UPris og andre priser

Kåringa av UPrisen er i full gang igjen, og la oss inderlig håpe at dette ikke blir den siste. For de som ennå ikke har fått det med seg er UPrisen en kåring av norske ( les :  av norske forfattere) ungdomsbøker.  Bokanmelderklassene har anmeldt bøker i hele høst og prisen blir utdelt i mai 2014 under selveste litteraturfestivalen på Lillehammer. Før det ( i januar 2014 ) skal en ungdomsjury plukke ut og nominere de som har fått best anmeldelser, noe som heller ikke pleier å gå upåaktet hen. Og det er ungdommens selv som ruler, helt uberørt av voksen innblanding!

HODELØS

Nå er det jo ikke til å komme forbi at ungdommens smak kan være noe avvikende fra hva vi gamle lesekjerringer mener. Ett eksempel på dette er ungdommenes kommentarer til Hodeløs av Kjetil Johnsen, en bok jeg nettopp har blogget om. Jeg mente den spekulerte i vold, og var heller ikke så imponert over personskildringene. Her kan man trygt si at det er en del sprik mellom mine vurderinger og ungdommens .

Ingeborg skriver blant annet:

"Boka var veldig spennande og var kjempebra! Det var ein god del banning, men det passa inn i temaet til boka. Boka var skriven på ein måte som eg likte veldig godt.
Den starta bra, og det var vanskeleg å leggje den frå meg. Det var veldig mange drap, så den var litt ekkel innimellom. Det var lett å kjenne seg igjen, og eg levde meg inn i boka. Spenningskurvene var det svært mange av. Boka slutta veldig brått, men veldig spennand, Det kunne godt ha vore fleire sider.
Kjetil Johnsen har skrive boka veldig spennande, og på ein måte som var veldig bra.
Eg vil verkeleg anbefale denne boka!!"

Anna Julie sier at

"Personane var levande. Dei var lett å leve seg inn i, og dei trådde fram som verkelege personar. [Litt avvikende fra mine vurderinger altså! ]
Eg synest boka var svært spennande, skummel og eg følte ofte at håra reiste seg i nakken min. Spenninga varte gjennom heile boka. Ein rakk så vidt å puste litt mellom handlingane. Spenninga kom som pulstakta. Eg følte at eg var i huset saman med personane og handlinga var lett å leve seg inn i. Boka bør absolutt komme til finalen.
Viss ein ønskjer ei god spenningsbok, vil eg anbefale denne på det sterkaste."

Brikt :

"Boken var veldig spennende hele veien fra start til slutt og den begynte rett på. Veldig bra skrevet og forståelig språk. Boken passer for 12-14 åringer.
Hvis jeg skulle gi boken en karakter ville jeg gitt den en 5-."

Med all sannsynlighet er dette en bok som i det minste vil bli en av de nominerte. 

BLÅ ØGER KAN ISJE LYGE

Når det gjelder en av mine favoritter derimot; Blå øger kan isje lyge av Hans Sande, er det mye som kan tyde på at dette er en bok som ikke vil nå opp.

Ingeborg gir boka terningkast 3

”Eg syns boka var litt spesiell på ein dårleg måte, fordi eg syns den var litt tung å lesa, og det var litt forvirrande å lesa boka på bergens-dialekt. Men ho var litt spennande fordi det skjedde noko nytt veldig ofte, og boka handla om at menneska hadde fått ein ny sjanse etter at dei har øydelagd verda, og det var denne guten som skulle gjenoppbyggje verda.”

Maiken gir terningkast 2:

”Jeg likte ikke denne boka. Den var utrolig forvirrende og det var ikke bestandig like lett å vite om det som skjedde virkelig skjedde, eller om det bare var noe han tenkte.
Jeg vil ikke anbefale boka videre.”

Sara Aziz sier at

”min mening om boka er at den ikke var helt fengende og litt forvirrende. Boka kan oppfattes som kjedelig i blant, noe som ikke motiverer til å lese videre. Jeg tror eldre ville forstått boka bedre, fordi den egentlig er en veldig fin bok.
Hvis du virkelig liker å lese så anbefaler jeg denne boka, men hvis du har lyst på en mer spennende og fengende bok, anbefaler jeg den ikke.”

Joa, det ER mulig at denne boka – noe jeg også har lurt litt på - er litt krevende for mindre lesevante. Noe også Mads bekrefter:

”Boken er skrevet på ganske fremtredene bergenskdialekt. Noe som gjør at det blir litt vanskelig å få en fin leseflyt, for sånne som meg som ikke har lest så mye bøker.
Handlingen er veldig hoppende i tid, og man er alltid litt usikker på om hendelsene skjer i karakterens hode, eller i virkeligheten. Men dette er kanskje litt av magien ved boken da handlingen ikke er spessielt engasjerende i seg selv, man fortsetter å lese i forventning av en konklusjonen eller oppsummering av alle tankene og bildene man har fått gjennom boken.”

Han sier videre at

”Dette er en bok jeg godt kan anbefale til leseglade litt ynge (! – min anmerkning.) ungdommer. Men for oss litt mindre lesevandte blir dialekten og den litt lite sammenhengende historien litt for vanskelig å følge med på. ”

Vetle derimot er med all sannsynlighet av de lesevante:

”Forfatteren er en merkelig person, som gjør boken svært merkelig, den har ikke en tydelig handling og har ingen spesiell progresjon. Den kan være forvirrende og kaster deg ofte litt hit og dit i forskjellige situasjoner gjennom historien som bare er i hodet på hovedkarakteren. Men det er også kanskje det som gjør at du likevel ønsker å fortsette å lese. Boken er så merkelig, så du ønsker bare å lese mer og mer for å finne ut hvordan det hele slutter. Handlingen i seg selv er ikke spesielt spennende, men dens rare handling holder øyene dine låste ved boken. Boken er skrevet på Bergensk, men den vil ikke være en utfordring for de fleste å lese. Boken er nok best for de som fra før av er glade i å lese. For ungdommer som ikke er spesielt leseglade, vil jeg ikke anbefale denne boken, men der definitivt verdt å lese for den leseglade.”

Og Marie er også klar for en utfordring:

"Denne boken er en forvirrende men forstående bok, skrevet på en morsom måte.
Den forteller ikke mye og gir ikke mye informasjon om hva og hvem det er som snakker. Men hvordan jeg-personen i boken beskriver og forteller om hverdagen sin, om foreldre, jenter, fotball og bare hvordan han tenkte, så fortalte det i seg selv og beskrev hva slags person dette var om.
Det som er veldig kjekt med denne boken er at den er ikke om noe spesielt. Den er ikke om kjendis-liv eller luksus. Den beskriver hvordan det er å være ungdom. Hvor kjedelig og trist ting kan være. Strenge foreldre og ensomhet. Noe jeg tror alle lesere kan kjenne seg igjen med.
Hans Sande har skrevet denne boken på en veldig kunstnerisk måte, kjempe fine beskrivelser og den har virkelig forandret synet mitt på ting."

THE RISE AND FALL OF GØRAN TROVÅG

En annen av mine favoritter av årets ungdomsbøker er The rise and fall of Gøran Trovåg av Gaute Sortland. Den ser ut til å ligge noe bedre an; noen anbefaler den sterkt, mens andre gir den ganske lav score.

Helge syntes at 

”boken hadde litt lite action. Den var ganske langtekkelig og jeg synes det ikke var noe særlig spennende, også var det noen ting ga ikke helt mening.”

Lina Marie syntes at 

”Boka var bra i seg sjølv, men det var nokre lause trådar som irriterte meg. Kva skjer med spritseljarane? Korleis går det med bandet? Korleis går det med foreldrene til Gøran? Og fer Gøran jenta? Desse spørsmåla fekk lesaren aldri svar på, og det skapte meir irritasjon enn forventning.”

Flere av UPris- anmeldelsene viser at mange unge ikke liker en ”åpen slutt” og foretrekker en tekst uten flere tolkningsmuligheter.

Noen jenter mente denne boka  passer best for gutter. Én ”lærte at man ikke skal selge sprit ulovlig og vertfall ikke til 15 åringer.”. Og litt sunn moral er vel ikke til å kjimse av. Anna av Jostein Gaarder scorer ikke særlig høyt hos anmelderklassene, men flere vektlegger at man lærer mye om miljøvern. Så lærerike bøker synes ungdommen er en positiv ting.

Tilbake til Sortlands bok: De fleste synes at det ikke gjorde noe at bøkene er på nynorsk.
Frida sier at ”det gikk fordi jeg kom fort inn i det.”

Mens Remi – som ellers synes at ”at boka var ganske fin, flott skrivet” ikke kan fatte hvorfor boka er på nynorsk. 

”Altså, jeg syns ikke det burde være ulovelig å skrive bøker på nynorsk, eller noe sånn. Jeg bare syntes det kunne hvert både et bokmål, og en nynorsk versjon.”

Ser også at brageprisvinneren Så vakker du er av Brynjulf Jung Tjønn får overveiende gode anmeldelser. Hadde jo vært litt artig hvis det for en gangs skyld hadde vært samsvar mellom de to prisene.

VOKSNES VURDERINGER KONTRA UNGES

Studentlitteraturtisskriftet Bøygen 3/13 er helt viet barne- og ungdomslitteratur. Her sammenlikner Ella Toft Lowum, masterstudent ved UiO, voksne og unges vurderinger av en og samme bok, nemlig fjorårets Brageprisvinner Lille Ekorn av Linn T Sunne og Din vakre jævel av Arne Svingen/ Helene Uri. Kanskje ikke overraskende kommer hun fram til at det er ganske stor sprik. Spesielt gjelder dette Lille Ekorn. Jeg kan ikke gi meg til å referere hele artikkelen, som seg hør og bør trekker inn litteraturteori og flere teoretikere etter alle kunstens regler, men anbefaler alle å skaffe seg dette bladet som kan kjøpes for en billig penge. Her er mye interessant stoff, og hvor ofte kan man lese et helt tidsskrift som omhandler barne- og ungdomslitteratur på høyt nivå?

Men konklusjonen i den nevnte artikkelen stiller jeg meg tvilende til:

”Kanskje vil ikke alle voksne som formidler eller skriver litteratur for unge utføre egne spørreundersøkelser som Svingen [referert til i artikkelen - min anm],
men med årlige Uprisutdelinger blir det helt klart vanskeligere å overse hva målgruppene for bøker selv mener.”

Hvis jeg skjønner dette riktig : jeg synes ikke det er en god idé at forfattere skal prøve å skrive slik de TROR ungdommen liker. Det kan det bli mye dårlig litteratur av.

Jeg synes også at litteraturkritikere og formidlere  skal være forsiktig med å la det de tror vil slå an hos ungdom dominere sin egen vurdering av boka. ( Erfaringsmessig går vi voksne fem på gang på gang.)

LESETRENING

La oss heller gjøre det mulig for de med mindre leseerfaring å få den ”treningen” de trenger for også ha glede av mer ”avansert” og ”smalere” litteratur. For eksempel drev Norsk barnebokinstitutt  et prosjekt for noen år siden hvor det ble jobbet med nyere skjønnlitteratur for barn og ungdom. Jeg er temmelig sikker på at en engasjert norsklærer kan oppnå mye av å bruke en bok som ”Blå øger kan isje lyge” i klassen.

ET (ELENDIG) FORSØK PÅ KONKLUSJON

Sist var det to bøker som delte UPrisen. Ingen av dem med spesielt mye action, og heller ikke av de letteste bøkene. Den ene var en bok om kjærlighet mellom to kunstnersjeler, med en ganske spesiell vri: Sammen skal vi holde himmelen av Ellen Fjestad og den andre en nydelig skildring av ei ung jente under krigen og om jødedeportasjoner: Nærmere høst av Marianne Kaurin, som også fikk Kulturdepartementets debutantpris dette året. (Også Fjestads bok ble nominert til denne prisen.) Begge bøkene fikk gode kritikker av voksne anmeldere.

Hvis vi ser på fjorårets nomineringer var også Fuck off I love you av Lars Mæhle blant de nominerte, også han en forfatter som har mottatt ovasjoner blant voksne anmeldere og formidlere.

PS: Nå synes jeg at Foreningen Les! snart burde bli enige med seg sjæl om det heter UPrisen eller Uprisen! 

PS 2: er det forresten noen som veit hvordan man finner fra til referert til i artikkelen - min man finner fram til [klammeparentes] på en MAC? Nå måtte jeg kopiere fra nettet.