Ungdommens kritikersesong er i gang igjen

Og det ser som vanlig ut til å være en solid gjeng som har funnet fram til (noen av) de beste voksenbøkene som har kommet ut i år, nemlig:

• Carina Elisabeth Beddari, kritiker i Morgenbladet.
• Marta Norheim, kritiker i NRK.
• Eskil Skjeldal, kritiker i Vårt land.

Som jeg har sagt utallige ganger før er vurdering av litteratur ingen eksakt vitenskap men her er lista over de nominerte:

• De svarte skiltene av: Lars Mørch Finborud
• Mørke grener av: Nikolaj Frobenius
• De usynlige av: Roy Jacobsen
• Arkitekt av: Merethe Lindstrøm
• Å, høye dag av: Steinar Opstad
• Fugletribunalet av: Agnes Ravatn
• Orgelsjøen av: Øyvind Rimbereid
• Prosten av: Jan Jacob Tønseth

I hvert fall 3 av disse nominert tidligere. To kvinnelige forfattere og resten menn. ( Akkurat det kanskje litt interessant siden 2/3 av juryen er kvinner.) To diktsamlinger, en novellesamling og resten romaner.

De eneste som har vært tilgjengelige på Deichman til nå er Prosten av Jan Jacob Tønseth og De svarte skiltene avLars Mørch Finborud, to innbyrdes svært ulike bøker kan man trygt si.

Lars Mørch Finborud er den eneste debutanten av de nominerte. Handlinga går i korthet ut på at en advokat, noe motstrebende, må rydde opp i et dødsbo noe utenom det vanlige. Huset er fullt av svarte skilt med litt depressive tekster, som denne:

Andreas Liebig (1962-)
I Sagene Kirke ble Liebig forsøkt sparket fra sin stilling som organist på grunnlag av at han tolket salmene og koralene for følelsesmessig og progressivt for den protestantiske kirkes smak.

(Sikkert flere enn meg som husket DET spetakkelet!)

Men det mest bisarre er vel fortegnelsen over alle ”jutegnaskene”, noen slags relikvier etter kjente kunstnere og kulturpersonligheter. Som rester av Elisabeth Granneman eller Johan Borgens tupé (1966) eller Picassos sprukne kondom (1941) som et par eksempler. Alle med beskrivelse relatert til Bestemor, en ganske imponerende kulturpersonlighet. Dessuten en samling brev skrevet av dennes barnebarn til en venn ved navn Gustimoldo, både han og brevskriveren temmelig groteske og bisarre personligheter noe på randen – for å si det mildt.

Først ble jeg jo litt flau over å konstatere enda et hull i min kjennskap til norske forfattere, eller rettere sagt voksenbokforfattere, men oppdaget snart til min lettelse at dette dreier seg om en debutant – med imponerende kunnskaper må man si.

Jeg burde vel også si noe om budskapet, men er ærlig talt ikke sikker på hva forfatteren vil si oss med denne boka. Men riktig så underholdende er det. Kan KANSKE tenke meg at ”jutegnask”-listene også kan være med på å lette lesninga for mindre erfarne lesere, hvis det da ikke blir for mye ukjent stoff for unge mennesker. Personlig lurte jeg litt på om det ikke ble litt mye namedropping.

 Regner med at noen og enhver norsklærer som har juryklasse kan få visse problemer med en bok som Prosten av Jan Jakob Tønset, da tittel og omslag neppe har den største appell ungdommen. Men som kjent – noe jeg har vært inne på før og som jeg er helt enig i – skal ikke juryen prøve å finne bøker de TROR ungdommen vil like, men som de mener ER de beste.

Jeg har lest én bok av denne forfatteren før, nemlig ”Hilmar Iversons ensomhet” som handler om en hjemvendt soldat som kjempet mot Franco under borgerkrigen. Denne boka likte jeg svært godt, så egentlig litt underlig at jeg ikke har lest flere av denne forfatteren før nå. Modellen for den romanen er Tønseths onkel, som egentlig het Gunnar Skjeseth, og som i motsetning til romanpersonen døde i Spania.

”Prosten” er mer i samsvar med de faktiske realiteter, den handler om Kristen Skjeseth som er far til vår venn spaniakjemperen, og altså forfatterens bestefar. Romanen er en jegfortelling. Skjeseth virket store deler av sin prestekarriere i Vågan i Lofoten. Her er mye interessant kulturhistorisk stoff, blant annet om å overleve hverdagen i krig. Han var sosialt engasjert, jobbet til og med i gruvene en periode i ungdommen for å komme nærmere sin framtidige menighet, under krigen ble han sammen med flere sambygdinger arrestert og sendt på en strabasiøs båtreise, først til straffeleir og siden Grini, to av sønnene hans døde under krigen, med andre ord levde han et til tider dramatisk liv.

Han var en engasjert person som deltok i samfunnsdebatten, og forfatteren har hatt tilgang til brev, artikler og prekener ( akkurat disse tillot jeg meg den frihet å skumme litt raskt gjennom).

Det jeg likte så godt med denne boka var fortellerstemmen, vår helt er en helt gjennom sympatisk person, som er lett å like, med et godt hjerte, og med sine sterke og svake sider, som han ikke prøver å skjule verken for seg selv – eller leseren. Selv om det er til tider stritt prøver han å gjøre det beste ut av situasjonen.

For dem som ikke har fått det med seg (altså for nye lesere som har snublet over denne bloggen) : Ungdommens Kritikerpris er et strålende tiltak for å få ungdom på videregående skole å lese ny skjønnlitteratur. I år er det 7 juryklasser som diskuterer og til slutt kårer den beste boka i mars 2014. Noen har ment at bøkene er for vanskelige for ungdom, de er for triste , at problemene ikke angår dem etc , men hvordan skulle en voksenjury greie å finne fram til høvelige bøker som de ”tror” ungdommen ( som må sies kan være temmelig uforutsigelige) vil like. Nei, skal det være noen vits så må det gjøres skikkelig.

Ungdommes Kritikerpris ble delt ut første gang i 2006, etter inspirasjon av en tilsvarende pris i Franrike. Men i motsetning til der inkluderer den norske varianten også elever i yrkesfaglige linjer, en gruppe som kanskje ikke leser å mye bøker og som ikke er vokst opp i bokhyllemøblerte hjem. Men nå er det ting som tyder på at denne sesongen kan bli den siste, både for denne prisen og for UPrisen. Det er synd og skam. Det er INGEN som har jobbet så hardt og kreativt som Foreningen !les for å få ungdom til å lese! Les denne kronikken i Dagsavisen der alt som kan krype å gå innen bok- og bibliotekverden sier hva de mener i sakens anledning.

Og her et intervju med daglig leder Vibeke Røgler, som gir en interessant historikk om Foreningen Les! fra Aksjon Leselyst i 1997 og til det foreningen har blitt i dag. Måtte ikke vår nye blåblå regjering kødde det til!