Giske leverte varene

som forventet. Talen var på 9 minutter 48 sekunder og det var i grunnen langt nok. Han kom også greit igjennom opplesningen av de nominerte forfatterne og titlene og kom dessuten med et par morsomheter som fikk publikum til å humre godt. Gjett hvilken bok. (Lista over vinnerne her.) Han gjorde også et visst nummer av tittelen på Jon Ewos bok (Fortellingen om et mulig drap) som var en av de nominerte fagbøkene. Hadde kanskje gjort seg hvis han på forhånd hadde satt seg litt inn i hva boka dreier seg om.

Egentlig hadde jeg jo lovt noen høydepunkter fra talen, men jeg ble ærlig talt litt forstyrret av ikke mindre enn fire mobiltelefoner som ringte med sine respektive ringetoner i løpet av den tida arrangementet varte. Må si jeg følte meg litt hensatt til 90-tallet. Men fikk i hvert fall med meg at lesing var bra saker, at bøker beveger, er bra både for hjernen og hjertet, Roald Dahl er en bra forfatter, variert litteratur er viktig, barnelitteratur er like viktig som voksenlitteratur (haha kunne vel ikke akkurat sagt noe annet med det publikummet), høytlesning er bra, han leser selv høyt for unga sine, litteraturen burde vært mer mangfoldig nå som det er mangfoldsår og alt mulig, litteraturen eller var det språket er samfunnets kulturelle kapital og forlagene er viktige bærebjelker for å ta vare på språket mens dagspressa kan vi bare glemme. Og innkjøpsordninga er heller ikke å kimse av. Ingen var uenig i det men kanskje Astrid Lindgrens for så vidt vakre dikt O mektige feer er litt forslitt i en slik forsamling.

I forbindelse med 60 – årsjubileet for den omtalte prisen var det utdeling av sjampis før arrangementet – dette i tillegg til hvitvinen på mottakelsen etterpå. Mottakelsen var ikke i kantina denne gangen, antakelig klok av skade fra i fjor. Det er jo heller ikke mer enn rett og rimelig. Skal man få gratis børst i arbeidstida får man jammen gjøre seg fortjent til det. Som altså å være tilstede på prisutdelinger.

Bortsett fra en del mikrofonteknisk svikt - høydepunktet var da vi hørte stemmer over lydanlegget akkurat da juryformannen redegjorde for juryens begrunnelse for hvorfor Bugge Høverstad fikk prisen for oversettelsen av Harry Potter - det var altså ikke trolldom men en beklagelig feil nasjonalbiblioteket IKKE kunne få rettet på akkurat da, var alle enige om at det som vanlig hadde vært et vellykket arrangement, og dermed har jeg vel skrevet denne bloggens lengste og tyngste setning til nå og antakelig brutt noen kommaregler i tillegg.

Skal ikke bry meg med å kommentere vinnerne men synes alle fortjente prisen. Og så utbringer vi som vanlig en skål for Mette Helfjord, tidligere leder av juryen, som innførte tradisjonen med servering av hvitvin og godsaker til alle, og ikke minst til oss fotfolket! Wikipedia, på tide å gi damen en fyldig innførsel. Hun har sin naturlige plass her. (Nei ikke bare på grunn av hvitvinen!)

Ser ellers til min tilfredshet at denne biblioteKAREN er tatt med i norske wikipedia. Og til min store ergrelse at hele 18 av 31 bibliotekarer på den samme lista er menn!

PS: i rettferdighetens navn : Giske siterte noen andre forfattere enn Astrid også; Antoine de Saint-Exupéry (Den lille prinsen), Rasmus Løland og Arne Næss. Ingen grunn til å gi taleskriveren sparken!

PS 2 : en eller annen gang skal jeg jammen blogge om å holde og skrive taler.

PS 3 : En gang i en ikke altfor fjern fortid kalte salig Else Granheim prisutdelinga for Vårens vakreste eventyr. (Med forbehold om at jeg ikke har surra det helt til for meg i preseniltåka). Når jeg ser ut av vinduet i dag er det ikke akkurat våren man først og fremst tenker på.

PS 4 : Og dermed fikk jeg avdekket enda et hull i wikipedia. Andre huller er Rikka Bjørgerud Deinboll, barnebibliotekar over alle barnebibliotekarer. Men det kommer vel.

PS 5 : Nei, Giske sang ikke Mykje lys og mykje varme duett med Lillo Stenberg. (Det hadde da også tatt seg ut!)

Gjettekonkurranse! Hvor har fotografen vært?

Litt inspirert av Lothiane (som er en atskillig bedre fotograf enn meg) (skal da heller ikke så mye til) inviterer jeg forsamlingen til en gjettekonkurranse her!

Riktig slemme piker

Tessa, nesten 17, skal dø, og har som mål å gjennomføre en del prosjekter som snille piker ikke gjør. Med hjelp av sin ikke noe spesielt snillere venninne Zoey. Aftenposten kan i starten ”ikke fordra Tessa. Selv om man er dødssyk, er det ikke OK å oppføre seg som et monster mot snille pappa, som har sagt opp jobben for å passe henne” men synes ellers at dette er en god bok.

Dødsyke hovedpersoner i ungdomsbøker er en sikker vinner, og selv middelmådige forfattere kan komme ut når de har grepet til et sånt tema. Jenny Downham er derimot ikke middelmådig.

Boka som heter Før jeg dør, er usentimental og gir troverdige personskildringer av blant andre lillebroren som gjør så godt han kan, og av moren som forlot familien til fordel for en annen mann og som nå sliter med å takle datterens sykdomsutvikling. Kanskje det blir litt mye av det gode med den bihistorien om nabogutten som må passe på sin mor som har fått psykiske problemer etter mannens død. Men forfatteren holder seg innafor og tipper ikke over. De siste sidene bør du kanskje ikke lese på T-banen. Mulig slemme piker i ungdomsbøkene er en tendens i tida men mener å huske å ha møtt noen slemme jenter i litteraturen før også.

En god bok om vennskap, kjærlighet; både den erotiske og mellom far og datter, søster og bror, og ikke minst trangen til å leve for enhver pris helt til ...

Boka kan også leses av voksne, blant annet for å forstå unge jenter i dag, men også på grunn av den litterære opplevelsen. Det kan man jo si om mange ungdomsbøker og der har ungdomsboka virkelig et formidlingsproblem. Har blogget om dette før.

Og så var det

snart utdeling av Kultur- og kirkedepartementets priser for barne- og ungdomslitteratur utgitt i 2007 igjen. Egentlig hadde jeg tenkt å kommentere nominasjonene, men plutselig gikk lufta litt ut av ballongen, muligens tok jeg ut all energien i fjor for flere år framover. Måtte den beste vinne.

Det hadde vært litt kult hvis Tone Kjærnli fikk prisen for Oldefars øye, som er en koselig og fin bok om forhold barn, gamle, døden osv. Med en god humor. Boka egner seg best til høytlesning. Det er sjelden småbarnsbøker får priser, dette fordi at småbarnsbøker er en særdeles vanskelig sjanger. Noe jeg tidligere har blogget om her. Ellers er Hilde Hagerup et hett tips. Kolerud har fått nok priser for en stund.

Når det gjelder debutantprisen blir det vel Andungen og jeg (jul) tenker jeg. Hadde blitt forbausa hvis det hadde blitt noen av de andre men skal selvfølgelig oppføre meg pent uansett.

Og Giske skal selvfølgelig kaste glans over evenementet som vanlig og lire av seg de samme selvfølgelighetene som han pleier. Men Giske – denne gangen tar du tid til å lese gjennom forfatternavnene på forhånd. Du husker kanskje hvordan det gikk sist.

Hvis jeg overlever et par sykkelturer til kommer jeg selvfølgelig til å ta med høydepunktene fra talen før den blir lagt ut på webben.

Hvem som underholder? Lars Lillo Stenberg (!) så da blir vel alle 80-tallistene fornøyde i hvert fall! Her en noe affektert versjon av Helene Harefrøken. Men det er vel slik Frognerguttene framfører (unnskyld fremfører) den, kan jo ikke si S en gang!

En innkjøpsordning til besvær

Innkjøpsordninga ble opprettet for å fremme norsk skjønnlitteratur. Mer om formålet her. Utallige ganger har ordninga blitt diskutert, seinest på bibliotekpostlista nettopp. Det er ikke første gangen og heller ikke siste.

I min grønne ungdom hadde jeg et lærervikariat på en øy i Nordnorge. Der var det et lite skolebibliotek som fikk alt av K-fondbøker (eller kulturfondbøker men det er det vel ingen som sier lengre) og der satt jeg med sprettekniven (lyrikksamlingene ble levert uspretta fra forlagene) og leste og leste norsk samtidslitteratur mens vinterstormene ulte utafor vinduet. Kanskje noe av grunnlaget for min åndelige dannelse ligger her.

Jeg tror at flere gode forfattere hadde gitt opp hvis det ikke hadde vært for innkjøpsordningen. For eksempel denne forfatteren som endelig fikk vel fortjent oppmerksomhet i forbindelse med nomineringa til Nordisk råds litteraturpris. Kunne ha nevnt flere, for eksempel denne forfatteren. Eller denne. (De tre siste linkene er repriser fra denne bloggen. ) Hadde vi ikke hatt innkjøpsordninga hadde markedskreftene rådet. En nasjon fortjener andre forfattere enn bare Ragde, Lindell, Egeland, Langeland, Holt og hele det bestselgende kostebinderiet. (Nei da, ikke noe gæernt med å lese disse forfatterne, men folk har krav på et større utvalg litteratur som også tør å eksperimentere og som går mer i dybden - og de som ikke vil ha slike bøker kan bare ha det så godt!)

Et berettiget spørsmål er om alle K-fondbøkene er så gode at de er verdt penga eller bryderiet. Og sikkert er det noen som befinner ”seg i en bølgedal med skvulp av følelsesladethet og fravær av handling” for å si det med en syfilisk Morgenstjerne!

Så litt om folkebibliotekets rolle. Målsettinga med K-fondbøkene er altså ikke å forsyne bibliotekene med gratis bøker, men siden det bare er bibliotekene som er i stand til å ta vare på K-fondbøkene og gjøre dem tilgjengelige for allmennheten på en effektiv måte blir bøkene sendt dit.

Siden bibliotekene ikke kan velge men må ta i mot alt byr dette på en del praktiske problemer. Fordi bøkene skal være tilgjengelige i 5 år kan det etter hvert bli temmelig stappa i hyllene. (Bortsett fra steder der bibliotekaren er såpass anarkistisk at han/ hun driter i hele 5-årsregelen.)

• Men kan de ikke fordele bøkene ut på skoler i kommunen, for eksempel videregående?
• Nei, de vil ikke ha bøkene de heller

• Ja, men hva med å arrangere loppemarkeder og bare drite i 5-årsregelen?
• Og håpe at folk vil betale for noe de ikke vil låne gratis en gang? Dessuten vil bøker med bibliotekutstyr egne seg dårlig som julegaver til svigermor eller andre.

• Ja, men da får bibliotekarene ta ansvar da, og lese bøkene og for deretter å pushe dem på folket?
• Og når skulle bibliotekarene få tid til det i tillegg til alt annet de skal gjøre? (En sørf på google viser at enkelte steder arrangeres det kurs/ seminarer om K-fondbøkene og det er jo en løsning.)

Jeg forstår godt frustrasjonen til den bibliotekaren som ramset opp alle gode utenlandske bøker biblioteket der hun jobbet ikke hadde penger til å kjøpe. Men dette kan altså ikke innkjøpsordningen lastes for, det er politikerne, gamle gubber som har slutta å tenke for lengst (hvis de nå noensinne har gjort det) som ikke gir nok bevilgninger.

Så over til barne- og ungdomslitteraturen som jeg har mest greie på. En av kampsakene for Buf i hine hårde dager var å få hevet ”den lille innkjøpsordningen” med flere eksemplarer. I dag kjøpes det inn 1 550 eksemplarer av ca 100 titler. (Til sammenlikning for voksenlitteratur : ca. 200 titler i 1 000 eksempler). Jeg snakker her om skjønnlitteratur. (Når det gjelder fagbøker er det satt et tak på 25 titler per år.)

Trenger vi alle de 100 titlene? Etter å ha tatt en titt på 2006 -lista er jeg mer enn frista til å svare nei. (Her lister (pdf-filer) av påmeldte og innkjøpe bøker av alle de slag! ) Som jeg har sagt til kjedsommelighet før på denne bloggen, for eksempel her : hvorfor skal enkelte forfattere få lov til å fortsette å skrive i den samme gråmelerte duren år ut og år inn? Det er da ingen menneskerett å gi ut bøker!

Men : hvis norsk barne- og ungdomslitteratur ikke bare skal bestå av Svein og rotta-bøkene, Marg& bein-serien, Phenomena-bøkene og Anne-Cath Vestly og hvis vi ikke skal overlate litteraturformidlingen til markedskreftene men prøve å i hvert fall gi et skinn av å være en kulturnasjon må vi ha en innkjøpsordning som sikrer den ukommersielle litteraturen.

Ja : innkjøpsordninga har svakheter.
Ja : sakprosa burde vært inkludert i ordningen
Og : hvorfor er det tak på 25 fagbøker for barn hvert år?
Og : kravene burde vært hevet atskillige hakk. (Mener å huske at en forfatter som var medlem i vurderingsutvalget – samme hvem – for noen år siden sa at lista var ”behagelig lav”, dette muligens i forbindelse med bråket rundt Mea Culpa av Anne Holt.) Her et litt oppklarende innlegg fra Aftenposten om hvordan innkjøpsordningen fungerer.

Trass i svakheter og forbedringspotensial:
GUD BEVARE INNKJØPSORDNINGEN

PS: nei det er ikke noe gæernt med Svein og rotta-bøkene
PS: nei, det er ikke bare Samlaget som produserer ”smal” litteratur
PS: nei da, smal litteratur er ikke nødvendigvis synonymt med god litteratur eller omvendt!