Kvalitetsromaner for gutter og jenter

”Ego er en helt ny serie kvalitetsromaner for gutter og jenter mellom 9-14 år”
Etter å ha lest noen ”kvalitetsromaner” : jeg synes nok Damm & sønn strekker begrepet vel langt.

Forfulgt av Guri B. Hagen
har jeg nettopp blogget om.

Innbrudd på skolen av svenske Lena Lilleste
er en helt unødvendig oversettelse. Vi har nok middelmådige norske forfattere som skriver ”spenningsbøker” for barn om vi ikke skal importere enda flere fra Sverige.

Det mystiske huset av Petter Lidbeck
svinger det derimot mer av. Tre jenter på skolens mellomtrinn klarer brasene. Derav to tvillinger, den ene med en del mindre behagelige egenskaper, i kontrast til tvillingsøstra som er mønsterbarn. Det er førstnevnte tvillings spesielle egenskaper som bidrar til at sakene oppklares. Som alle veit : Snälla flickor kommer til himlen, dom andra kommer hur långt som helst. Noe som altså bekreftes i denne boka. En gang skal jeg blogge om temaet tvillinger som detektiver. (Om en 15-20 år kanskje... Blogspot : Hold koken!)

”Hvem skal jeg velge” av Bo R Holmberg
er en søt kjærlighetsfortelling. Noen vil si at det må være et luksusproblem at å ha tre beilere men boka handler jo like mye om kjærlighet og forelskelser i barneskolen og hvordan barn prøver å orientere seg i kjærlighetens irrganger og utganger. (Det begynner jo å bli noen år siden ”Jørgen pluss Anne er sant” kom i midten av 80-åra.) Bo R Holmberg er en habil forfatter, jeg har tidligere blogget ganske ekstatisk om Eddi Bolander og jeg. (Som riktig nok er i en noe annen sjanger) .

Et lite oversetterproblem til slutt:
I det mystiske huset av Petter Lidbeck synges det bruddstykker av svenske slagere. Burde oversetteren Inge Ulrik Gundersen ha funnet noen relevante norske? Eller hadde det blitt litt rart siden location ellers er så tydelig Hälsingborg i Sverige? Ved nærmere ettertanke : ja det hadde det nok. Men oversetteren burde ha reflektert over det. Og det har han sikkert gjort. Og altså tatt et valg, som sagt sikkert riktig.

Et annet klassisk eksempel er jo når hovedpersonen i Mio min Mio i begynnelsen av boka plasseres i Tøyenparken i Oslo. Hvis jeg spør Deichman så ser det ut som at det fremdeles er den samme oversetteren, dermed sitter vår venn sikkert fremdeles på en benk i Tøyenparken i begynnelsen av boka. På tide å se på noen av Lindgrenoversettelsene med argusblikk?

PS: Ta det der med Tøyenparken med en liten klype salt. Det var i hvert fall en park i Oslo - så vidt jeg husker. (Kanskje på tide å lese AL på nytt?)