Da den populære serien Rampete Robin av Francesca Simon kom på norsk for 5 – 6 år siden kunne jeg ærlig talt ikke skjønne hva som var så fantastisk med disse bøkene. Det finnes barnebøker om rampeunger med atskillig større litterær kvalitet, Ole Lund Kirkegaards for eksempel. Og direkte sjarmerende – som for eksempel Emil i Lønneberga - er jo Rampete Robin ikke. Men etter press fra lånera har jeg skaffe noen bøker. Det har som kjent kommet en drøss. (Gidder ikke å sjekke HVOR mange).
Bøkene er absolutt på ungas premisser, og leverer storyen effektivt og greit uten dikkedarier. Rølpete og drastisk humor. Litt morsomme navn; Perfekte Peter, Gretne Grete, Sure Sara etc. Og hvorfor er disse bøkene så populære? Antakelig fordi fraværet av ”moral” og budskap oppfattes som befriende. Kanskje også litt skrekkblandet fryd over at det går an å være så rampete. Robin gjør alt det unga ikke tør å gjøre og fungerer antakelig som terapi og avreagering. Også litt deilig at rampestrekene noen ganger er til fordel for vår antihelt. Om ikke alltid. Og - leserne veit hva de får. Robin er uforbederlig. Og man må jo si at fyren har integritet.
Bøkene er som kjent (?) illustrert av Tony Ross, men teksten er ikke avhengig av illustrasjonene. Jeg har sett bedre illustrasjoner av Tony Ross, og noen særlig fornying kan man jo ikke akkurat si at dette er. Men habilt.
Da er Du er en fæl mann, herr Grim av Andy Stanton mer sofistikert. Også her en noe drastisk humor med rølpete illustrasjoner. Boka er full av anakronismer og mye moro. Ingen moral her heller, de slemme blir ikke snille, ingen intrige, bortsett fra å redde en hund, og det ser ikke ut som at forfatteren har hatt noen andre hensikter enn å more og leke seg med sjangeren. Og det må jeg si han lykkes med! Jeg var i hvert fall med på notene. Dessuten er det en litt morsom ”verfremdungseffekt” i boka ; Polly (hovedpersonen) og den gamle surrekoppen Fredag begynner å lese ”Du er en fæl mann, herr Grim” av Andy Stanton (!) for å prøve å finne ut av hvordan det går! Det ser ut som at dette er den første boka av forfatteren på norsk.
Til slutt en lettlest bok av Camilla Kuhn som heter Egil og pappa treffer elgen. Boka er kommet ut i serien Lesestart og var faktisk ganske morsom. Og når vi nå snakker om rølpete illustrasjoner, disse har ikke den samme elegansen som Ross eller David Tazzyman, men egentlig hadde jeg litt sansen. Teksten (det er svært lite tekst) står på egne bein uten bildene og språket er enkelt så denne boka kommer til å bli en lettlest punktbok for helt nybegynnere. Jippie! Oppdaget også at Kuhn har skrevet enda en bok, den kom ut i 2007 og heter Hvordan Greger Grinebiter havnet i bitter duell og alt nesten ble helt rosa. Den skal jeg jammen også sjekke ut. (Egil og pappa treffer elgen er enda ikke lagt ut på Gyldendal-webben).
PS: Apropos rampete Robin : Kom plutselig på klassikeren Den store Bastian (eller Struwwelpeter som var den tyske tittelen) av Heinrich Hoffman. (Litt mer på norsk her) Så bøker om stygge slemme gutter er jo ikke noe nytt. Og den groteske humoren var nok elsket av unga den gangen også. Regner med at de bare overså moralen, som viste hvor gæernt det gikk hvis man ikke gjorde som de voksne sa. Jeg leste den selv som barn (nei jeg er ikke SÅ gammel) med skrekkblandet fryd og sikra meg boka (Jubileumsutgaven 1901) etter at min bestefar døde. (Sorry medarvinger men det skulle da bare mangle). Boka er beregnet for ”Børn imellem 3 – 6 Aar”. Det ser ut som at det er noen andre bilder enn originalbildene i min utgave (København, E Jespersens Forlag) men nå viser det jo seg at det er laget flere bilder av denne figuren gjennom tidene.
PS: Håper inderlig ikke at jeg brukte begrepet "verfremdung" gæernt nå! Men det gjorde jeg sikkert!
for 2 dager siden
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar