søndag, februar 08, 2009

Russisk overlevelsesevne

Da jeg leste Reisen til Trulala av Wladimir Kaminer kom jeg plutselig på en annen bok med en ung russer i hovedrollen, nemlig Metro av Alexander Kaletski. Ja akkurat forfatternavnet husket jeg jo ikke, men sjekket Deichman og bestilte sporenstreks boka med henteavdeling Majorstua filial. Fin fin service Deichman! (Siden fant jeg ut at dette var helt unødvendig da vi faktisk selv hadde et (støvete) eksemplar i hylla. Sorry Deichman for bryderiet. )

Handlingen i Kaletskis bok er fra siste halvdel av 60 – åra, da denne karen satt ved makta. Boka bygger i stor grad på forfatterens eget liv; som hovedpersonen Sasja var han selv teaterskoleelev fra 1965 til 1969, og som Sasja opptrådte han med sanger som ikke var ”godkjent” av partiledelsen og til slutt klarte han å komme seg til USA, eller Amerika som Sasja sier.
”Da sosialismen kom, skulle det ikke være flere konger, men hver eneste ung sovjetisk mann ble en prins ... Be en hvilken som helst sovjetisk prins ønske seg tre ting, og han kommer helt sikkert til å si:
For det første – å ha propiska og en leilighet i Moskva
For det andre – å slippe unna militærtjenesten.
For det tredje – å foreta en lang reise utenlands, fortrinnsvis for alltid.” s 209.
Trass i politisk ufrihet, redsel for å bli angitt selv av de nærmeste, håpløse byråkratiske regler, elendig helsevesen, tvangsinnleggelse på psykiatris sykehus av opposisjonelle (slik som kjæresten Lena utsettes for når hun i sinne forbanner hele det sovjetiske regimet) klarer Sajsa og hans noe spesielle venner å holde humøret oppe med humoren som våpen og de viser stor kreativitet for å gjøre det beste ut av forholdene.

Det må være et eller annet med den russiske folkesjela som gjør at de har denne overlevelsesevnen:
”Hvorfor elsker vi å synge? Hva får oss til å gjøre det? Hvorfor føler vi overhode trang til å ta et dypt åndedrag, åpne munnen og sende en hemmelighetsfull melodi ut i stillheten? Hvor får vi denne styrken og viljen fra? Etter å ha arbeidet hele dagen, stått på en tettpakket trolleybuss, ventet i matvarekøene, plystrer vi på gaten, nynner på kjøkkenet, synger under dusjen og til og med på scenen. Men det er ikke bare det at alle synger – noen er også villige til å lytte, og det finnes ikke bare en eller to slike tosker, men hundrevis.” (Sorry glemte sidetallet og siden jeg bare hadde lagt inn en postitlap fordi den fetisjisten av en eier av denne boka ikke tåler eselører i bøkene sine finner jeg heller ikke tilbake til sitatet uten å måtte lete gjennom hele boka og det har jeg i hvert fall ikke tid til).
Og vodkaen kan man vel heller ikke unngå å komme inn på. For eksempel Sasjas eksentriske husvert Tojliks harde forbruk av vodka. Som leder av en ”dissentergruppe” kjemper han en hard kamp når regjeringen bestemmer seg for å sette opp prisene. En hederskar som siden... ja nå kan jeg jo ikke røpe alt heller da.

Boka er skrevet med mye humor og ironi men da Sasja og han skuespillerkolleger blir invitert til USA (fulgt av en representant for kulturminiseriet som sørger for at ”sovjetkunstens banner” ikke blir tilsølt av de kapitalistiske ”landenes svineri”) setter latteren seg litt fast i halsen.

For å komme inn i det forgjettede land blir reisefølget forsinket i tollen fordi de må forklare at de sprialformede vannoppvarmerne ikke er våpen, men sammen med grytene en nødvendig del av bagasjen for enhver sovjetborger på utenlandsreise. Når de endelig kommer fram blir det kortslutning på hotellet fordi de utsultede skuespillerne går i gang med å tilberede de medbrakte ertesuppeblokkene. ( s 240)

Latteren setter seg også i halsen når Sasjas reisefølge tar med seg papptallerkener og engangsbestikk fra bankettene for å ”imponere venner og slektinger” hjemme. Eller når vi leser om hvor sjokkerte de blir da de oppdager at det ikke er køer foran butikkene.

Det ser ut som at dette er den eneste boka av forfatteren som er kommet ut på norsk.

Reisen til Trulala ( altså skrevet av Wladimir Kaminer som er over 20 år yngre enn sin landsmann ) er også mer eller mindre selvbiografisk, men jeg regner jo med at forfatteren har smurt litt tjukt på her og der, skjønt gudene veit! Vi reiser til Berlin (hvor forfatteren har bodd siden 1990, altså året etter murens fall), vi møter russere i Paris, på Montemarte ( et sted det holder å besøke en gang spør du meg, håper jeg ikke virker for blasert nå, men det turistifiserte Montemarte er neppe slik det en gang var), vi møter russere i Danmark og i Christiania. Trass i at de i utgangspunktet knapt eier penger viser russerne vi treffer en imponerende oppfinnsomhet for å klare seg i den vestlige verden. Boka er virkelig morsom og stilen får meg til å tenke på den svenske forfatteren Claes Hylingers bøker. (Blogget om før).

Vi får også et innblikk i forholdene i Russland, blant annet russisk stripping som er ”som i Amerika, bare bedre, med mer kultur”, og blir med på reiser både til Sibir, Krim og Trulala. Persongalleriet er overveldende. Det er i det hele tatt fantastisk hvor mye forfatteren har klart å presse inn på under 130 sider. Dette er den første boka på norsk av forfatteren men det har kommet to bøker til. Jeg kan varmt anbefale alle selv om jeg forløpig bare har lest denne. En forfatter som Kaniner jeg mener Kaminer - ha ha morsom stavefeil - kan umulig kødde det til!

1 : jeg kan ikke noe for det men hver gang jeg tenker på Murens fall og Brandeburger Tor dukker NB NB ikke klikk på linken hvis du ikke har usedvanlig gode nerver!!!! denne sangen av Ketil Stokkan opp i mitt hode. Det pinligste øyeblikk i Norsk Grand Prix-historie noensinne.

2 : Nei da anbefaler jeg jo heller å klikke på denne youtube-linken hvor du får høre gruppa Akvarium som har en gjesteopptreden i Kaminers bok. Siden jeg fikk litt valgets kvaler tar vi med en til. Dessuten et par sanger av kultbandet Nautilus Pompilius. Og her Good bye, America. Litt til ære for Sasja som valgte kjærligheten heller enn å benytte anledningen til å hoppe av på sin første tur til vesten!

3 : Men hva med Alexander Kaletski, da? Jo da, her kommer Gentle Predator!

4 : etter dette hyggelige møtet med to russiske forfattere skal jeg til med en norsk fæææææææntasi igjen! Mens to uleste bøker av Kaminer ligger på nattbordet til spott og spe! All denne pliktlesinga MÅ nødvendigvis gjøre noe med en! Litt usikkert hva. Men jeg kan jo ikke klage. Jeg som har bolig, nok mat og frihet til å si og mene hva jeg vil. I den grad noen gidder å lytte. I den grad jeg har noe å si som er verdt å lytte til.

5: Oj! Nå glemte jeg jo nesten denne linken!

1 kommentar:

Tonita sa...

OK - kommentaren er ikke særlig litterær, - men russisk vinklet.
Jeg befinner meg i øyeblikket på den franske sydkyst. Her er det merkbart nedoverpiler i alt som heter eiendomsmarket, - det skjer nx, nada, njet.
Men, - det som for meg er nytt er at det hos mange eiendomsmeglere faktisk er tekstet på russisk nå. OK, enkelte steder er det også japansk og kinesisk, - men i forhold til meglere som tidligere overdrev vanvittig når de hadde en liten lapp i hjørnet der det sto: We speak English, Wir sprechen Deutsch, Vij taalt neederlands (her går det på mindr enn hukommelsen gitt) - og de visserligen ikke snakket noe annet enn fransk, - så er det tyudelig at de i det minste har notert seg telefonnummeret til en russiktalende som kan komme løpemnde om det skulle dukke opp en russisktalende potensiell kjøper.

ps - vi har ikke noe skilt opp hos oss, "ække på selger'n"