Våre vener vikingane

Så har jeg lest at par bøker om vikingtida, og begge dreier som om Harald Hårfagre, altså ... ja når fankern var det igjen da... vent litt, rundt 900 -tallet. Og dermed røpet jeg vel for all verden hvor frynsete mine historiekunnskaper er.

Bjørn Ingvaldsen har skrevet en bok som rett og slett heter Harald Hårfagre, og dette er en særdeles lettlest gjengivelse av den sagnomsuste kongens liv. Stilen minner meg litt om forenklede bibelfortellinger, hvor språket er forenklet til det banale for å "tilpasses" barn. Det er ikke mye ”sagasus” å finne mellom linjene i Ingvaldsens bok, språket er flatt og hverdagslig. Det skurrer i hvert fall i mine ører når sagakongen for eksempel sier at ”Dette var flott” når han blir invitert til fest.

Forfatteren bør kanskje få kred for å slå et slag for biblioteket men å skrive at ”Snorres kongesagaer er en spennende bok, som du kan låne på biblioteket eller kjøpe i bokhandelen” blir liksom litt banalt, da. (Hvor skulle man ellers finne Snorres kongesagaer liksom?)

Antakelig for å prøve å få litt liv i handlinga har forfatteren diktet inn den blinde vennen Svein som følger kongen fra barndom til alderdom. Kan jo ta med at det er en faktadel bakerst i boka.

Sylvelin Vatle vartar og opp med ei bok fra den same tida, her får vi lese om Ramna-Floke (ein historisk person) som forlét landet og reiser til Island fordi han ikkje vil innordne seg under Harald Hårfagre. I fokus for handlinga er dottera hans, Ingeborg.

Boka er og vorte meldt i Barnebokkritikk.no og anmeldaren har eit og anna å setje fingeren på, mellom anna når det gjeld det historiske og då vart jo sjølvsagt Samlaget litt gretne. Med mine noko innskrenka historiekunnskapar skal eg vere forsiktig med å kaste meg ut i diskusjonen, men skal berre legge til eit lite ornitoligisk poeng i ”brøddiskusjonen”; eg lurer no litt på korleis ein fugl, anten det no er ein ramn eller ein annan rovfugl kan greie å få med seg eit heilt flatbrød i nebbet sitt! Men så er jo ikkje eg nokon fuglekjennar heller då.

Eg har lese mange historiske ungdomsromanar der personane snakkar akkurat slik som ungdomar i vår tid. (Til dømes vert det litt komisk når eit steinaldermenneske seier slike ting som ”Slappa du a”! Eller som eg alt har nemnt før; då Harald Hårfagre seier ”Dette var flott”.) Derimot er Ingeborg og dei andre personane i Ramna-Floke truverdige for meg i kvert fall.

Det eg likte best med denne boka var nærleiken mellom dei tre søstrene og den store sorga då ... eller gløym det, eg gidd ikkje å legge ut nokon spoilervarsel. Dette kan nok og ungdom i dag identifisere seg med.

I boka får vi og lese om då ei trælejente vert ofra til gudane og korleis Ingeborg, høvdingdottera reagerer på dette. Vi kan jo faktisk ikkje vite kva slags kjensler overklassa ( som jo Ingeborg høyrer til) på 800 – talet eigentleg hadde overfor slike ofringar, men romanpersonen synes i kvert fall dette er ei grueleg hending og forfattaren skildrar hendinga med innleving.

Dersom vi går litt attende til Ingvaldsens bok om Harald Hårfagre att, så skriv til samanlikning han i ein stil heilt blotta for kjensler om då Harald Hårfagre likviderar ei heil bygd oppe på Dovre. Nett nok er og sagastilen kort, knapp og noko lakonisk, men med høgre litterær kvalitet.

Det er fremdeles Torill Thorstad Hauger som har skrevet de beste barnebøkene om vikinger. Røvet av vikinger kom ut i 1978 og siden kom det jo som kjent ut flere bøker i serien, den siste i 1995. Dessverre avtar serien i kvalitet etter hvert, og både jarlesønnen Sigurd, Ravnejenta med flere fikk etter hvert noen replikker som i hvert fall ikke jeg ville tiltro mennesker som levde på denne tida enten de var av høy eller lav byrd. Det er også påfallende at både Sigurd og ”rivalen” Tord Illugesson begge - uavhengig av hverandre - har såpass moderne holdninger angående bruk av vold og hevnmotiv.

Vera Henriksen har også skrevet noen barnebøker fra samme tid, med location Island, men disse var jo ganske kjedelige da, og så vidt jeg husker med mye oppramsing av ætter etc som er helt uinteressante for dagens barn. Hennes sterkeste side var så avgjort ikke å skrive barnebøker. Andre? Mary Lee Nielsen har et klart religiøst budskap i hvert fall i noen av sine bøker fra den samme tida, og ”avguddyrking” var virkelig fæle greier. Burde kanskje ta med Ole Røsholdts bøker også, som ikke er så verst.

Kritikeren i barnebokkritikk.no etterlyser ”en vikingbok fra en forfatter eller illustratør som aldri har bladd i sagalitteraturen.” Med dette regner jeg med at han mener en skildring frigjort fra denne stilen. For min del lurer jeg på hvor mange flere vikingbøker for barn og unge vi egentlig trenger. Kanskje holder det for en stund nå.

Så en liten minifaq:

1: Kan Harald Hårfagre av Ingvaldsen brukes når det kommer desperate foreldre på seinvakta og med flakkende blikk spør etter noen lette fagbøker til 9-åringen som plutselig kom på at han skal levere en skoleoppgave dagen etter?

• Ja.

2 : Er Ramna-Floke en sikker vinner på klassebesøket i ungdomsskolen?

• Neppe.

Så kan vi kanskje til slutt more oss med å se på et utdrag fra en gammel film fra 1958, også riktig lenge siden, her med Tony Curtis og Kirk Douglas i ledende roller. Skal si vikingene var et støyende folkeferd!

Å neiiiii! Orker jeg ENDA en vampyrbok!?

Boka heter Vampyrjegeren og er skrevet av Heine T. Bakkeid. Dette er første boka i den planlagte serien Dr. Schnabels Krønike. Og folkens, her vrimler det av alskens vampyrer og annen styggedom!

Handlinga starter i Valakia på 1700-tallet (nå Romania) og pesten rår. Vår helt Vlad mister hele familien og læres opp av sin onkel Arad, militærkirurg i den serbiske hær, til å bli vampyrjeger. Forfatteren boltrer seg i groteske og makabre virkemidler - får vel legge til – uten at det blir spekulativ, men dog med en dyster undertone som i hvert fall jeg synes - uten å være ekspert på sjangeren - egner seg for vampyrfortellinger. Sammen med den unge hovedpersonen, som for alderen er særdeles uredd og handlekraftig, reiser vi gjennom hele Europa og havner blant annet i London og i Paris, med en utflykt til Versailles. Forfatteren får godt fram stemninga slik man kan tenke seg at det var på denne tida og etter kildelista å dømme ser det ut som at han har gjort grundig research. Både person- og miljøskildringa virker troverdig, og hovedpersonen (jeg - person) kommer tydelig fram og er lett å få sympati for. Det er to år siden forfatteren ga ut en bok sist, og denne gangen har han brukt tida godt. Så da får vi bare håpe at han klarer å følge opp i de neste bøkene i serien.

Det er bare noe jeg stusser litt ved; vår unge helt heter altså Vlad (forkortelse av Vladimir), men i motsetning til sin navnebror er han altså ikke vampyr ( i hvert fall ikke foreløpig får jeg vel for sikkerhets skyld legge til) men altså tvert i mot vampyrjeger! Navnet kan da ikke være tilfeldig valgt???

Med i handlinga er også en vampyrkanin (!) og vampyrflaggermus som den unge Vlad møter i en kirke i Valakia. De bidrar med litt komikk i den ellers ikke akkurat muntre fortellinga. De heter Bunny og Batty (!) og det høres jo ikke særlig romansk ut for mine ører, men mer som personer i en animasjonsfilm for barn.

Her et gammelt trykk hvor medisineren Guy de Chauliac holder en anatomitime for et interessert publikum, og er i full gang med å disikere et lik. Bildet (trykk?) er litt slitt men så er det jo skikkelig gammelt også da!

Flere (for meg ukjente) historiske personer er med, blant annet William Cheselden som skrev Osteographia, or the Anatomy of the Bones (1733). Denne holder også en offentlig anatomitime i boka. En annen omtalt person i boka er medisineren Guy de Chauliac som levde på 1300-tallet i Frankrike. Med flere.

Endelig, en vampyrbok helt fri for chiclitt – tendenser. Gamle Vlad må kroe seg i sin grav ... eller kiste!!

Jeg kaster meg ned på gulvet og hulker høyt!!

IGJEN har jeg fått høre at bloggen er treig!!
KAN det være fordi det er

• for mange bloggposter på sida? Nå har jeg redusert til 7 og det må da gå an!
• for mange blogger på blogglistene mine? Nå har jeg i hvert fall frisert dem ned litt. Burde jeg klart meg med én liste? Er en egen bibliotekarliste unødvendig aphartheidistisk? Nei, pokker heller da! Litt yrkesstolthet må man da kunne tillate seg!
• for mange embeddede youtube-videoer? Joa, DET kan kanskje forsinke. Skal jeg nøye meg med bare linkene heretter, kanskje? Selv om bloggen BLIR sprekere med litt bilder?
  
• Og apropos bilder – i fire farger eller ikke – det ER jo ikke nødvendig å legg ut SÅ mange bilder og i hvert fall ikke i så stort format. (Dessuten antar jeg at mine lesere er så intelligente at de er i stand til å lese en tekst uten bilder. )
• Så er det jo min rikholdige ”emneordsky”. Er det den som er synderen, kanskje? Akkurat nå er den på intet mindre enn 1338 emneord!!! Hvilken annen blogg har bare tilnærmelsesvis så mange emneord som meg?

Kanskje får folk rett og slett får lære seg litt tålmodighet! Her en passende melodi for å korte ned ventetida!

På en annen side: Hadde det VÆRT for mye forlangt at blogspot hadde hatt litt bedre kapasitet!

Det tøffe livet på bøgda

Årets bok av Hilde Hagerup handler om livet i ei lita bygd med det fiktive ( fant det i hvert fall ikke på google) navnet Spiksund. Hvor bygdesladderen florerer.

"Vi spredte sladra, vi sperra opp øya slik vi hadde lært av Pølsa og mora hennes, vi bøyde oss framover og hviska nå skal du høre, skal du høre her, har du hørt det, har du ikke hørt det, du har vel hørt det nå. Da tror jeg du er den eneste som ikke har hørt det. " s 58.

Og hvor det gjelder å innordne seg;

"og jeg satt sammen med dem og var en annen enn meg selv, en del av det hele som ingen lengre hadde noe imot, verken flink-flink eller fittairæva-flink, men det alle enkleste, det jeg burde ha kommet på for lenge sida, det både Eirin og Pølsa hadde skjønt mange år før meg, det som var det aller beste å være, i hvert fall smartest, nemlig ingenting" s 121.

I sentrum for handlinga er outsideren

• Malin, 14, som også er fortelleren i boka, skoleflink, faktisk så flink at hun må holdes igjen ("det var ikke noe poeng i å rase gjennom ekstrahefte etter ekstrahefte i matematikk og engelsk, jeg måtte likevel vente på resten av klassen") og den jevnaldrende

• Georg, like intelligent men brutal.

Begge kommer fra dysfunksjonelle familier, Malins mor er gæern om ikke i klinisk forstand og Georgs far særdeles voldelig.

Boka starter med denne setningen; ”Faren min døde på do”. Etter en kort intro går vi 20 år tilbake i tid.

Dette er en sterk bok om flokkmentalitet, undertrykking og vold. Det er imponerende at det går an å skrive så vakkert om for eksempel hvordan en ungdomsgjeng raserer hytta til en upopulær lærer. Med forbehold om at jeg ikke har lest absolutt alle av årets ungdomsbøker ennå; det skal mye til at det kommer noe bedre enn dette, og jeg hadde blitt virkelig forbausa hvis ikke denne boka i det minste blir NOMINERT til de fleste aktuelle priser.

Boka er kanskje ikke helt enkel, så da kan man jo stille seg de evinnelige spørsmåla;

• for hvem ER boka,
• er dette noe som ungdommen vil like?
• Og hvordan skal boka formidles for voksne som også burde ha glede av å lese den?

Nok et eksempel på ungdomsbokas formidlingsproblem altså, men måtte den nå fram til dem som fortjener den! Kan legge til at boka har en åpen men optimistisk slutt.
Boka heter forresten Alt som er galt ved Georg. Flott tittel!

Da er ( eller rettere sagt tror jeg, ungdommen er jammen et uforutsigelig folkeferd) nok Get used to it av en annen Hagerup ( det er sannelig sterke litterære gener i denne slekta) , nemlig Linde, mer "ungdomsvennlig". Vi møter igjen Billie fra fjorårets bok, ”Ingen som røyker hopper strikk”, nå er jentungen 13 og på full ferd ut i ungdomslivet. Språket er enklere enn i Hilde Hagerups bok, men fengende og effektivt. Og også denne forfatteren klarer å skape troverdige personer. Billie er både sårbar og sterk, og lett å like for leseren. Dette er også en jegfortelling.

Boka handler om å lære seg festlivets koder, alkoholdrikkingas edle kunst, å utvikle seg i utakt med bestevenninna og kjipe lærere. Men kanskje først og fremst om vennskap, som skildres med varme.

Jeg liker spesielt skildringa av moren, som på ingen måte er forbilledlig, drikker for mye gjør hun også, men stiller opp når det virkelig trengs! Året er 1981, altså 10 år før handlinga i Hilde Hagerups bok hvis jeg nå har regna riktig og skolen er Belset, stedet er Rykkin. Og ”alle veit” jo hvordan det var på Rykkin på denne tida!

"Noen bestemte at en hel haug av leilighetene i Bjørnebærstien skulle disponeres av sosialkontoret, så blant en rekke folk med alminnelig dårlig råd, bodde det en gjeng mer eller mindre tørrlagte alkiser, kriminelle som akkurat hadde sleppi ut av fengsel, psykiatriske pasienter, aleinemødre, narkomane og innvandrere, og så hadde vi den mest interessante gjengen, og det var de som var en blanding av alt samma på en gang. Ut av dette fellesskapet vokste det opp en hel haug av enda flere alkiser, kriminelle, psykiatriske pasienter, aleinemødre og narkomane. En god del av de folka endte jeg opp med å bli veldig glad i. 152 - 53"

Til slutt litt musikk:
Det er sjelden å lese en ungdomsbok hvor det røykes så mye som i denne boka, så jeg tror nesten vi må dra fram denne klassikeren fra YouTube, her i Django Reinhardts tolkning fra 1935. Og så bør vi vel i rettferdighetens navn ta med favorittlåta til Billie og Nina også. På en fest spiller de denne litt småpussige 80 – tall – klassikeren (uten at det ser ut til at selve budskapet gjør noe særlig inntrykk på festdeltakerne) og den er det jammen lenge sida jeg har hørt! (Tenkte du gjetta hvilken låt jeg sikta til, nå ja!)

Dette er Linde Hagerups andre bok og vi er mer enn klare for en fortsettelse om Billies bravader!

Levende bilder

Etter å ha fulgt den avsindig spennende nobelprisutdelinga i litteratur er vi tilbake til årets barne- og ungdomslitteratur igjen. En forfatter som garantert ikke får nobelprisen er Jon Ewo. (En skjebne han for så vidt deler med de aller fleste andre forfattere.) Derimot er han en av de beste i landet til å skrive faktabøker for ungdom.

I boka Film, død og kjærlighet som det burde være unødvendig å si handler om film, har han laget en rammehistorie rundt faktastoffet med seg selv i hovedrollen. Her driver han et detektivbyrå og det går til tider hard for seg, dette muligens som en honnør til hardkokte B-filmer.

Med hjelp av en tidsmaskin (!) reiser Ewo tilbake til slutten av 1800 tallet for å finne ut om det virkelig VAR brødrene Lumière som var først ute med oppfinnelsen av filmen eller om noen er blitt forbigått. Ewo skjuler på ingen måte at han har et lidenskapelig forhold til film og han formidler stoffet med en energisk og personlig stemme. Dessuten liker jeg at teksten står på egne bein, uavhengig av illustrasjonene. (Ikke noe gæernt med Bjørn Ousland illustrasjoner, men det er jo som kjent i hovedsak tekst det drives med i min bransje. ) Oppfinnerlivet var ingen dans på roser den gangen, det var mange triste skjebner og stygge historier bak kulissene. Det er ikke tvil om at forfatteren har gjort god research. Så kan man jo spørre seg – slik jeg har gjort noen ganger før – om selve rammehistorien rundt er nødvendig eller om den burde ha vært korta noe ned.

Forfatteren vil også formidle hva slags inntrykk film må ha gjort på mennesker som levde på slutten av 1800 – tallet. Og plutselig begynte jeg å lure; kan dagens barn og unge i det hele tatt forstå hvorfor folk en gang i tida syntes det er så fascinerende ved levende bilder? Og nå må jeg nesten få lov til å mimre aldri så lite grann igjen. Jeg er født i 1953, altså under 60 år etter de begivenheter som Ewo skildrer fant sted. Vi som var barn i 50 - åra hadde jo (som kjent) ikke TV, så første gang jeg så en film var på kino sammen med min far, og ... skal vi se om vi finner den på youtube kanskje: Ja det må være den her! Tyven av Bagdad! Fra 1961... eller stopp en halv, jeg var yngre da jeg så den, TROR kanskje heller at det må ha vært en nyutgivelse av denne fra 1940! I hvert fall svære greier for et barn anno rundt 1960! (Lite ante jeg jo da at jeg skulle se den igjen på en liten rute på en Mac!)

Tilbake til boka. Selv om Ewos bok konsentrerer seg kun om filmens spede start kan det jo være naturlig å sammenlikne med Håndbok for André av Yngve Sæther (Aschehoug 2009). Den var jeg jo ikke SÅ begeistra for. Min favoritt blant filmbøker for barn er og blir Oppfinnelsen av Hugo Cabret av Brian Selznick. Den behandler Georges Méliès liv i en skjønnlitterær form (håper inderlig jeg har plassert aksangene riktig nå) på en glimrende måte. (Kan jo ta med at Méliès selvfølgelig også er med i Ewos bok.)


Egentlig burde jeg kanskje ha vist en liten filmsnutt av Méliès nå, for eksempel klassikeren Reisen til månen, men jeg tror heller jeg viser filmen med den boksende kenguruen av den egentlige hovedperson i Ewos bok, Max Skladanowsky. Og så må vi vel ta med noe av Lumière- brødrene også, for eksempel der arbeiderne forlater fabrikken. (Herregud, bare overse de dustete nåtidsreklamene på filmen!) Her kan vi i levende bilder se hvordan datidas arbeidere - kvinner og menn- så ut i 1895! Altså for 125 år siden! Og det kan man jo nesten også kalle en tidsreise!

Til slutt litt om formatet på disse fagbøkene som Jon Ewo gir ut på Omnipax. De er jo VELDIG svære da, ikke akkurat noe man tar med seg på banen og egner seg definitivt ikke som reiselektyre. Tunge ( altså av vekt) er de også. I det hele tatt litt uhåndterlige. Nesten som slike digre filmruller før digitaliseringas tidsalder.