Det tøffe livet på bøgda

Årets bok av Hilde Hagerup handler om livet i ei lita bygd med det fiktive ( fant det i hvert fall ikke på google) navnet Spiksund. Hvor bygdesladderen florerer.

"Vi spredte sladra, vi sperra opp øya slik vi hadde lært av Pølsa og mora hennes, vi bøyde oss framover og hviska nå skal du høre, skal du høre her, har du hørt det, har du ikke hørt det, du har vel hørt det nå. Da tror jeg du er den eneste som ikke har hørt det. " s 58.

Og hvor det gjelder å innordne seg;

"og jeg satt sammen med dem og var en annen enn meg selv, en del av det hele som ingen lengre hadde noe imot, verken flink-flink eller fittairæva-flink, men det alle enkleste, det jeg burde ha kommet på for lenge sida, det både Eirin og Pølsa hadde skjønt mange år før meg, det som var det aller beste å være, i hvert fall smartest, nemlig ingenting" s 121.

I sentrum for handlinga er outsideren

• Malin, 14, som også er fortelleren i boka, skoleflink, faktisk så flink at hun må holdes igjen ("det var ikke noe poeng i å rase gjennom ekstrahefte etter ekstrahefte i matematikk og engelsk, jeg måtte likevel vente på resten av klassen") og den jevnaldrende

• Georg, like intelligent men brutal.

Begge kommer fra dysfunksjonelle familier, Malins mor er gæern om ikke i klinisk forstand og Georgs far særdeles voldelig.

Boka starter med denne setningen; ”Faren min døde på do”. Etter en kort intro går vi 20 år tilbake i tid.

Dette er en sterk bok om flokkmentalitet, undertrykking og vold. Det er imponerende at det går an å skrive så vakkert om for eksempel hvordan en ungdomsgjeng raserer hytta til en upopulær lærer. Med forbehold om at jeg ikke har lest absolutt alle av årets ungdomsbøker ennå; det skal mye til at det kommer noe bedre enn dette, og jeg hadde blitt virkelig forbausa hvis ikke denne boka i det minste blir NOMINERT til de fleste aktuelle priser.

Boka er kanskje ikke helt enkel, så da kan man jo stille seg de evinnelige spørsmåla;

• for hvem ER boka,
• er dette noe som ungdommen vil like?
• Og hvordan skal boka formidles for voksne som også burde ha glede av å lese den?

Nok et eksempel på ungdomsbokas formidlingsproblem altså, men måtte den nå fram til dem som fortjener den! Kan legge til at boka har en åpen men optimistisk slutt.
Boka heter forresten Alt som er galt ved Georg. Flott tittel!

Da er ( eller rettere sagt tror jeg, ungdommen er jammen et uforutsigelig folkeferd) nok Get used to it av en annen Hagerup ( det er sannelig sterke litterære gener i denne slekta) , nemlig Linde, mer "ungdomsvennlig". Vi møter igjen Billie fra fjorårets bok, ”Ingen som røyker hopper strikk”, nå er jentungen 13 og på full ferd ut i ungdomslivet. Språket er enklere enn i Hilde Hagerups bok, men fengende og effektivt. Og også denne forfatteren klarer å skape troverdige personer. Billie er både sårbar og sterk, og lett å like for leseren. Dette er også en jegfortelling.

Boka handler om å lære seg festlivets koder, alkoholdrikkingas edle kunst, å utvikle seg i utakt med bestevenninna og kjipe lærere. Men kanskje først og fremst om vennskap, som skildres med varme.

Jeg liker spesielt skildringa av moren, som på ingen måte er forbilledlig, drikker for mye gjør hun også, men stiller opp når det virkelig trengs! Året er 1981, altså 10 år før handlinga i Hilde Hagerups bok hvis jeg nå har regna riktig og skolen er Belset, stedet er Rykkin. Og ”alle veit” jo hvordan det var på Rykkin på denne tida!

"Noen bestemte at en hel haug av leilighetene i Bjørnebærstien skulle disponeres av sosialkontoret, så blant en rekke folk med alminnelig dårlig råd, bodde det en gjeng mer eller mindre tørrlagte alkiser, kriminelle som akkurat hadde sleppi ut av fengsel, psykiatriske pasienter, aleinemødre, narkomane og innvandrere, og så hadde vi den mest interessante gjengen, og det var de som var en blanding av alt samma på en gang. Ut av dette fellesskapet vokste det opp en hel haug av enda flere alkiser, kriminelle, psykiatriske pasienter, aleinemødre og narkomane. En god del av de folka endte jeg opp med å bli veldig glad i. 152 - 53"

Til slutt litt musikk:
Det er sjelden å lese en ungdomsbok hvor det røykes så mye som i denne boka, så jeg tror nesten vi må dra fram denne klassikeren fra YouTube, her i Django Reinhardts tolkning fra 1935. Og så bør vi vel i rettferdighetens navn ta med favorittlåta til Billie og Nina også. På en fest spiller de denne litt småpussige 80 – tall – klassikeren (uten at det ser ut til at selve budskapet gjør noe særlig inntrykk på festdeltakerne) og den er det jammen lenge sida jeg har hørt! (Tenkte du gjetta hvilken låt jeg sikta til, nå ja!)

Dette er Linde Hagerups andre bok og vi er mer enn klare for en fortsettelse om Billies bravader!