Berre ein hund

Susanne Agerholm har skrevet både voksenbøker og barnebøker, og i år er hun ute med sin første ungdomsbok. Av de medvirkende:

• Pernille, spisevegrer, opptatt av fair trade ( uten at det ser ut til å stikke så fryktelig dypt)
• Pelle, tvillingbroren, i motsetning til Pernille som trener og trener, foretrekker han å sitte i sofaen med dataspill og snacks, akkurat som søstra har han ingen spesielt nære venner,
• foreldrene, litt vage både med grensesetting og rammer, moren finner seg i å bli behandlet som en servil tjener, og kommunikasjonen er dårlig. I det hele tatt er stemninga i familien ikke god, ingen varme, ingen humor, egentlig ganske triste greier, og tvillingene har bare forakt til overs for foreldrene,
• naboen, Freddy en gjennomalkoholisert og ufyselig fyr,
• dennes hund, Flekken ( bokas på mange måter hovedperson), som blir stygt mishandlet av eieren. Tvillingparet blir svært engasjert i hundens skjebne, og prøver å redde den med noe drastiske metoder.
• Ingrid, hjemmehjelp hos Freddy, blir – sammen med alt vedrørende hunden - et vendepunkt for tvillingene, og får dem til å se på ting på en ny måte.

Boka kan vel kalles en modningsroman, og helt mot slutten bestemmer  spisevegrer Pernille seg til og med for å kjøpe ”kakao med mange søte kalorier”, så også her skjer det noe. 

En ganske depressiv bok dette, men altså med en positiv slutt. Når sant skal sies var jeg ikke akkurat på topphumør da jeg leste boka, mulig det kan ha farget lesinga noe. Stilen er ganske knapp, man kommer egentlig ikke så nær hovedpersonene, derfor er jeg litt usikker på om boka vil fenge målgruppa – men regner med at boka nok kan engasjere de mest ihuga hundevenne. 

På plussida kommer også at vi får litt mer nyansert syn på den ufyselige Freddy-fyren etter hvert. Det er ikke bare bare å være forfylla heller.

Apropos alkoholiske drikkevarer; dessverre la jeg igjen et eksemplar av boka på vinmonopolet da jeg skulle innom for å kjøpe den sedvanlige rødvinskartongen. Da jeg stakk innom dagen etter var boka borte. Får håpe at den som fant den og tok den med hjem hadde glede av boka.

Til slutt litt passende musikk.


Og hva passer bedre enn klassikeren Walking the dog, først med Ruphus Thomas himself, her i samspill med selveste Blues Brothers.



Og så kan vi benytte anledningen til å dra fram den androgyne artisten  Jackie Shane fra glemselen.

It's been a long cold winter...

Here comes the sun, little darling, here comes the sun...

Og så litt spenning, fantasy etc igjen

Enda en av våre mest folkekjære forfattere har forsøkt seg udi barne- og ungdomsboksjangeren. Denne gangen er det Tom Egeland. (Tidligere har jeg omtalt bøker av Jørn Lier Horst og Stein Morten Lier.) Heller ikke Egeland briljerer med de store personskildringene men dette er en helt grei røverroman i den samme sjangeren han har holdt seg til når han skriver voksenlitteratur. (Med noe forbehold om at dette er den første boka jeg leser av denne forfatteren.)

Boka heter Katakombens hemmelighet og handlinga er blant annet fra katakombene under Roma hvori opptatt litt okkultisme, reinkarnasjon, arkeologi, spådommer, munkeordener ( med overvåking og datahakking som spesialitet), litt dikteriske friheter i forhold til middelalderhistorien, symboler og annen moro. I fokus er Robert 14 år, hvis mor er arkeolog. Med i handlinga er også Roberts venn Svein, som har en del andre interesser enn Robert. Samtalene dem imellom skal med all sannsynlighet bidra til at det hele ikke blir for høyttravende. På slutten kommer Robert med en løsning på noe som jeg selv hadde skjønt for lengst. Kanskje jeg er mer intelligent enn jeg trodde.

Og så har jo Jostein Gaarder kommet ut med sin første ungdomsbok siden Appelsinpiken i 2003. Noe som ikke har gått upåakta hen. Det er ikke vanskelig å være enig i budskapet i Anna; en fabel om klodens klima og miljø, men rammehistorien synes jeg ikke fungerer så godt. Hovedpersonene er altså Anna, en 16 åring med noe spesielle egenskaper, og hennes kjæreste Jonas, og dessuten oldemoren, Nova. Forfatteren leker seg med tidsforskyvinger, drømmer og magi, eventyrsjangeren og apokalyptiske fantasier. Kabalmysteriet fra 1990 er fremdeles denne forfatterens beste bok. Den har en friskhet som årets bok mangler.

Enda mer innfløkt er Bian Shen av debutanten Torbjørn Øverland Amundsen. Boka er på rundt regna 500 sider, men etter å ha lest 244 av dem måtte jeg skam å bekjenne melde pass. Vi møter Arthur som det viser seg har den egenskapen at etter at han har fylt 14 år begynner å leve livet sitt på nytt samtidig som han husker alt fra alle sine tidligere liv. Men denne gangen fortsetter altså Arthur – til sin store forskrekkelse – å leve videre. Hvorfor? Vi møter også en forsker, som har funnet fram til alle medlemmer av det samme nettverket som Arthur er en del av. Det viser seg at en av dem har onde hensikter som må stoppes. Med i handlinga er også ”Vokteren” som er av en ikke menneskelig karakter. Innimellom er det noen ”småkapitler” med hvit skrift på sort bunn som jeg ærlig talt ikke skjønte bæret av. Her har forfatteren i forordet en slags ”bruksanvisning” for hvordan dette kan takles. Nå SKAL det innrømmes at jeg ikke var på topphumør da jeg leste denne boka, og bedre ble det da heller ikke under lesningens gang. Men tror nok at han med fordel kunne ha strammet det hele litt inn. Kan jo legge ved linken til en anmelder som har fått mer ut av boka enn jeg. Og bra er jo det.

Apropos spenning. Siden vi nå er i starten av påska, og vi hertillands har pålagt oss det martyrium å bruke denne høytida til å lese krim, viser jeg til slutt denne filmen hvor Unge NLB, for anledningen til forveksling utkledd som påskeharer følger opp tradisjonen på upåklagelig vis!



God påske alle som en!

PS: hvis noen nå tror at jeg la ut de to siste linkene for å 1) få flere treff på videoen og 2) få flere tilhengere til vår facebookside har de helt rett! 

Også i år får jeg vel skrive litt

om det salige Else Granheim en gang i tida kalte vårens vakreste eventyr, nemlig Kulturdepartementets priser for barne- og ungdomslitteratur. Den gangen var jo dette noen heller traurige greier, lenge før Mette Helfjord bestemte at også fotfolket skulle få ta del av festen etter arrangementet. Som vanlig var det nok til alle. Hvis jeg nå SKULLE klage på noe, må det være at heller ikke denne gangen var det noen kjekk partyklype å feste vinglasset til tallerkenen med, men likevel var det forbausende få vinglass – om i det hele tatt noen – som gikk i gulvet.

Men først var det prisutdeling.

Denne gangen var det kulturminister Hadia Tajik som kastet glans over begivenheten. Hun leverte varene på en utmerket måte. Først en helt grei tale;

• Barne- og ungdomslitteratur er like viktig som voksenlitteraturen ( ha ha det hadde jo tatt seg ut hvis hun hadde sagt noen annet)
• Unger er framtidas lesere men også dagens ( hvis jeg oppfattet det riktig)
• Tradisjoner
• Innkjøpsordningen
• Den kulturelle skolesekken
• Boklov ( ha ha, ikke direkte sjokkerende det heller)
• Leseferdighet
• Leseglede
• Leseløft
• Kvalitet
• Nordisk råd ( som endelig skal dele ut en barnelitteraturpris)
• Etc
• Etc
• Dessuten nevnte hun både Anne-Cath Vestly, Astrid Lindgren og Tove Jansson. Utmerkede forfattere alle sammen.

Hun klarte også å uttale navnene på prisvinnere og nominerte riktig, det eneste jeg lurer på er om ikke e-en i Tor Fretheim ble litt lang. Hvis jeg nå SKAL pirke på noe.

Som i fjor ble prisvinnerne heller ikke denne gangen røpet på forhånd, men vi som veit hvordan forfatterne ser ut fikk jo ingen større overraskelser da vi først hadde kommet inn i salen. For helt Brage- for ikke å si Oscar - har denne prisutdelinga - i hvert fall foreløpig - ikke blitt.

Og så kan man jo lure litt på hvorfor det bare er Litteraturprisvinneren som får 50.000 mens alle de andre må nøye seg med 35.000. For jeg kan jo tenke meg at det kan ta like lang tid å skrive en faktabok ( med research og greier) som å skrive en skjønnlitterær bok. Men akkurat dette er ikke av de slag jeg måtte ta her i livet  jeg vil prioritere. Gratulerer alle som en!

Etterpå var det prisvinnernes taler, alle takket de man kunne forvente at de ville takke, ingen pinligheter, ingen dramatiske scener ala Halle Berry, alle var alminnelig pent kledd uten noe ekstragavanse, men jeg merket meg at et par av jentene matchet omslaget på sine respektive bøker på lekkert vis, tilfeldig eller ikke.

Her et bilde av årets velfortjente debutantprisvinner, Marianne Kaurin.

Jeg må spesielt  fremheve Kenneth Steven (forfatteren til ”Historia om korleis hunden fekk våt snute” som takket en bibliotekar på Volda bibliotek for all hjelpen han hadde fått da han skrev teksten til boka. Mer skal det ikke til for å få oss bibbliser til å stråle! SOM om ikke gratis børst skulle være nok! Og ALT dette på en og samme dag!

Den beste talen – ingen bombe det heller – var ved Guri Vesaas, som vant oversetterprisen for den fine boka om Rosa Parks.

Her nok et paparazzia-aktig foto tatt fra andre rad. Denne gangen altså av Guri Vesaas.

Hun greide fint ut om å oversette og om oversetterens dilemmaer. Kanskje som en kommentar til juryleder Tone Birkelands forøvrig flotte tale ( som jeg anbefaler alle å lese) hvor spesielt oversettelsene (helt berettiget, det må sies ) fikk gjennomgå. (Med klar adresse til forlagene som jo sitter med ansvaret. )

Og alle var enige om at det var en fin seremoni, selv om noen jeg hadde ventet å møte glimret med sitt fravær, men de kommer forhåpentlig neste gang!

Please Mr. Postman

På grunn av nær sagt både det ene og det andre har jeg hatt lite tid til blogging i det siste. Sånn er det bare noen ganger.

Endelig ble det da min tur til å låne Leve posthornet av Vigdis Hjort. Den likte jeg svært godt og skulle inderlig ønsket at jeg hadde hatt tid til å gi denne siste boka av de 8 nominerte til Ungdommens kritikerpris litt mer omtale på bloggen. På en annen side; det er det da flere en nok andre som har gjort! Men ikke ante jeg at Vigdis Hjort kunne være SÅ morsom, og attpå til om noe så prosaisk som EUs tredje postdirektiv.

Som vel de fleste har fått med seg nå var det Eivind Hofstad Evjemo som stakk av med prisen, og det med en bok på over 300 sider! Det er bare å bøye seg i støvet og gratulere, og dessuten for ørtende gang dra fram det gamle munhellet: ungdommen er bedre enn sitt rykte! Og samtidig benytter jeg anledningen til å ta farvel med en av juryklassene, Klasse 2 STC i Drammen. Nok en gang er det bevist at Ungdommens Kritikerpris er et sabla bra konsept og at ”ungdommens råskap” og udiskrete sjarme er en frisk pust i den litterære ( og til tider temmelig høytidelige på grensa til selvhøytidelige) norske andedammen.


Og apropos brevpost ( disse gammeldagse analoge greiene i konvolutt og med frimerke you know) kan vi spille en god gammel klassiker, her med Joe Cocker fra hans yngre dager!

Men vi må heller ikke glemme de postansatte, som sørger for at brevene kommer fram til rett person til rett tid. (I tidligere tider også med fare for sine liv!)


Så da slipper vi også til The Carpenters med nok en klassiker fra populærmusikken, her i noe eksotiske omgivelser.

Jeg har også lest en bunke norske spennings- og fantasybøker for barn og unge igjen, men det får jeg heller komme tilbake til.

En gang jeg får tid.

Når nå det måtte bli.