søndag, oktober 24, 2010

Blod, gørr og annet faenskap

Etter å ha lest to mer eller mindre historisk korrekte vikingbøker var jeg klar for litt fantasi igjen, og denne gangen av det riktig groteske slaget. I denne korte boka på 184 sider med relativt stor skrift og illustrasjoner dør det i alt 7 personer (Litt avhengig av hvordan man tolker slutten og om jeg har vært nøyaktig nok med tellinga). Humoren er drastisk og temmelig svart.

Samme dag som Teodor fyller 10 år blir faren som jobber på et bilopphuggeri most av en bil. Moren er borte og Teodor savner henne fælt, og lengter etter brev. Teodor er mobbeoffer, men det skal gutten ha, han er en ukuelig optimist og prøver alltid å se positivt på tingene.

Forfatteren boltrer seg i groteskerier, men så kaller jo forlaget boka for en splatterkomedie også da! Det er liksom ingen grenser på elendighet, verken barn eller voksne er på den stakkars prøvede guttens side. ( Altså bortsett fra foreldrene som dessverre er henholdsvis død/ borte.) Og da var det kanskje på tide å fortelle hvilken bok jeg snakker om; Teodor Sterk med undertittelen En trist og blodig fortelling. Boka er skrevet av Jan Chr. Næss, en forfatter jeg aldri helt har fått tak på. Men denne boka synes jeg funker ut i fra sjangeren. Allerede fra første kapittel blir man fenga, og fortellingen er effektivt fortalt.

Jeg kan vel røpe såpass at noen får straff som fortjent. Og at lesere som måtte ha fobi mot slanger blir neppe mindre fobiske etter dette.
Boka får meg til å tenke på denne illustrasjonen av Theodor Kittelsen fra De tolv villender av Asbjørnsen & Moe. Her tre barn i ormegården. Om forfatteren har latt seg inspirere kan man jo bare gjette på. Egentlig ser ungene ut til å finne seg vel tilrette.

Superskurken heter for resten Sivert Jensen og er rasist og da får vel de fleste assosiasjoner til en viss person. Ha ha, litt morsomt da! Dessuten må forfatteren ha et særdeles anstrengt forhold til skrittellere.

Selvfølgelig burde gutten ha følt en dypere sorg – helt alene som han plutselig er blitt i verden – men dette vil antakelig bryte med splattersjangeren. Likevel er ikke boka helt uten varme, som for eksempel Teodors lengsel et moren. Og – det er tross alt ikke feelgood vi snakker om men splatter! Selv om hovedpersonen er 10 år har forlaget satt 11 – 15 som målgruppe på boka. Hvis noen desperate norsklærere leser dette og lurer; boka er vel verdt et forsøk!

PS: Hvis noen andre har lest boka vil jeg være takknemlig for å høre hvordan dere tolker slutten. Den synes jeg blei litt tvetydig. Endte det bra eller ikke, liksom. Eller er det meningen at dette er skal være overlatt til leseren?

2 kommentarer:

Aud sa...

Med tanke på hvordan resten av boka var vil jeg definitivt si at det IKKE endte bra. Jeg har heller aldri fått taket på bøkene til Næss, og denne hjalp ikke til akkurat.

elis lesebabbel sa...

Kom for resten på det der med skrittelleren. Sivert Jensen er jo leder av Skrittpartiet! (Herregud hvor treig går det an å bli!)