tirsdag, april 14, 2015

Forbudt kjærlighet

Det er de siste åra kommet ut flere oversatte realistiske ungdomsbøker  som fortjener oppmerksomhet.  John Green, Rainbow Rowell m. fl er et velkomment tilskudd til det norske bokmarkedet. Disse bøkene har ofte en intensitet og et temperatur som jeg savner i  mange av de norske ungdomsbøkene.

Bare i Brooklyn er Una LaMarches første bok på norsk. Jeg har tidligere skrevet at for å finne bøker om forbudt kjærlighet i dag må man gå til dystopiene. (Ung jente møter ung mann som ikke er den som makthaverne har pekt ut til henne men som tvert i mot er en av opprørerne.) Men her tok jeg feil.

I Bare i Brooklyn møter vi to tenåringer som begge er i 16 – årsalderen, Devorah og Jaxon. Devorah kommer fra en ultraortodoks jødisk familie, det hasidiske miljøet i New York. Jaxon er en mer vanlig afroamerikaner. De møtes tilfeldig og søt musikk oppstår som det heter.

I motsetning til de mannlige hovedpersonene i mange andre amerikanske kjærlighetsromaner for ungdom er Jaxon ingen slem gutt, men derimot søt, snill, sympatisk og flittig på skolen. Og fryktelig sjarmerende og lett å like.

Dette er et umulig kjærlighetsforhold. Det er utenkelig for ei ultraortodoks jødisk jente å bevege seg utenom den hasidiske folden. Hun kan ikke en gang VISE seg sammen med andre gutter enn den hun er tiltenkt. Hun lever under sterk kontroll og reglene for hva hun kan og ikke kan gjøre er svært strenge, og kan skremme noen og enhver fra vettet. For eksempel den stakkars fjortisleseren. (Regner med at mange vil eeeelske å opprøres over alt stakkars Devorah må finne seg i.) Kanskje også muslimsk ungdom kan kjenne seg igjen her.

Det er to svært levende og sterke personligheter vi møter ( de forteller selv i annethvert kapittel) og vi bare håper at det skal ende slik at de får hverandre. Devorah vet at hun må gå langt – veldig langt – hvis hun skal velge Jaxon foran familien. Og hvilke muligheter har to så unge mennesker til å bryte tvert med familiene? Som en voksen mer kritisk leser er man jo også litt opptatt av om forfatteren kommer i mål på troverdig vis. Jeg kan vel røpe at det gjør hun.

Dette er ingen svart-hvitt historie. Forfatteren skildrer Devorahs tallrike jødiske familie nyansert og med mye varme, og Devorah finner selv mye positivt i dette miljøet.

Møtet med Jaxon blir et formidabelt kultursjokk for Deborah, som er blitt holdt utenfor all verdslig populærkultur. Bokas lydspor er Will you still love me tomorrow med the Shirelles. (Kanskje litt rart at en ung gutt av i dag hører på Shirelles, men i hvert fall en bra låt!) Egentlig hadde jeg tenkt å spille denne sangen, men siden Percy Sledge nettopp har forlatt oss (ikke mange av de store igjen nå) synes jeg vi skal høre litt på ham. Warm and tender love er da heller ikke noe dårlig alternativ.


Lenke til Youtube-videoen

Boka kan minne litt om bøkene til den amerikanskjødiske forfatteren Chaim Potok. (I hvert fall ) én av dem er filmet, nemlig The chosen fra 1981 som skildrer vennskap mellom to jødiske gutter i New York like etter den 2 verdenskrigen, hvorav den ene var sønn av en rabbi i det hasidiske miløtet ( med hatt, korketrekkere og alt tilhørende) mens den andre kommer fra en mer ”verdslig” familie.


Kanskje jeg skulle si litt om omslaget også. Det norske forlaget har valgt å lage et nytt omslag tegnet av tegneserietegneren av Inga Sætre, som blant annet vant Brageprisen og Kulturdepartementets pris for tegneserien Falleteknkk i 2011. Jeg synes ikke at denne – ellers helt utmerkede - tegneren har lyktes så godt med omslaget. Den kan være litt vanskelig å selge inn. Bra det er mange god formidlere der ute.











Til sammenlikning har vi originalforlagets omslag her. Begge med våre helter stående foran Brooklyn Bridge, og på begge forsidene holder Jaxon ( som i boka er beskrevet som ganske høy)  armen rundt Devorah.

Kanskje ikke det mest banebrytende i omslagskunst dette heller, men til sammenlikning er det nesten litt vanskelig  - i hvert fall ved første øyekast - å se  hva den norske omslagstegningen forestiller, mens originalomslaget er mer iøyenfallende. Men for å sitere nok en stor poplærmusiker som dessverre også har forlatt oss, nemlig mister shave and a haircut Bo Diddley: You Cant Jugde a Book by the Cover.

Originaltittelen er altså "Like no other" mens  den norske tittelen er "Bare i Brooklyn".  Når man leser boka skjønner man hva som menes, men kanske litt intetsigende for en som ikke er invidd i handlinga.


3 kommentarer:

Kristin Storrusten sa...

Med 5 minutters mellomrom publiserte du og Bjørg nesten helt like introer. Jeg er imponert.

Bjørg, mellom linjene sa...

Som Kristin allereie har observert kunne eg ikkje vore meir einig i introen din. :D Eg er nysgjerrig på denne boka, men ville vel heller ikkje ha plukka opp den norske forsida som du påpeiker.

HildeSol sa...

Dette er absolutt en av de bedre ungdomsbøkene jeg har lest på en stund. Jeg var veldig spent på slutten (og det i seg selv er jo et godt tegn - litt for ofte er det veldig opplagt hvordan det vil gå) og synes hun kom unna med æren i behold. Forøvrig likte jeg den norske forsiden bedre enn originalen...