mandag, januar 11, 2010

"Jeg blir alltid glad for bilder, for de er så sjeldne"

Når vi snakker om bøker med taktile bilder (følebøker) er det mest bøker for barn vi tenker på. Da jeg oppdaget boka Andungen og jeg (jul) av Emilie Christensen, en bok som egner seg best for eldre lesere, fikk jeg fryktelig lyst til å lage en blindeskriftutgave med taktile bilder – siden de få illustrasjonene som er med er såpass viktige for teksten. Vår ellers erfarne sjef for blindeskriftavdelingen var skeptisk, ikke primært på grunn av bildene men på grunn av det spesielle oppsettet, ofte med tekst langt ned på sidene. Som hun mente ville vanskeliggjøre lesningen for blinde fordi de leser... ja herregud, alle veit jo at blindeskriftlesere leser med fingrene.

Siden ba jeg en ansatt på Huseby kompetansesenter, som er veldig opptatt av taktile bilder for blinde om å se på boka. Hun tente med en gang og oppmuntret meg til å satse på denne boka! Else-Karin Henriksen på Tambartun tok saken og jeg synes at resultatet er blitt glimrende!

Så da kan vi jo se på noen bilder:
Her har vi originalen sammen med den taktile utgaven. På omslaget på originalutgaven ser vi bare hodet til andungen stikke fram fra høyre mens i den taktile utgaven ser vi en and i sin helhet. Jeg regner med at det er en løsning som er valgt fordi det kan være vanskelig å oppfatte at det er en andunge bare hvis halsen og hodet er tatt med. Skyggen på originalen ( av andungen ) er vanskelig å få fram taktilt.

I motsetning til vanlige blindeskriftbøker ( som er ganske svære bind i folieformat) er denne boka liten og lett og går ned i en ikke altfor liten veske. Og akkurat det er en fin ting, siden blindeskriftbøker er ganske uhåndterlige saker. Derfor egner boka seg også som gavebok.

Og under ser dere originalillustrasjonene sammen med den taktile utgaven. Litt forenklet slik at figurene skal komme klart fram. (Jeg har valgt juletreet MED skrift fra Tambartunutgaven.)





(Det nederste bildet er litt uklart dessverre. (Barnebokinstituttet får se å gjøre noe med lysforholdene. )

Men det som betyr noe er jo hva selve målgruppa mener. Først S.. 16 år. Hun sier blant annet:
”Den var jo kjempesøt! Vi har om lyrikk på skolen nå, så jeg tok den med og leste den høyt for klassen, de likte den også, og vi fikk oss en fin diskusjon om tolkningen av den. ... Jeg er glad det er med bilder, for de er jo så viktige i forhold til teksten"
Og så sier hun noe viktig som jeg vil utheve:
”Jeg blir alltid glad for bilder, for de er så sjeldne”
Mens vi seende blir bombardert med bilder hvor vi enn snur og vender oss, er de for blinde en sjelden glede! Jeg spurte også om hun syntes at oppsettet var vanskelig å lese. (Nå kan det kanskje tillegges at S... er en svært habil punktleser).
”Nei, jeg syns ikke teksten er vanskelig å lese. Jeg syntes det var et stilig oppsett. Det er gøy å se hvordan forfatteren bruker linjedelingen og oppsettet som virkemiddel”
Det kommer vel litt dårlig fram på bildene men det er blitt tatt NOEN grep for å tilpasse teksten til blindeskriftbrukere. Men at hovedintensjonen er oppnådd kan I.. bevitne:
”Guri malla, denne boka gjorde meg skikkelig vemodigrørt nå i juleinnspurten :-) Virkelig en barnebok for voksne, det der. Syns også det fungerte bra med oppsettet og de taktile tegningene. Det hadde ikke blitt den samme opplevelsen om all teksten var komprimert. For makan til å legge inn talende pauser i ei bok har jeg aldri vært borti før!”
M... også han en erfaren blindeskriftleser “ brukte 25 minutter med å le, tenke, få ein ØRLITEN klump i halsen - og kose meg med denne fantastiske boka” :
“Fine og kule illustrasjonar, nesten litt tegneserieaktig - TRUR eg... Eg har jo aldri sett ein tegneserie... Men, eg har alikevel LEST ein del tegneseriar. Enten via scanner, eller fått opplest av andre. I Andungen og jeg, står det veldig mykje mellom linjene. Illustrasjonane er der; dei er ikkje avgjerande nødvendige for teksten, men dei gjer teksten bedre, og meir underhaldande! Det å få lese denne boka var ei stor oppleving for meg! Forskjellen mellom denne bildeboka og ein teikneserie er, slik eg ser det, at her var det mykje mellom linjene i teksten, medan i teikneseriane blir det bildene vi må gjette oss til. Både denne boka, og teikneseriar, er opplevingar som er verdt å få med seg!”
Og apropos tegneserier for blinde; er det virkelig en jobb å gjøre! Her ett kanskje ikke helt vellykka fransk forsøk!

Litt tilbake til "Andungen" igjen: Siden blindeskriftbøker er såpass uhåndterlige (tar stor plass) og dessuten dyre å kjøpe er det ikke vanlig at blinde har så mange punktbøker selv. Andungen og jeg derimot har et slikt format at det er en fin ha- selv-bok.

PS: her bruker jeg begrepene punkt- og blindeskrift om hverandre, men det betyr altså det samme. Braille kunne jeg også ha brukt men det er ikke så vanlig i Norge.

PS 2 : I tilfelle noen nå skulle lure: jeg HAR for sikkerhets skyld bedt om tillatelse til å gjengi bildene!

5 kommentarer:

Mari sa...

Genialt, Eli! (Er vel ikke mer å si om det.)

elis lesebabbel sa...

Ja det er mange kreative sjeler i denne bransjen, ikke minst på Tambartun!

Aud sa...

Ser kjempefin ut :-)

bentebing sa...

Dette er en fantastisk bok, en glede å formidle til ungdom og voksne. Det er genialt (enig med første kommentar) å lage en punktskrift utgave av denne. Hvor kan vi få kjøpt denne?

elis lesebabbel sa...

Tambartun kompetansesenter. Veit ikke hvor mye den koster men tror ikke at den er så dyr. Det er mest jobb med førsteeksemplaret. Jeg anbefaler at du kontakter Else-Karin Henriksen. (Du kan godt hilse fra meg),

(Vi fikk den gratis som en gjentjeneste for ett eller annet som jeg ikke husker nå)