De standhaftige Hardy-brødrene

Noe som aldri slutter å forundre meg er at bøkene om Hardy-guttene fremdeles leses av barn i dag. Siden noen av våre unge punktlånere har dilla på disse bøkene har vi nettopp produsert en drøss av disse ”klassikerne”. Hva GJØR man ikke for å få opp lesehastigheten hos den oppvoksende slekt!

Som sikkert kjent for de fleste var det Ingvar Ambjørnsens gamle Hardy-guttebøker som trigga HAM til å skrive Pelle og Proffe- bøkene. Fordi han mente med at dette kunne han faenmeg gjøre bedre selv. Hvilket han for så vidt også gjorde, om enn ikke i et SÅ stort omfang. (Til gjengjeld så skrev jo Ambjørnsen alle bøkene sine selv, mens det er flere forfattere som - som kjent - skjuler seg under psevdonymet Franklin W Dixon.)

Jeg har nå selv lest én av bøkene i et forsøk på å finne ut av hva som fremdeles gjør at dette fenger barn. For det kan da ikke være for å tekkes foreldregenerasjonen,  som insisterer på å holde kunstig liv i serien?

Hardyguttene og Skatten i tårnet skal være den første boka i denne neverending serien, så derfor syntes jeg at det kunne være naturlig å velge den. I følge Wikipedia kom denne ut på norsk første gang i 1950, mens originalen kom ut første gang i 1927 (!) Intrigen går ut på at faren til en kamerat blir mistenkt for tyveri og mister derfor jobben, og Hardy-guttene må for å bevise hans uskyld finne den skyldige, slik at sønnen som nå har måttet ta seg jobb skal kunne fortsette på videregående skole.

Den norske oversetteren er Arnold Jacoby, som selv har skrevet flere bøker, også guttebøker som det het den gangen. Mest kjent er han for en mer seriøs bok, nemlig Det angår også deg, som ble skrevet i samarbeid med Herman Sachnowitz.

Siden gutta går på ”videregående skole”, noe det faktisk ikke het på 50 – tallet, måtte jeg sjekke en eldre utgave på bokhylla.no, og fant raskt ut at språket er noe modernisert. (I den eldre utgaven går disse guttene på ”Den Høyere Skole” (!) )

Den gangen fantes det ikke så mange ”spenningsbøker” for barn, men i dag er utvalget større. Så hvorfor leser unga fremdeles dette? For spennende er det virkelig ikke. Intrigen er syltynn, mysteriene oppklares ofte av tilfeldigheter og det blir aldri skikkelig skummelt. Og ikke kan man snakke om spesielt heftige cliffhangere heller. Personskildringene er grunne og i det hele tatt helt uinteressante.

Men noe MÅ det altså være.

• Er det forutsigeligheten uten utfordringer? Du trenger jo ikke jobbe så veldig for å komme inn i handlinga eller miljøet. 
• Du veit hva du får. 
• Gir bøkene leseren anledning til å blåse ut huet litt, bare koble ut?
• Er det for å drømme seg litt bort? Gutta LØSER jo tross alt mysterier, og lever et litt mer spennende liv enn et middels skolebarn. Dessuten eier de hver sin motorsykkel som de kjører rundt med i høy hastighet.

Attpå til har brødrene et fordelaktig ytre. Frank Hardy er høy og mørk, med brune øyne, og Joe rødkinnet med lyst, krøllet hår og blå øyne.  Hvem ville vel ikke likt å se ut sånn? Eller date noen  med "et fast, vennlig drag om munnen”?

Som en nødvendig motvekt til disse prektigutta har vi altså Chet Morton, den noe mindre perfekte og dessuten litt lubne typen, ( the chubby one),  som kan gjøre noen ”costly mistakes” men som fort blir tilgitt. (Også Proffen i Ambjørnsens serie er forresten lubben og matglad og mens Chet er glad i småkaker gumler Proffen sitrondrops. Men sistnevnte med mer personlighet. )

Vi er trygt forankret i den hvite middelklassen. Det gjelder å holde seg på den rette sida av den sosiale skalaen. Da den tidligere omtalte faren mister jobben, må familien flytte til ”fattigkvarteret”. Og det, folkens, skal jeg si er et fælt sted, med ”smale og stygge gater” og ”tarvelige smug”. ”Det var umalte rønner og skur på begge sider av gata, og midt i veien lekte en flokk fillete, små barn.” Huttemegtu!

Det som slår meg mest er guttenes avhengighet av faren ( som selv er velrenommert privatdetektiv). Mens heltene i vår tids spenningsbøker er mer selvstendige, og gir blanke i å spørre en voksen, gjør Hardyguttene alltid som far sier. Og når far er sliten må han ikke forstyrres. Selv om de også kan være til hjelp for faren i sine undersøkelser er de avhengig av hva faren finner ut av.

”Du har visst rett, Frank. Dette er litt for mye for oss å stelle med alene.” s 63

Bare ett år etter utgivelsen av den første boka om Hardy-guttene kom til sammenlikning Emil og detektivene av Erich Kästner, en av de beste barnebokforfattere gjennom tidene, ut i Tyskland. Her er det også et mysterium som skal løses ; Emil blir frastjålet penger da han tar toget til bestemoren, så går han av på feil stasjon og får hjelp av de lokale gutta til å fakke tyven - uten noen vokseninnblanding. Og voila: det selvstendige barnet ble introdusert i barnelitteraturen.

PS : Da jeg jobbet på Deichman ( fram til 2002) var bøkene om Hardy-guttene henvist til 0 – samlinga. Andre tider nå. Et søk på Deichman gir rundt 50 titler.

PS 2: Muligens burde jeg ha lest i hvert fall et par bøker til i serien, eller i hvert fall ikke den første boka men kanskje en litt seinere i serien etter at den hadde fått ”satt seg” litt, men nå har jeg gjort mitt for Stratemeyer – syndikatet for en stund. Og så får vi bare håpe på at denne fortidslevingen av en serie en gang vil forsvinne, om ikke i dette århundre så i hvert fall i neste.

PS 3: faktisk så har jeg lest en Hardy-guttbok til – for noen år siden. Denne  i serien Nye Hardy-guttene.