Og så har man lest et par barne- og ungdomsbøker igjen.

Houdinis elefant av Lars Mæhle er enda en av disse bøkene om en gutt i tenårene som prøver å finne seg sjæl og som dessuten har en fraværende far. Som han faktisk ikke møter før på selveste dødsleiet. Kjekk å ha en del slike bøker parat hvis noen en eller annen gang skulle klare å få gutta til å lese noe annet enn fagbøker som de altså foretrekker å lese men som nedprioriteres og glemmes. Så i mellomtida får vel jentene som oftest (og nesten alltid) ”velger den skjønnlitterære romanen” lese dem.
Boka handler om

• Fotball
• Død
• Kjærlighet
• Forsoning
• Og om å bli stor gutt.

Er det bare fordi jeg ikke har lagt så mye merke til det før eller ER det en trend dette året å referere til ”gubbemusikk”. Og da mener jeg musikk fra den gangen forfatteren selv var ung. Og for ”kidsa” er jo alle over 20 mer eller mindre utgamle. For ikke å snakke om alle over 30. Etc. Jeg har i tillegg til denne i hvert fall lest to bøker til i år som referer til populærmusikken, nemlig Svart sommer av Pål Gerhard Olsen (The Wanderer med Johhny Cash og U2 (!) ) og Salme for en varslet død av Ole-Mikal Nilsen. Både Mæhle og Nilsen refererer til sangen Halleluja og Mæhle går dessuten til felts mot ”Kurtkameratenes” versjon av låta. Mens Nilsen foretrekker Jeff Buckleys versjon vil Mæhle slå et slag for originalen. Men er det så mange tenåringer som hører på Leonard Cohen i dag? Hvis da ikke foreldrene (da de litt tilårskomne, kanskje) har prakket denne for vår generasjon så populære sangeren på dem.

”Nå skal du faen fordundre meg høre på Leonard Cohen, altså! Ellers kan du bare glemme ukepenger denne uka!”

Her er for resten det intervjuet med Kurt Nilsen som Mæhle omtaler i boka. (Herregud, idolvinneren presterer faktisk å si at deres versjon er den beste! Og det sier vel det meste om røreleggere! Dyre er de også! )

Lynyrd Skynyrds Sweet Home Alabama er jammenmeg også med i Mæhles bok, og nå HADDE jeg jo egentlig tenkt å ta en pause fra YouTube, men jeg klarer simpelthen ikke å dy meg fra å linke til Leningrad Cowboys & Red Army Choirs framføring av denne kjente låta. (Min favoritt coverversjon noensinne!) (Haha, bra ikke JEG skriver ungdomsbøker). Ellers er favoritten i boka en gruppe som heter Jeff Tweedy med Ashes of the American flag som det absolutte høydepunktet. Hører ungdommen på dette i dag?

Nå er det jo slettes ikke noe nytt at ungdomsbokforfatterne henviser til musikk fra sin egen ungdom, for eksempel er foreldrene til Adam i Jon Ewos serie tidligere pønkere. Og Hans Petter Laberg bruker denne musikeren i boka Fordi det er sånn.

Og det er sikkert en risikosport å bare PRØVE å trekke inn den musikken ungdommen SELV hører på, det kunne ha blitt både krampaktig (akkurat som når forfatterne prøver å kopiere ungdomsslangen) og dessuten gått helt gæernt avsted. (Til og med i min egen ungdom var det for eksempel et stigma mellom forskjellige musikksmaker.)

Og så kommer jeg endelig til et slags poeng : vil ikke disse referansene til ”gubbemusikk” virke avskrekkende på målgruppa? Som om det ikke er vanskelig nok å få ungdom til å lese ungdomsbøker, og ikke minst etc etc.

Så har jeg lest en spenningsbok av Arne Svingen som er første bind i en serie på 3 bøker. Helten er Adrian, like under 16, som våkner en morgen og oppdager at familien; moren, faren og søstra er borte vekk. Siden han er for ung til å fly aleine ( minimumsalderen er 16 år) må han ta tog gjennom hele Europa på jakt etter ledertråder for å finne igjen sine tapte familie.

Språket er helt OK men synes kanskje ikke boka var så VANVITTIG spennende. Dette er altså første boka i en serie, og det er fremdeles en masse løse tråder som forhåpentlig nøstes opp.
Vår helt reiser til flere byer, derav Berlin og Budapest men jeg er ikke helt sikker på om de litt oppramsende faktaopplysningene om de enkelte byer fenger. Men antar at det er derfor serien kalles Adrians atlas.
En sånn helt – grei – bok.

Nå skal jeg ta meg en velfortjent pause fra barne- og ungdomslitteratur og kaste meg over "Tårer i champanje" av Børge Skråmestø. (Nei men i svarte, dette så da rart ut! Så er det da heller ikke denne drikken jeg tyller aller oftest i meg! ) Jeg får sjekke med forlaget hvordan denne drikken staves. Champagne var det ja! Boka er

” proppet med stive blikk, ditto brystvorter, hudpleie, gourmetmat, joik, sopp på badet, bedehussang, bønn, brann, brå og plutselig død og andre (nesten) ubeskrivelige redsler. Samt bøttevis med champagne”

Høres lovende ut.
Kanskje det finnes noen flere musikkreferanser i denne boka, også? Følg med! Følg med!