Ærlighetsminuttet av Bjørn Sortland

Skal jeg være ærlig har jeg LITT problemer med denne boka. I alle fall reiser det seg noen spørsmål.
Boka er laaaang men i korthet handler den om Frida som går på videregående. Hun får vite at hun har fått en øyesykdom som kan lede til at hun blir blind. I frustrasjon kjøper hun seg en interrailbillett og reiser til Firenze i Italia. Her møter hun den norske gutten Jakob, som har kjærlighetssorg og er kunstnerd. Frida ber ham om å fortelle alt han vet om kunsthistorie. En riktig søt kjærlighetshistorie ilagt en del dramatikk! (Som går ut på : vil hun miste synet helt?) Forfatteren benytter også en kryssklipp-teknikk. Her har du atter en gang Sofies verden, Theos reise og utallige andre genreblandingsbøker hvor forfatteren har en genuin interesse av å formidle kunnskap. Det har også boka Skjulte Motiver av Frank Cotrell Boyce men her er formidlingen mye lettere og mer kreativt anrettet. Mens Ærlighetsminuttet er mer sånn norsk sidrumpa. Bare tittelen... Men slutten var jo litt søt, da!

* Vil denne boka gjøre leseren interessert i kunsthistorie, eller krever den at leseren er interessert på forhånd?
* Er kjærlighetshistorien så sterk at leseren vil pløye seg gjennom hele boka uansett?
* Hvis leseren på forhånd er interessert i kunsthistorie vil hun/han da være fornøyd med å få inn fakta i dialogform mellom den bråmodne Jakob og den litt mer uvitende Frida?
* Er den kunstinteresserte leser villig til å få med en kjærlighetshistorie på kjøpet også?
* Er for resten kunsthistorie interessant for blinde i det hele tatt? (Dette spør jeg om fordi jeg har satt den i produksjon på NLB).

Siri Kolle er en bibliotekar som jobber i Fredrikstad og hun har også gjort seg noen tanker om denne boka.

Og her er en laaang anmeldelse fra barnebokkritikk.no
Aftenposten har også anmeldt den

Hva mener DU om boka? La meg få vite det. Jeg forstår meg ikke på denne sjangeren