Berre ein hund

Susanne Agerholm har skrevet både voksenbøker og barnebøker, og i år er hun ute med sin første ungdomsbok. Av de medvirkende:

• Pernille, spisevegrer, opptatt av fair trade ( uten at det ser ut til å stikke så fryktelig dypt)
• Pelle, tvillingbroren, i motsetning til Pernille som trener og trener, foretrekker han å sitte i sofaen med dataspill og snacks, akkurat som søstra har han ingen spesielt nære venner,
• foreldrene, litt vage både med grensesetting og rammer, moren finner seg i å bli behandlet som en servil tjener, og kommunikasjonen er dårlig. I det hele tatt er stemninga i familien ikke god, ingen varme, ingen humor, egentlig ganske triste greier, og tvillingene har bare forakt til overs for foreldrene,
• naboen, Freddy en gjennomalkoholisert og ufyselig fyr,
• dennes hund, Flekken ( bokas på mange måter hovedperson), som blir stygt mishandlet av eieren. Tvillingparet blir svært engasjert i hundens skjebne, og prøver å redde den med noe drastiske metoder.
• Ingrid, hjemmehjelp hos Freddy, blir – sammen med alt vedrørende hunden - et vendepunkt for tvillingene, og får dem til å se på ting på en ny måte.

Boka kan vel kalles en modningsroman, og helt mot slutten bestemmer  spisevegrer Pernille seg til og med for å kjøpe ”kakao med mange søte kalorier”, så også her skjer det noe. 

En ganske depressiv bok dette, men altså med en positiv slutt. Når sant skal sies var jeg ikke akkurat på topphumør da jeg leste boka, mulig det kan ha farget lesinga noe. Stilen er ganske knapp, man kommer egentlig ikke så nær hovedpersonene, derfor er jeg litt usikker på om boka vil fenge målgruppa – men regner med at boka nok kan engasjere de mest ihuga hundevenne. 

På plussida kommer også at vi får litt mer nyansert syn på den ufyselige Freddy-fyren etter hvert. Det er ikke bare bare å være forfylla heller.

Apropos alkoholiske drikkevarer; dessverre la jeg igjen et eksemplar av boka på vinmonopolet da jeg skulle innom for å kjøpe den sedvanlige rødvinskartongen. Da jeg stakk innom dagen etter var boka borte. Får håpe at den som fant den og tok den med hjem hadde glede av boka.

Til slutt litt passende musikk.


Og hva passer bedre enn klassikeren Walking the dog, først med Ruphus Thomas himself, her i samspill med selveste Blues Brothers.



Og så kan vi benytte anledningen til å dra fram den androgyne artisten  Jackie Shane fra glemselen.