Livet i Inkognitogata 18

Boka med den litt lange tittelen Statsminister Fahr og sønn ; Barna som forsvant er skrevet av debutanten Lars Joachim Grimstad.

• Hovedpersonen er Finn, tipper rundt 12 år, 
• faren er tidligere taxisjåfør som er blitt statsminister (etter at han startet Merpartiet som har en politikk inspirert av samtaler med kundene i baksetet, så da kan dere vel tenke dere sjæl), Finn får under spesielle omstendigheter som dere kan lese om selv en ny bror, 
• Kimmelim, virkelig en artig kar med en noe spesiell fortid, snart dukker også 
• Sunniva opp, en klassevenninne, ei skikkelig tøff jente med temperament, 
• en gymlærer, 
• diverse skurker, 
• hemmelige agenter, 
• androider, 
• noen slemme barn, 
• slemme gamlinger, 
• med flere. 

Som tittelen tilsier forsvinner det haugevis med unger og Finn og Sunniva må ta affære. Som dere skjønner så er denne boka helt far out i forhold til virkeligheten. Derfor er det jo litt artig at handlinga finner sted i området bak Slottet, og ungene går på Urra. Uranienborg for uinnvidde. Boka har også (minst) en bihistorie, men forfatteren kommer i mål til slutt på - for en debutant å være - imponerende måte og får alt til å gå opp.

Her et bilde av statsministerboligen i Inkognitogata... unnskyld - gaten heter det vel strengt tatt på disse kanter. 

Og dessuten ER faktisk boka morsom. Språket er sprelsk og replikkene sitter som et skudd. Innimellom er den også riktig spennende. Boka har også enkelte stillferdige og vemodige partier. For eksempel når Finn sender et brev til sin døde mor i form av papirfly opp mot himmelen.

På mange måter et overflødighetshorn av en bok dette. Jeg har (som vanlig) én innvendig. Boka ER for lang! Over 300 sider blir for drøyt, og forfatteren burde ha kuttet litt ned og heller killet noen darlingser.

Men men - HVEM er det som har tegnet det artige omslaget? (Det KAN minne om Flu Hartberg. ) Jeg har endevendt boka og jeg har sjekket forlagets websider - uten resultat. Aschehoug, da!



Siste delen av boka – som er spekket av dramatikk – fikk meg til å tenke på en scene i storfilmen Titanic. Så da kan vi kanskje benytte anledningen til en gang se denne berømte scenen der Kate Winslet hugger over håndjernene til Leonardo DiCaprio.