onsdag, mars 05, 2008

En snushane utenom det vanlige

I serien Nå har også jeg lest denne boka som alle andre har lest for lengst er turen kommet til Parfymen av Patrick Süskind. Boka kom ut på norsk i 1985 – første gang – og ble raskt en bestselger og fast på reserveringshylla i bibliotekene. Jeg har sett filmen (en begivenhet som ikke gikk helt upåaktet hen i denne bloggen) og hadde derfor egentlig tenkt å drite i hele boka, ja unnskyld det udelikate uttrykket men lukt/ dufter er da også en helt vesentlig bestandsdel i handlingen i boka som starter i et stinkende Paris på 1700-tallet.

Da jeg dro på denne konferansen tok jeg sjansen på å ta med meg bare en bok. Om det var reisefeberen som gjorde at jeg ikke klarte åpne meg for dette ”absolutte tetsjiktet i det sterke nynorske humorfeltet” skal være usagt. Siden det ikke var stort andre bøker å velge mellom i kjosken enn Anne B Ragde, Unni Lindell og resten kan dere vel tenke dere til sjæl grep jeg til Parfymen. Og ble fenga – i starten.

Hva slags bok er så dette?

Thriller?

Uten å kunne påstå at jeg kjenner sjangeren spesielt godt : det er en del longører. Blant annet det årelange oppholdet i den franske fjellheimen. Men noen ganger, kanskje spesielt mot slutten er det en del pageturnere.

Kulturhistorisk roman?
I hver fall har forfatteren imponerende kunnskaper om framstilling av parfymer på 1700-tallet! Og i rettsvesen og maktforhold i datidens Frankrike.

En eksistensiell roman?
Om menneskets ensomhet i tilværelsen?

En filosofisk roman?
(Folkens! Nå beveger jeg meg på mer enn syltynn grunn!)

Om kjærlighetens vesen?
Hæ ?

En underholdningsroman?
Jepp, den ER faktisk ganske underholdende – da bortsett fra enkelte longører – for - boka kan bli temmelig omstendelig!

En historisk roman?
Gir boka et riktig bilde av denne tida? Tja? Jeg kunne i hvert fall være med på notene.

Er det en morsom bok?
Det var å ta hardt i, men ganske vittig.

Den viktigste lærdommen av boka er kanskje at god luktesans ingenlunde er noe å trakte etter. Tvert imot.

Om man bør lese en bok før eller etter man ser filmen tror jeg ikke det finnes noen fasit på men jeg synes ikke at dette er den optimale boka for filming, i og med at lukt/ duft ikke LAR seg filme. Det var ganske mye bruk av voiceover i filmen, noe som regel er en dårlig løsning. (Det beste unntaket fra akkurat den regelen er kanskje Mitt liv som hund.) Jeg kan vel ikke ødelegge for mye hvis jeg avslører at boka fortsetter en stund etter det tidspunktet filmen slutter. Jeg må jo også si at en del uklarheter i filmen ble mer begripelig etter å ha lest boka.

Egentlig lurer jeg på hvorfor boka ble en slik suksess da den kom ut. Jeg veit i hvert fall at det poenget med å drepe kvinner for å lage parfyme av dem var noe som gjorde inntrykk på mange. (Dette var tross alt for 20 år siden og virkemidlene har nok blitt sterkere siden. Dessuten var ikke video og dataspill så vanlig den gangen). Som litteraturbloggeren Spectatia sier i sin utmerkede blogg: "Patrick Süskinds Parfymen är en bok man tydligen skulle ha läst på åttitalet. Det är alltid roligast att läsa en bok när den är aktuell och ”alla” pratar om den”

4 kommentarer:

Tonita sa...

Jeg leste den for lenge siden, - kanskje til og med på fransk - og det var en bok som holdt meg.
I dag husker jeg ikke så mye, - men det er en rar følelse for boka, - og nå er det som om jeg nesten helst ikke vil lese den igjen. Som en tanke jeg helst ikke vil tenke.
- På trynet? Gjerne det, - men slik er det for meg.

Elin sa...

Jeg vet ikke om det er noen trøst, men jeg har fortsatt ikke lest den. ;)

Andreas sa...

Hedninger!

Denne boken er en av de mest velskrevede jeg har lest. Beskrivelsen i detalj av lukt, noe som stort sett blir ignorert av samtidige forfattere (det er jo umulig å lage film av denslag), beskrivelsen av tankesette til den hakke gale hovedpersonen (luktesans er ingen dum ting, galskap er verre) og skildringen av Frankrike i førrevolusjonær tid er helt fantastisk. Man trenger ikke kunne mye historie for å humre seg gjennom denne boken, men om man kan noe er det desto morsommere. Jeg, for hva det er verd, synes språket er gelt fantastisk, og boken er lettlest og velskildret.

PS: angående filosofi, er dette mer en parodi, men den kan med hell sammenliknes med "Candide" som en harselering av opplysningsidealet, kanskje et "tysk" svar på Voltaires mobbing av Leibnitz.

elis lesebabbel sa...

Takk for en utfyllende kommentar, Andreas!