torsdag, november 20, 2008

Jeg en musikkonsument

Så er endelig Dr. Munks popleksikon av Ragnar Hovland kommet. På denne youtubevideoen viser forfatteren fram av den gamle platesamlinga si for oss. Den gangen det bare var mulig å kjøpe musikk i ett format. (Bortsett fra at begrepet ”format” neppe ble brukt den gangen. )

Her kommer min private historie som populærmusikklytter. (De som ikke tåler kjerringmimring gjør smart i å slutte her!)

Først var det Ønskekonserten på radio. Etter Bojarenes inntogsmars kom barnesangene, så LED vi oss tålmodig gjennom de religiøse sangene og så kom ”slagerne”.
Her noen høydepunkter:
Engedal og Stordal
Jim Reeves
Wenche Myhre
(Nei jeg sa ikke at du MÅTTE klikke på disse linkene).
En gang dristet NRK seg til å spille en Rolling Stones-låt - mener å huske det var Paint it Black- helt på slutten av programmet men de rakk ikke å få med hele låta. (Ha ha ”rakk ikke” du liksom!)
Så kom Ti i skuddet med Vidar Lønn Arnesen. (En programleder vi elsket å hate). Men så kom jo Harald Are Lund og reddet sjela vår.
Og noen ganger var det til og med pop på TV. (Stor stas gitt!) Min største musikkopplevelse noensinne var Hey Joe med Jimi Hendrix på svensk TV. Jeg var 13 år og trodde knapt mine øyne eller ører.

En gang fikk vi en båndopptaker til jul. Åpne bånd, firespors. Jippie! Vi kunne ta opp musikk!
Og seinere fikk vi platespiller. (I mono. ) Det var i 1967, i romjula gikk jeg forventningsfull til Musikkhuset i Mo i Rana og spurte etter Axis: Bold as Love av Jimi Hendrix. Men den hadde de ikke, nei. Hadde ikke hørt om den en gang. Dette var før man visste at det gikk an å stille krav som kunde. Den eneste plata Musikkhuset i Mo i Rana hadde med Supremes var The Supremes sings Rodgers and Hart. (1967). Det var vel ikke akkurat disse sangene jeg helst ville høre av den kjente mowtowngruppa men det var den som var å få.

Som så mange andre på den tida tok jeg meg jobb som pleiemedhjelper på Dikemark i begynnelsen i 70 – åra. Etter første lønning kjøpte ”alle” seg Stereoanlegg. (Med stor S). (Noen kjøpte også leksikon av selgere som hver høst fant et nytt marked av nyansatte som skulle sanke poeng for å komme inn på sosialskolen (gørrpopulært den gangen) eller andre utdanninger). Jeg nøyde meg med Stereoanlegg . Med platespiller, forsterker og to digre høytalere. Var ikke mye plass igjen på hybelen da. Men plass nok til dem som IKKE hadde stereoanlegg og var avhengige av å gå til andre for å høre musikk. (Derimot kan jeg ikke huske at vi gikk rundt til hverandre for å lese leksikon.)

Det var noe eget med en plate. Da stifta senket seg ned mot platerillene og det ble musikk! (Skal jeg ta med at plater fantes i tre størrelser, Singel, EP og LP?) Og det var også noe eget med et LP-omslag. Noen var de reneste kunstverker. Så kom kassettene i slutten av 60 – åra. Rimelig high tec. Men platene kunne de ikke utkonkurrere. De sto sirlig side ved side på platehylla slik Hovland demonstrerer på YouTube mens kassettene gjerne lå og slang i en skuff. Eller en bærepose. Eller i bilen.

Rundt 1980 gikk ungdommen med svære kassettspillere med høyttalere på skuldrene og spilte musikk så det gjallet mellom husveggene. Før walkmannene. CD-ene kom som kjent i 80 – åra og levde i lykkelig sameksistens med kassettene til disse forsvant i løpet av 90 –åra. Og nå kan man som kjent laste ned musikk på nettet og den siste CD-en forsvinner vel snart fra butikkhylla.

Jeg har et problem. (Ikke noe stort, men irriterende nok.)
Rundt 1990 fikk jeg meg en flott støtdempende Sony walkman til bruk på joggeturen. (Den gule typen). Samtidig så forsvant altså sakte men sikkert kassettutvalget i butikkene. På slutten av 1990 fikk jeg en minidiscspiller. O lykke og fryd! Nå kunne jeg jo uten altfor mye plunder ta opp musikk-CD-er! Så da ble jeg blandingsbruker.
En gang i dette århundredet gir min kjære gule Sony sitt siste sukk så da må jeg kjøpe meg en NY kassettwalkman. Da er markedet atskillig begrensa så det trøskeverket jeg måtte gå til innkjøp av nå har mye dårligere kvalitet.

Og til slutt kommer I-poden inn i mitt liv. Jeg fikk en stilig lysegrønn I-pod shuffle av sønnen min til bursdagen. For en fantastisk oppfinnelse! Og samtidig begynner for alvor trøbbelet. For hvem gidder å spenne en tung walkman eller minidisc til drikkebeltet når man harrn fjærlett I-pod? I hvert fall ikke jeg.
Så hva gjør jeg nå med Lou Reed eller the Doors – kassettene? Ingenting er bedre enn Waiting for my man eller LA Women på intervalltreninga, ingen musikk fjærer bedre enn Riders in the Storm eller Albatross (Fleetwood Mac). Skal jeg liksom kjøpe hele musikksamlinga mi på nytt nå da?

Men no lyt eg sleppe bibliotekarstudent (orsak no heiter det vel bibliotekarHØGskulestudent) Ida Lovise til. Kassettespelaren er ingen dauding seier ho! Kloke ord frå ei ungjente på knapt 20. (Sjølv om ho er noko optimistisk her.)

Så var det den der greia med å laste ned musikk – som muligens blir det eneste alternativet i framtida. Smart, effektivt og lite plasskrevende. Men hvor blir det av magien med den håndgripelige plata eller Cd-en? Kunne gutta i boka Beatles av Lars Saabye Christensen ha samlet seg med like stor ærefrykt over en lydfil? Så samles vi rundt PC-en igjen, liksom?

Til slutt over til boka. Ikke et ondt ord om E-boka, og kanskje det nå skal bli en orden på de derre rettighetsgreiene og alt det tekniske rundt. Du trenger heller ikke irritere deg over hoteller med dårlig leselys på senga.

Men nå kommer jeg til poenget : La oss se for oss dette scenariet en dag anno 2050 : Fru Framtid (hvis det fremdeles er slik at det bare er damer som bryr seg om bøker, eller har Les! kamp for guttas lesning endelig blitt kronet med seier / alternativt brutt sammen i kollektiv krampegråt og gitt opp) har samlet seg et betydelig bibliotek med E-bøker. (Sorry den litt lange parentesen! Både klassikere og nyere litteratur har hun i hylla – ha ha hylla du liksom! Så panger altså den gamle lesefjøla hennes. Kanskje den var lysegrønn, fått av sønnen til jul i 2030, ja hva veit jeg, uansett må hun kjøpe ny, nei dessverre frue det finnes ikke lengre spillere (eller lesere?) som tar formatet på de gamle E-bøkene dine, sånn går det når man ikke har vett til å fornye seg i tide, men du kan jo kjøpe dem på nytt, det blir nok dyrt ja og resten kan dere vel tenke dere til sjæl... Grøss, ja!

Nok framtidsdystopier. Jeg gleder meg vilt til å lese Dr. Munks popleksikon! Og den boka finnes i hvert fall på papir. Holder antakelig så lenge jeg lever! Jippie!!!

mandag, november 17, 2008

Blue moon

Siden det nettopp har vært fullmåne dukket plutselig denne kjente sangen opp fra underbevisstheten. Glem Elvis! Glem Frank Sinatra! Glem Billie Holiday! Ta vel imot den kjente Doo-wop- gruppa The Marcels!!! Først en YouTube- video som skal gi litt fornemmelser fra den gangen det fantes platespillere og singel-plater.



Så et opptak fra nyere tid som med all ønsket tydelighet burde vise at de gamle er eldst!

søndag, november 16, 2008

Vold som underholdning?

Så har man lest nok en bok om reallity. (Går det rett og slett an å snakke om en ny trend?) Handlinga fra en totalitær høyteknologisk stat i et framtidig USA eller rettere sagt på samme sted som USA befant seg før en større naturkatastrofe. 2 deltakere fra hvert distrikt (i alt 24 ungdommer) sendes ut på et TV-overvåket område hvor det er alles kamp mot alle og bare en skal overleve. Dessuten blir de utsatt ekstremvær og ekstremfauna av verste sort. En litt mer voldelig variant av Idol altså, men man slipper i hvert fall talentløse wannebe sangere som ødelegger favorittlåtene dine. (Som kan være opprivende nok selv for de mest herdete).

Fortelleren er 16 år gamle Katniss fra distrikt 12, som blir trukket ut sammen med Peeta, som hun blir forelsket i og omvendt, noe som gir et ekstra raffinement til handlinga. (Og for de som følger reallityserien).

Dette er over gjennomsnittet grei underholdning, spennende, veldreid, en skikkelig pageturner, gode personskildringer, godt språk, boka er på 452 side (litt i lengste laget spør du meg men det er det vel ingen som gjør) noen irriterende overtydeligheter kunne med fordel ha vært strøket, men det sier jeg jo alltid. Kanskje man kunne etterlyst litt mer psykologisk dybde, og litt mer av den dødsangsten man burde forvente hos unge mennesker som snart skal dø. Med ca 95 % sannsynlighet.

Regner med at dette er en bok som ville ha forårsaket store diskusjoner på bokmøtene på Deichman i ”gamle dager”. Terskelen for vold i barn – og ungdomslitteraturen har blitt senka ganske mye siden den gangen. (Vi hadde nok ledd godt nå hvis noen hadde gjort opptak over de diskusjonene vi hadde den gangen.)

Og overskrifta ”Vold som underholdning” er kanskje også litt passé. Og - nei da- boka er ikke fråtsing i gørr og vold men også med litt ... tja.. feelgood... omtanke, kjærlighet, solidaritet og moral. (På google fikk jeg ”omlag 458 sider på norsk som inneheldt "Vold som underholdning”. )

Plutselig begynte jeg å lure på om man kan snakke om at ”reallity” er blitt trend i b&u. Men da burde det vel være flere bøker enn denne og Mellis bok. (Blogget om her). Og det kan det jo hende at det også er for alt jeg veit. Men MÅ disse bøkene være så uhorvelig lange?

Gyldendal er skikkelig ute å kjøre i forbindelse med web-sida si nå. I dag får jeg bare opp forfatteren men kan ikke søke på ”Dødslekene”. Finner den heller ikke når jeg scroller sida for Ungdomsbøker.

torsdag, november 13, 2008

Jeg fant den! Jeg fant den!

Franskboka mi fra videregående skole!
  • Den gangen det het ”Gymnas” må vite.
  • På vei til franskkurset i går fant jeg boka jeg har lett etter i over ett år!
  • ”Franske lesestykker” av Else og Gunnar Høst.
  • Utgave B. (Illustrert utgave). H. Aschehoug co. (W. Nygaard), 1956.
  • Alle de antikvariater jeg har spurt!
  • Og alle de antikvarer som har rista foraktfullt på hodet. (OK; litt paranoid nå kanskje).
  • Men på Frogner Antikvariat i Skovveien 7 hadde de den!
  • (Unnskyld fru Antikvarøse! Håper ikke at jeg sprengte trommehinna di. Men jeg ble SÅ glad!)
Og jeg fant dem alle sammen:
  • La spésialiste, le philosophe et le prophète av Georges Duhamel.
  • Un intellectuel communiste av Jean-Paul Sartre.
  • Jofroi de la Massan som elsket ses arbres. (Jean Giono)
  • La dernière classe av Alphonse Daudet, om læreren M. Hamel som har sin aller siste time før skolen må stenge, antakelig fordi franskmennene måtte gi fra seg områdene Alsace-Lorraine (Elsass-Lothringen) til Preussen. Og avslutter timen med å skrive ”VIVE LA FRANCE” på tavla. ”C’est fini ... alez-vous-en”.
  • Og Denise, mannequin de Paris av Marcel Pollitzer. (Kanskje ikke landets største forfatter?) Med deux admirables yeux bleus, un petit nez, une bouche un peu grande og les chevux blonds cendrés. (Som jeg faktisk var oppe i til fransk muntlig i ... ja når det nå var igjen!)
  • Ja, jeg kan jo ikke gi meg til å ramse opp hele innholdsfortegnelsen.
Dette var jammen noe annet det enn alle advokatene, journalistene og foretningsfolka i Campus méthode de francais som Le Centre culturel français à Oslo bruker!
Av illustrasjonene: Château de Versailles, Notre Dame de Paris, (sett fra Seinen), le Penseur (Tenkeren), Autorote moderne og Pascals dødsmaske som noen av høydepunktene.

Boka har tilhørt A. M. Gjessing og er mistenkelig pent brukt!

Hva boka (unnskyld boken passer kanskje best i denne sammenhengen) kostet? Hold deg fast! Kr. 50,- (Ja du leser riktig!)
Haha nei, jeg gikk ikke på gymnaset i 1956. Men boka (unnskyld boken) er den samme.

PS:
  • Det er et helvete med alle de der aksangene!
  • Og fransk er et HELVETES vanskelig språk! (Mais très belle et très claire! )
  • En gang SKAL jeg lære dette språket!
  • En gang SKAL min kamp bli kronet med seier!
  • En gang skal min røst...
  • ... og da holder det kanskje.
  • På tide å gjøre franskleksa!
  • Mais maintenant : au travail!

Og så en bok om sykdom og død igjen

(Burde kanskje prøve å variere overskriftene mine litt mer snart?)

Bøker av selv de mest middelmådige forfattere pleier å få et løft når de handler om noen som skal død. Når det er sagt : Så lenge jeg lever av Sally Nicholls er en fantastisk debut og handler om en 11 –år gammel gutt som har leukemi. Og det ser da absolutt ut som at DENNE forfatteren skulle ha mer å komme med. (Nei men i alle dager! Forfatteren var bare 24 da hun skrev denne boka!)

Hovedpersonen, Sam, forteller selv og i hvert fall for meg virker dette troverdig. Sally Nicholls klarer virkelig å gi et livaktig portrett av en 11 år gammel gutt.

Typisk for gutter på den alderen har Sam stor interesse for fakta. Her er en liste over
"Spørsmål ingen svarer på"
  • Hvordan ser en død person ut
  • Eller kjennes ut
  • Hvor havner man når man dør.
Boka KAN minne litt om Før jeg dør av Jenny Downham. (Blogget om her) , blant annet med lista over ”ting jeg har lyst til å gjøre før jeg dør”. Som selvfølgelig er mer uskyldig enn den tøffe Tessas liste.

En biperson er den to år eldre kameraten Felix, også han med en dødelig sykdom.
Boka er usentimental og med masse humor. Kranglinga mellom foreldrene grunnet angst og usikkerhet er godt skildret, og også Sams krangling med foreldrene.
”Du blir nødt til å gjøre som jeg sier” sa jeg rasende. ”Alle må det. For jeg skal dø og da kan du angre”
Boka slutter som den må.
Og ja, jeg grein som en foss.

Både barn og voksne burde ha noe å hente i denne boka.

Om boka kan gi trøst til barn eller foreldre som selv er i denne situasjonen?
Det kan jeg ikke svare på. Siterer bare punkt 6 i
Liste nr 11. Ting jeg vil skal skje når jeg er død.
”Dere har lov til å være triste, men dere får ikke lov til å være altfor triste. Hvis dere alltid er triste når dere tenker på meg, hvordan kan dere da huske meg?”
Hovedpersonen er altså en gutt, og da melder jo spørsmålet seg igjen, da. Vil GUTTER lese dette? Eller vil de helst ha faktabøker om korsfarertida for eksempel. (Noe jeg har laget litt leven av før). Blant annet her. (Få med dere den treffende kommentaren til Thomas.) Men søren heller! De FØLSOMME og INTELLIGENTE gutta skal da også ha bøker!

Nå leser jeg to bøker samtidig:
Dødslekene av Suzanne Collins. (Skal si dere er treige til å legge ut info om bøkene deres på websida Gyldendal. Men forfatteren er i hvert fall på plass). I denne boka er det i følge vaskeseddelen 23 personer som skal dø. Har kommet halvveis i boka og skal si det går unna! (Har allerede mista tellinga)

Samtidig leser jeg Historien om Despereux : er historien om en mus, en prinsesse, litt suppe og en trådsnelle av Kate DiCamillo. Tja...