All the lonely people

Boka med den lange tittelen ”Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet” er den andre boka av den unge forfatteren Eivind Hofstad Evjemo. (For den første fikk han Tarjei Vesaas debutantpris.

Da jeg begynte å lese lurte jeg jo litt på om forfatteren ironiserte over det Wam og Vennerød i hine hårde dager kalte det sosialdemokratiske helvetet, men der tok jeg feil. Ironi er helt fraværende i denne boka. Det er ikke grenser for hvor mange detaljer den ( svært så) allvitende forfatteren tar med, men faktisk blir det ikke enerverende, slik man kanskje kunne tro. Forfatteren klarer å gjøre litteratur av trivialiteter, om det så bare er livet på et kjøpesenter i førjulsstria. Noen ganger kommer han med noen overraskende vendinger, som når en av personene står på bader og gremmer seg over at kona ikke rydder skikkelig opp. I neste setning: ”Et barn meies ned av en betongbil.” (S 263.)

Vi møter blant andre

• Kjersti, som har et spesielt ansvar for
• Siri, en multihandikappet ungdomsskoleelev, og
• resten av spesialklassen,
• skolens rektor, som drikker for mye, også på jobben
• Morgan, som er forelsket i Kjersti, mer enn hun er i ham,
• diverse asylsøkere,
• Roy, ikke særlig populær i nabolaget. ”Bare han blir borte, blir dette et godt sted for barn å vokse opp” 381
• Rita, Roys kone, som er (mye) mer utadvendt enn mannen, og barna,
• Aksel, en outsider, liker seg best alene i svømmebassenget, og lillesøster
• Ida.
• Kultursjefen, som er en ensom mann,
• med flere,  som for eksempel foreldrene som har mistet sønnen sin men likevel møter opp på alle fotballkampene til laget der han spilte for  å kunne være så nær ham som mulig.

Menneskets ensomheten er et fremtredende tema i denne boka. Selv om forfatteren holder en viss avstand til personene er alle samtidig skildret med varme og empati. Et eksempel er Kjersti og hennes forhold til Siri. Forfatteren skal også ha kred for måten at han skildrer psykisk utviklingshemmede ungdommer på, alle med individualitet. Han viser at utviklingshemmede har like stor betydning og personlighet som alle andre.

Vi blir med ”over alt” på dette lille stedet,  (som jeg lurer på kan være Levanger, siden forfatteren selv kommer derifra, og akkurat som Levanger har stedet i boka asylmottak og ligger ved kysten) det være seg fotballbanen, på sykehjemmet, på asylmottaket, på skolen, i bassenget, i avisredaksjonen etc.

Så kanskje boka også kan leses som et slags portrett av en middels stor by i Norge. Selv om boka viser at ensomheten er like stor der som i storbyen ( i tilfelle noen skulle trodd noe annet) er forholdene mindre og folk er nærmere politikere og andre ”øvrighetspersoner”. For eksempel er det kultursjefen som spiller gitar under spesialklassens skolekonsert

Tittelen ”Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet” er en oversettelse av en replikk fra filmen Dead Man Walking  (”I want the last thing you see in this world, to be a face of love”) som handler om vennskapet mellom en nonne (spilt av Susan Sharadon) og en fange på dødscella ( Sean Penn.) Dette er en sterk film mot dødsstraff, og de som vil kan jo se  den aller siste scenen som viser meningsløsheten ved denne avstraffelsesmetoden.


 Til filmen ble det laget en CD, og da kan vi jo spille den vakre sangen Face of love med Nusrat Fateh Ali Khan &  Eddie Vedder.

Dette er enda en bok av de nominerte til Ungdommens kritikerpris. Så var det det der med gleden da, som den gutten i Solgunns kritikerprisklasse etterlyste. Er dette en bok som vil få ungdommen til å tro at livet er verdt å leve eller vil boka ta fullstendig rotta på dem og ta fra dem alt livsmot? Livet er ikke alltid så muntert kanskje, men boka viser at det finnes omsorg og nestekjærlighet der ute. Og kanskje handler det også noe om å glede seg over de små ting i livet.