I går var jeg på min lokale filial av Deichman for å hente to reserverte bøker. Jeg hadde printa ut hentenumrene så jeg var på alle måter godt forberedt. Bare å gå på reserveringshylla og hente dem.
Men da jeg kom til den utmerkede utlånsautomaten som jeg nå behersker til fulle fant jeg ikke lånekortet mitt. Pokker og! Jeg ringte til gubben og ba ham om å sjekke i en kåpelomme hjemme og der var det selvfølgelig i en liten plastmappe sammen med #ruter-kort, kinokort etc. (Note to self: ha alltid kortene i lommeboka!)
OK, så får jeg vel betale et gebyr, da, tenkte jeg, og gikk til skranken. Der var det en hyggelig mann som kunne opplyse om at jeg måtte opprett nytt lånekort- til den nette sum av kr 100!!! Nå er heldigvis jeg i den situasjon at jeg kunne ha kjøpt meg et nytt kort uten at det hadde kostet meg annet enn ergrelsen. Slik er det ikke for alle. For noen er et uventet beløp på kr 100 ganske mye, og kan få ubehagelige konsekvenser.
Da jeg kom hjem, uten bøker og nytt lånekort (for herregud da), blei jeg litt nysgjerrig og sjekket de nye gebyrene på Deichman. Det som er enda verre er at barn må ut med 50 kroner hvis de har glemt eller somla bort kortet. En gang ( i en stadig fjerne fortid dessverre) var det slik at unga bare kunne ramle innom bibbern og få med seg en bok eller to, enten de nå hadde huska lånekortet eller ikke.
Jeg sjekka også gebyrene for ”tapt materiale”. En gang i the golden seventees var parolen at hvis en bok blir borte gjør den forhåpentlig mer nytte for seg der den havner. ”Menes levert” – terskelen var lav.
Nå er gebyrene for en voksenbok kr. 400,- og en barnebok kr. 250,-. ( Ikke akkurat antikvariatpriser ha ha.) I tillegg et omkostningsgebyr på 100,- . (Herregud hvor lang tid TAR det å utstyre boka med bibliotekutstyr og legge til et ekstra eksemplar samt klistre på en strekkode?)
Det som bekymrer meg mest med disse høye gebyrene er selvfølgelig hensynet til unga.
De fleste foreldre vil nok gladelig punge ut en 50 - lapp eller ( kanskje noe mindre gladelig) 250 for en bokerstatning + "omkostningsgebyr" for at avkommet igjen skal komme inn i Deichmanvarmen, men som alle veit er det mange barn som faller utenfor i dag. Enda flere enn da jeg startet min karriere helt i begynnelsen av 80 – tallet. Hvilke muligheter har de til å låne bøker, hvis de er så uheldige å ha somla bort det fancy nye plastkortet?
Hvor høy skal bibliotektrappa være? Det er vel ikke på biblioteket at gapet mellom de rike og fattige skal manifestere seg!
Hvem har bestemt dette? I hvert fall ikke de som står i skranken. Dette er en beslutning som er tatt langt unna dem som skal håndheve reglementet. Jeg jobbet på Deichman i 22 år, før jeg sluttet i 2002. Jeg er sjeleglad for at jeg ikke jobber her lenger. Jeg ELSKER min gamle arbeidsplass Deichman, men ikke gebyrene!
for én uke siden
7 kommentarer:
100 kr for å ha glemt lånekort er jo vanvittig - det er tross alt ikke en så stor jobb å søke opp en låner. Biblioteket skal være et lavterskeltilbud, med sånne gebyrer skremmer man bort de som kanskje trenger det mest. Jeg brukte biblioteket på Høgskolen minimalt da jeg studerte - purregebyrene var så høye at jeg ikke tok sjansen...
På mitt lokale, ikkje-Osloske bibliotek, kostar det heldigvis ikkje så mykje. Eit litt strengt blikk for gløymt lånekort, 50 kroner for eit nytt (som du ikkje må ha, sånn eigentleg). Tykkjer og at det er ganske ok å skilje mellom purregebyr og erstatningskrav. Meiner å hugse at erstatningskrava var ganske høge, men dei kjem vel fyrst etter ei lang rekkje med (forståeleg) sure brev. Eg har ikkje tenkt å vere så politisk, men det er jo litt skremmande at me lev i ei tid der det i forrige valgkamp i det heile tatt var eit spørsmål om kor vidt bibliotekstenesta skulle vere gratis.
Med de nye utlånsautomatene må man ha lånekort. Men tida det tar å lage et nytt skulle ikke tilsvare kr 100 i lønnsutgifter! Selv ikke når man trekker fra prisen på platkortet!
Og lavterskeltilbud kan man jo bare glemme.
Signe: gratisprinsippet tøyes hard i disse dager!
Hei
I går var jeg på biblioteket sammen med min datter på 2 år ( 28 mnd) sammen plukket vi ut 5 bøker. Det viste seg at det hang igjen ett purregebyr på 100 kroner derfor fikk jeg ikke lånt noen bøker. Jeg fikk en påminnelse om at lånene snart var utløpt for en liten tid tilbake, jeg gikk da inn og fornyet lånene, trodde jeg. På grunn av nytt grensesnitt som jeg brukte for første gang, glemte jeg visst og fornye en bok. Jeg har vært arbeidsledig nå i tre år. Jeg hadde ikke hundre kroner hverken i lomma eller på kort. Forklarte denne situasjonen til dama i skranken, og fikk likhet for loven prinsippet servert tilbake. Jeg måtte beklage ovenfor min datter på 28 mnd at jeg ikke hadde hundre kroner så derfor kunne hun ikke få ta med seg boka. Hadde lyst til å gråte,over meg selv og min fattigdom men jeg holdt tårene tilbake.Gjett hva jeg er utdannet som!
For mange er 100 kroner faktisk et stort beløp. Men forstår de som sitter i skranken som IKKE har hatt noen innflytelse på det strenge reglementet. Vedkommende hadde det sikkert ikke så greit, men de må nok behandle alle likt. Men kunne jo ha rådet deg til å opprette lånekort for din datter, siden barn også har lånekort.På en annen side: det nye systemet Deichman bruker nå (KOHA) har visst hatt noen startvansker og er ikke brukervennlig. Da jeg jobbet på DB var det noe som het "konduite" men det begrepet er kanskje bannlyst nå???
Det kan ha vært forskjellige grunner til at dama i skranken ikke slettet purre gebyret. I går ringte jeg nr jeg fikk av dama i skranken etter å ha bedt om det. Ringte dit i går, mannen jeg pratet med kjente til begrepet «konduite»,han fjernet gebyret uten noen diskusjonn
Legg inn en kommentar