tirsdag, oktober 07, 2008

Mein Mann ist verhindert, er kann sie unmöglich sehen

Denne høsten har vært svært slitsom. Telefonen ringer uavlatelig og kjente og ukjente spør etter min mann. Og jeg aner ikke hva jeg skal svare. Mobiltelefonen han arvet etter min salige svigermor ble helt sprengt av meldinger før den ladet ut for godt.

Men la oss begynne med begynnelsen. På forsommeren kunne de som bor i Oslo-området ikke unngå å legge merke til at svært mange trær ble angrepet av larver og et slags spinn. Spesielt utsatt var vegetasjonen her på Vestre Holmen. En søndag min mann og jeg gikk tur tok jeg disse bildene. Min mann syntes at både larvene og det spinnet som dekket trærne var heslige, men jeg syntes at det var et interessant skue. Typisk for oss småkjeklet vi litt om dette.

Noen dager etter var trærne utenfor blokken vår nesten hvite av larvespinn. Jeg fulgte med interesse larvenes utvikling til de til slutt forpuppet seg, og jeg var spent på om de ville bli til vakre sommerfugler slik som i den fortryllende boken om den lille larven Aldrimett.

Spesielt fascinert ble jeg da til og med plenene våre ble dekket av dette larvespinnet. Min mann ble noe alterert men jeg prøvde å berolige ham og sa at hvis vi skal ha natur i dette landet så må vi ta den som den er. Jeg valgte å overhøre sarkastiske bemerkninger som "naturfrik", ”snusfornuften lenge leve” og liknende ytringer.

Så en morgen da jeg skulle låse opp sykkelen min fikk jeg en liten overraskelse. Hele sykkelen var dekket av dette spindelvevet og larvene riktig kroet seg i morgensolen. Hadde jeg ikke blitt så perpleks så hadde jeg nok tatt noen bilder med det digitale fotografiapparatet mitt. Jeg kom faktisk for sent på jobben den dagen siden det tok sin tid å fjerne alle larvene.

Da jeg kom hjem igjen var hele gårdsplassen angrepet! Jeg holdt på å velte på sykkelen fordi asfalten var så glatt og klissete. Og da jeg skulle ta min aftenjoggetur skled jeg og slo meg stygt! Jeg må nok innrømme at det kom noen stygge ord ut av munnen min da.

Men det ga seg ikke med det. Til slutt begynte ufyselighetene (nå syntes til og med jeg at det begynte å gå litt langt) å spre seg oppover ytterveggen! Da vi fant larver i vinduskarmen bestemte vi oss for å lukke igjen soveromsvinduet. Men da jeg måtte opp for å gå på toalettet om natten kom jeg uten å tenke meg om til å åpne vinduet for å få inn litt frisk luft.

Hos oss er det alltid jeg som står først opp om morgenen, men på jobben fikk jeg en hysterisk telefon fra min mann. Og for å være ærlig kan jeg godt forstå ham. Det er han som ligger nærmest vinduet. Da jeg kom hjem den dagen var vaktmesteren i full gang med å spyle hele ytterveggen. Derfor ble vi enige om at vi skulle ta sjansen på å sove med åpent vindu igjen.

Da jeg den påfølgende morgenen kom ned på gårdsplassen var den igjen dekket med dette griseriet. Det så faktisk ut som at det var blitt enda verre i løpet av natten. For eksempel var det umulig å se syklene i sykkelstativet under all larvespindelen. Da bestemte jeg meg for å ta T-banen, jeg orket ikke tanken på å gjøre ren sykkelen igjen. Heldigvis kom jeg meg velberget fram uten å snuble på den temmelig slimete asfalten. Da jeg satt på banen kom jeg på at jeg ikke hadde undersøkt hvordan det hadde gått med min mann denne natten, men siden jeg ikke fikk noen telefoner fra ham i løpet av dagen regnet jeg med at han nå hadde gått klar for ytterligere larveangrep.

Etter jobben skulle jeg ut med en venninne. Vi hadde en heller munter aften og jeg fortalte også litt om de siste dagers tildragelser. Kanskje takket være vinen vi drakk var jeg nå i stand til å se det komiske i situasjonen. Noe animert dro jeg til slutt hjem. Men jeg ble fort edru da jeg oppdaget hvordan ting hadde utviklet seg. Jeg løp opp trappen og rev opp døra til soverommet. Aldri så lenge jeg lever kommer jeg til å glemme det synet!

Jeg regner med at flere lesere av denne bloggen har lest den Kafkanovellen der hovedpersonen over natten er blitt til en bille. Det var riktig nok ingen bille i sengen, derimot en diger forvokst puppe. Og jeg hadde jo mine anelser om hva som befant seg inni, dog ikke i hvilken tilstand. For å si det rett ut så valgte jeg å ikke sove i dobbeltsengen den natten. Dessuten luktet det ikke helt godt fra puppen.

Da jeg morgenen etterpå våknet med en sterk hodepine var min første innskytelse å sykemelde meg. Men siden jeg heller ikke orket å være hjemme, håpte jeg at litt lettere katalogiseringsarbeide kunne gi meg noe annet å tenke på. Men jeg innrømmer at jeg hadde konsentrasjonsproblemer. Burde jeg konsultere lege? Eller var veterinær det mest korrekte? Jeg vurderte også å kontakte innsektsavdelingen på zoologisk museum men var litt i tvil om hvordan jeg skulle legge saken frem.

Da jeg kom hjem igjen var puppen blitt mer kompakt. Det eneste jeg orket denne kvelden var å skru på TV-en. Og jeg kunne jo ikke unngå å føle et stikk av triumf over å kunne velge akkurat de TV-programmene jeg selv ville se! Om natten la jeg meg igjen til å sove på det fraflyttede gutterommet.

I 3 – 4-tida våknet jeg av et forferdelig lurveleven! Kom ikke lyden fra soverommet? Jeg spratt opp av senga og løp inn med hjertet i halsgropen. I sengen lå de sørgelige restene av puppen. Og soveromsvinduet sto på vid gap. Men jeg syntes jeg skimtet en diger gjenstand som beveget seg på nattehimmelen. Og siden har jeg ikke sett min mann.

Så for tiden har jeg noen problemer:
  • Hvordan takler jeg naboenes stadig mer nærgående spørsmål og mistenksomme blikk?
  • Kan jeg risikere å bli mistenkt for å ha myrdet min mann?
  • Kan noen tipse meg om en god advokat?
  • Men det verste av alt; jeg begynner å få denne føkkings melodien på hjernen!
  • Jeg tror jeg blir sprøyte gal !!

4 kommentarer:

Undre sa...

*fnis*

Du får nesten sette opp igjen vinduet nå som det har blitt høst og sommerfugler jo gjerne blir kalde (og dør). Kanskje han kommer krasjlandene midt i dobbeltsenga? (Ja, hvis du vil ha ham tilbake da ...)

elis lesebabbel sa...

God idé! Den glassmesterregninga vil jeg helst slippe en gang til!

Kjersti S. sa...

Fy faen, rett og slett. Dette har jeg lest med total tillit - helt til (nesten) slutten. JEG TRODDE PÅ DET!!!

elis lesebabbel sa...

Ja det kalles visst sjangerblanding! Litt rampete MÅ man nesten unne seg å være i min alder.



Med nærmere ettertanke : det gjelder alle aldre!

Og for de som måtte lure : gubben lever i beste velgående!