lista, men boka er småmorsom med ganske mange sprelske ordspill, om ikke alle like sofistikerte. Forfatteren har heller ikke unnslått seg litt prompehumor.
Den russiske romfareren Yuri Gagarin skal jo – i hvert fall i følge mytologien - ha fortalt at han ikke møtte noen gud ute i verdensrommet og muligens som en kommentar til dette noe tvilsomme fakta sneier Aldrin innom himmelriket, hvor han møter sin gamle bestefar og dessuten Elvis, Kongen av Rock n’roll. Det er ikke tvil om at forfatteren har hatt det moro, men det ER jo ikke til å unngå å få assosiasjoner til forfattere som Erlend Loe eller Kim Fupz Aakeson for eksempel og skal man gi seg til å sammenlikne ... men hvorfor skal vi nå drive med den der sammenlikninga hele tiden. Glem det glem det!
Alle skjønner jo hvor vår helt har fått navnet fra, og dette er i hvert fall tredje gang en norsk forfatter er opptatt av denne andremann på månen. Den første forfatteren ( med alle forbehold om at jeg tar feil her) var ... ja herregud det veit dere jo! Og den andre som jeg kommer på er Endre Lund Eriksen. Hvorfor alle disse forfatterne er så opptatt av denne astronomihistoriens evige toer kan man jo bare grunne på.
Kan kanskje legge til at det også er noen faktaopplysninger innbakt i handlinga, uten at det skulle være til for mye genanse.
HVEM ER JEG?
Mens Espeland boltrer seg hemningsløst i alle retninger er den danske forfatteren Rebecca Bach- Lauritsen, som også er debutant, mer kresen i boka ”Det er jeg som er Veronika”. Dette er en liten perle av en bok, og skal man dømme etter utstyret ser det ut som at forlaget satser mye på denne boka, med illustrasjoner av selveste Stian Hole. Den danske tittelen er "Veronika lyder som harmonika" og hvorfor i ALLE dager det norske forlaget har valgt den teite tittelen det har valgt er en gåte for meg.
Veronika er 11 år, moren er ikke av de mest solide mødre, slapp med grensesettinga og skifter stadig partnere. Veronika, moren og lillesøstra flytter ofte og Veronika får aldri slått seg til ro eller etablert seg i et fellesskap.
”Mammaen til Veronika hater Mai. Det lyder litt som meg. Meg, meg, meg. Veronika tenker at det er nok ikke helt tilfeldig.”.Vi har med en offensiv jentunge å gjøre, som går sine egne veier. Kjærligheten Veronika føler overfor lillesøstra er fin beskrevet, og mammas nye kjæreste er ikke helt håpløs. Kanskje det skal gå bra denne gangen?
DET ER IKKE HULL I EN TANN SOM ER REN
Barnelitteraturens nestor, Philip Newth, har kom i fjor ut med ”Au! Den grusomme tannpinenes historie” som man skjønner er en faktabok. Forfatteren forteller til sitt barnebarn (i en annen fagbok; Pytonslanger i eddik og stekte elefantsnabler, var det hunden som er lytteren ) morsomme og kuriøse fakta om tannpleiens begredeligheter gjennom tidene. Dette barnebarnet har to navn, døpenavnet og et kjælenavn. Litt unødvendig da dette kan være forvirrende på unge lesere. Boka er småmorsom med en koselig grunntone, men det irriterer meg at det ikke finnes noen litteraturliste eller en fagreferent. Newth har et variert forfatterskap bak seg, og kanskje ikke helt på toppen hele tida, men varemerket er humoren og varmen. Jeg synes fremdeles at bøkene fra Kastanjegata som tar utgangspunkt i forfatterens egen barndom er de beste.
Til slutt litt musikk. Da jeg leste Aldrin Akrobat fikk jeg plutselig sangen Fly me to the moon på hjernen. Den ble første gang framført av Kaye Ballard. Siden er det jo en drøss med artister som har sunget denne sangen, for eksempel har Frank Sinatra en ganske bra versjon her.
Og her kommer min favoritt. Fly me, fly me, flyyyyy me to the mooooon!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar