Sommerens murstein

er på drøye 800 sider. Boka handler om krigens redsler i Sovjet under andre verdenskrig og mye fokus er rettet mot slaget ved Stalingrad.

Vi får også en skremmende skildring av et samfunn der ingen kan stole på noen, og hvor folk dolker hverandre i ryggen for å oppnå fordeler selv. Mens jeg satt og leste dette fikk jeg plutselig assosiasjoner til dagens arbeidsliv og paranoide sjefer som ikke tåler kritikk, tar alt i verste mening og som angrep på selv. Hvis du ikke er med meg er du mot meg. Men fant ut at dette kanskje ble litt søkt. Tross alt.

Forfatteren trekker klare sammenlikninger mellom Stalins og Hitlers regimer. Vi blir tatt med til fronten, til forhørsrom, fengseler, sovjetisk arbeidsleire hvor politiske fanger sitter sammen med farlige kriminelle og til tyske konsentrasjonsleire. Forfatteren skriver selv at det er umulig å skrive om massedrap i gasskamrene og så skriver han en av de sterkeste skildringene JEG har lest til nå.

I fokus er enkeltmennesker, på begge sider, og han skriver om sult, savn og lidelser som om han hadde vært til stede selv. Og det var han jo også, han jobbet som krigsreporter for avisa Krasnaja Zezda (Røde stjerne).

Forfatteren har tross alt tro på menneskers godhet, et eksempel er hvordan en russisk kvinne svært motvillig forbinder en tysk skadet soldat selv om hun hater fienden. Eller en mor som etter å ha sett sin døde datter likevel gir en sultende tysk soldat et brødstykke mens hennes første innskytelse er å slå med en spade.

Boka ble ferdig i slutten av 1960 – åra og ble betraktet for regimekritisk. Den ble smuglet ut i løpet av 80 – åra og forfatteren døde uten å vite om romanen noensinne skulle bli lest.

Og så har jeg jo glemt å si hva boka heter igjen. Jeg har lest den svenske utgaven og den heter Liv och öde og er skrevet av Vasilij Grossman. Det finnes ingenting av forfatteren på norsk, men Deichman har i hvert fall fire titlerpå russisk.

Så kom jeg på en annen russisk forfatter som skriver fra den samme tida, nemlig Anatolij Rybakov
Arbats barn handler blant annet om rettroende ungkommunister, spesielt om en ung gutt med helstøpt politisk moral som blir sendt til Sibir. Og et portrett av Stalin som kan skremme en viss mann på flatmark.

Jeg kan også anbefale Tung sand av samme forfatter, den handler om en landsby som blir okkupert av tyskere. Innbyggerne gjør motstand og straffes hardt. Selv om det er lenge siden jeg leste denne boka er det scener som har etset seg inn. Og som i Liv och Öde er det en jødisk familie som står i sentrum.

Og så kom jeg plutselig på Primo Levi.
Hvis dette er et menneske gir en svært realistisk skildring av livet i en konsentrasjonsleir basert på egne erfaringer og Besøkelsestid handler om østeuropeiske jødiske partsanere.

Nå er ikke jeg nødvendigvis så interessert i å lese krigslitteratur men dette er bøker som skulle ha noe å gi til alle.

Til slutt en barnebok:
Da jeg leste Liv och Öde kom jeg også på en barnebok fra 1968. Den heter Boris og er skrevet av Jaap Ter Haar
Den handler om barn i krig, sult – og forsoning. Boris treffer en tysk soldat som han siden gjenkjenner i et fangetog etter kapitulasjonen. En god bok. Og et eksempel på at det er ikke gull alt som glitrer og ser nytt og pent ut. Noe jeg så vidt har vært inne på før. (Denne boka finnes i 5 ex på Barneavdelingen på Deichman).

Tilbake til Vasilij Grossmans bok, en stor russisk roman med mange navn men heldigvis en fortegnelse foran med de viktigste personene. Boka er selvfølgelig også oversatt til engelsk.

Edit pr 28 august : Boka er nettopp kommet ut på norsk!!! Tittelen er Liv og skjebne og Forlaget er HISTORIE & KULTUR AS. Dette forlaget er så nytt at den ennå ikke har fått noen webadresse! Kommer nok!