Jeg jobbet 22 år på Deichman før jeg ga meg. Hadde jeg jobbet der tre år til hadde jeg fått æren av å spise lunsj på biblioteksjefens kontor. Serveringa hadde antakelig vært Clausthaler og lunsj fra kantina. (Unnskyld MEG asså, men HADDE det for mye forlangt med litt sjampis eller noe musserende etter 25 år i en og samme bedrift.) Jeg hadde antakelig også fått en krystallvase men det viktigste hadde vært at jeg hadde fått en ekstra ukes betalt ferie.
På en annen siden kan man kanskje si at 22 år er mer enn nok på en og samme arbeidsplassen. Men: folkens: jeg har VARME følelser for Deichman, jeg ELSKER dette biblioteket og er glad for at jeg har vært en del av det en gang. Da jeg slutta ( uuups! det er snart 8 år siden holdt jeg en kort og intens tale på det siste barne- og ungdomsbibliotekarmøtet jeg deltok i, hvor jeg blant annet sa... ja hva pokker var det nå igjen, men avsluttet med ett eller annet om at jeg ELSKET barnebibliotekarer! (Og at jeg skulle ønske at de fikk litt mer anerkjennelse for jobben sin!)
Men nå kom jeg vel litt skeivt ut som vanlig, Deichman ble altså 225 år i går så egentlig burde jo dette ha kommet ut da men så fikk vi besøk og da prioriterte jeg ærlig talt det sosiale foran de s. k. sosiale medier. Sorry Deichman! Men du tilgir nok.
Jeg var forresten med på 200-årsjubileet! Det fant sted på Rådhuset, da Albert Nordengen fremdeles var ordfører. Han håndhilste på oss alle som en, siden jeg var av de siste fikk jeg et ganske slapt håndtrykk, ikke noe å si på det, vi var jo 300 ansatte. Maten var ikke noe særlig (kommunal standard) MEN det var ÅPEN kran! (Dessverre for meg hadde jeg ammebarn på denne tida så jeg måtte ta det forsiktig). Og det var dans. I hele tatt var det en morsom fest!
Jeg begynte på Tveita filial. Der kom unga bare ramlende innom, filialen var jo midt i boligområdet, eller drabantbyen som det het den gangen. Bestandig blåser det på Tveita, på grunn av høyblokkene i Nåkkvesvei 1, 2 og 3. Filialen er nedlagt nå. Det samme er Manglerud, Veitvedt og flere andre filialer som lå som perler på en snor gjennom hele Groruddalen. Og så var det bokbussen ( nedlagt i slutten av 80 – åra.) Bokbussen var et kapittel for seg, den skal jeg jammen blogge om en dag, og så var det utlånsstasjonene. Bibliotektettheten var høy den gangen. Parolen var : bøker ut til folket der de bor! En annen parole var at hvis en bok ble borte så gjorde den sikkert nytten der den havna! Siden fikk pipa en annen låt og så kom inkassofirmaet Lindorf.
Og hovedbiblioteket er jo som alle veit fremdeles på Hammersborg hvor det har vært siden 1930-åra og allerede den gangen var huset foreldet. Og nå er bygningen sprengt. (Det ER ikke særlig OK når høyt utdanna bibliotekarer må bruke tida på å løpe ned i magasinet og hente bøker som ikke får plass i publikumsavdelinga!) Men den flyttinga har jeg skrevet om før så det gidder jeg ikke rippe opp i akkurat nå. Men jeg glemmer aldri all kranglinga både internt og blant enkelte andre aktører da det for alvor blei snakk om å flytte for rundt 15 år siden. Jeg glemmer heller aldri da en viss forening laget en resolusjon mot flytting av Deichman ! Snakker om å dumme seg ut. Et lite ærefult kapittel i foreningens historie!
Ellers må jeg si at jeg beundrer personalet på Hovedutlånet og for alt de får til i den trange tilværelsen i det lysegrønne mausoleet på Hammersborg. Så da er det bare å avslutte med å gratulere Deichman med 225-årsjubileet!
LENGE LEVE DEICHMAN. Eller for å si det med en nå noe glemt pophelt: Congratulations!
for 2 dager siden
1 kommentar:
Veldig artig og fint( (snufs!) skrive, Eli! Takk for beundringa, ja, du har rett, vi spring og heisen står, heisane står og vi spring! Lyspunkt: Vi held oss slanke dei fleste av oss!
Legg inn en kommentar