Arne Svingen fortsetter å skrive bøker om barn med dysfunksjonelle foreldre, og det gjør han bedre enn de fleste. I boka Med beina på nakken møter vi Eirik som sitter i rullestol. Jeg kan tenke meg at han er mellom 10 – 12 år.
Det starter med at far og sønn reiser hals over hodet med toget til Berlin. Her finner faren en heller miserabel bopel, og Eirik blir mye overlatt til seg selv mens faren prøver å skaffe cash. Faren er på alle måter en taper, og driver med en del ting han ikke vil at sønnen skal vite om.
Hvor er mor og hvorfor sitter Eirik i rullestol? Litt etter litt avdekkes en familietragedie. Som de fleste av (alle?) Svingens realistiske barnebøker er dette en jegfortelling. Fortellerstemmen er levende og troverdig, guttens personlighet kommer godt fram og er på alle måter lett å få sympati for.
To jevnaldrende barn trer også inn på arenaen, nemlig Sandra og Heinz som bor i det samme strøket. Takket være dem kommer Eirik seg litt rundt, og de gir ham muligheter til å gjøre ting en rullestolbruker normalt ikke kan. Og som i fjorårets bok, Revolvergutten, skildrer også denne boka vennskap mellom barn på fremragende vis. I den fine filmen Stand by me fra 1986 som baserer seg på en roman av Stephen King sier voiceoveren på slutten av filmen at de beste vennene er de du har når du er 12. Det er flott og rørende å lese hvordan Sandra og Heinz stiller opp for Eirik. Svingen er i det hele tatt flink til å skildre omsorg og solidaritet mellom barn, og hvordan de holder sammen mot voksenverdenen.
Trass i farens mangler er - som i Revolvergutten – forholdet mellom far og sønn godt. Faren er tydelig glad i sønnen, selv om han ikke fikser livet sitt, og sønnens lojalitet til faren er stor, selv om det tar på.
”Det hadde vært fint om de vanskelige tingene hadde vært lettere. Når det skjer mange ting på én gang, så blir jeg veldig sliten. Jeg er nok en sånn som foretrekker stormer uten for mye vind”.En litt artig ting er at Arne Svingen lar ungene kommunisere på et litt klossete engelsk uten at dette er oversatt, men vi må regne med at dagens barn vil skjønne såpass.
Og sist men ikke minst: endelig er det kommet ut en god bok om et fysisk funksjonshemmet barn, uten at dette gjøres til hovedtema og hvor hovedpersonen klarer seg godt – innefor realistiske rammer.
Lenke til Youtube-videoen
Bokas lydspor denne gangen er The Ramones. Dette var musikk som betydde mye for faren da han var ung, og de slumper også innom et museum viet denne legendariske punkgruppa. Kanskje det kan passe å spille låta Born to die in Berlin, selv om det heldigvis ikke går så galt i boka. Sikkert unødvendig å si, men boka har – som de andre av Svingens realistiske barnebøker – en positiv slutt.
OG SÅ LITT MAGI
Og apropos gode skildringer av relasjoner mellom barn; jeg har også lest Jernprøven av Holly Black og Cassandra Clare, to profilerte forfattere som her har gått i kompaniskap. En bok som det med all ønsket tydelighet skulle framgå er en fantasy – og dette er en av de bedre. Selv jeg, som er aldeles drit lei denne sjangeren, kom meg gjennom boka. Hovedpersonen, Callum Hunt, 12 år gammel i dette første bindet i en serie på planlagte 5 bind, som på mange måter kan sammenliknes med Harry Potter, siden handlinga også her finner sted på en slags internatskole med magi som spesialitet, er en tverr og innadvendt type med mangelfull sosial kompetanse. Dessuten er han delvis funksjonshemmet grunnet et skadet bein.
Mot sin vilje må han gå på det såkalte Magisteriet, sammen men en drøss andre barn og unge, som alle har til felles at de har magiske evner. Her deles elevene inn i små grupper, som skal samarbeide gjennom skoleåret. Callum har aldri hatt venner, og aner ikke hvordan han skal oppføre seg overfor jevnaldrende. Sakte men sikkert sosialiseres han, og etter en del startvansker utvikler det seg et fint vennskap mellom ham og de to andre gruppemedlemmene, Aaron og Tamara, som alle innbyrdes er ganske forskjellige.
Personskildringene er gode, og boka er ellers befolket av noen ganske artige små fantasyfigurer. Innimellom er boka ganske spennende og trass i et visst mørke er det også humor.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar