mandag, mai 02, 2011

Den vanskelige fantasysjangeren

Så er Ruben Eliassen endelig ute med en ny bok fra Phenomenauniverset, denne gangen første bok i en egen frittstående serie på planlagte 6 bind, med tittelen Azur. Dette muligens som en ”ventebok” for dem som utålmodig venter på det 7. og siste (?) hvis jeg ikke tar helt feil bindet i ”hovedserien”. Azur er en påkostet bok med helsides illustrasjoner i farger av Øystein Runde. De som er inne i denne verdenen vil antakelig kjenne igjen havvesenet Azur. Boka er på 49 sider og slutter svært brått. I løpet av året kommer det i hvert fall to bøker til. Hvorfor forlaget velger å splitte opp handlinga i så mange bøker kan man jo lure litt på. Men kanskje den fungerer for disse guttasomikkeharåpnetenbokihelesittlivetcetc siden boka er fort lest ut og – hvis de blir fenga – oppmuntrer til videre lesning.

Hva boka handler om? Vi har i havets rike, Azur skjønner han er .... nettopp... utvalgt, han får noe tilfeldig ... eller tilfeldig er det vel nettopp IKKE nei... et magisk sverd... unnskyld septer, som han i denne boka planlegger å vise til ”de eldste”. Nå har jeg før gjort et visst poeng av at jeg ikke er direkte overbegeistret for denne forfatteren, men det er det desto flere andre som er.

Guro Sibeko debuterer som barnebokforfatter i fantasyboka Blodmånenatta. Den åpner dramatisk, Kaspara, 10 år, mister sin mor på sjøen. Hun blir tatt av draugen og får ikke fred i sin våte grav. Kasparas prosjekt blir – med hjelp fra diverse skikkelser fra sagn og mytologi - å redde moren fra en hvileløs tilværelse til havs. Dette KAN kanskje minne litt om Den flygende hollender (Frederick Marryats versjon) hvor det er (den her voksne) sønnen som redder sin far som er dømt til evig liv på et seilskip. Ganske tøft stoff i en barnebok, kanskje, men det dreier seg om en særdeles handlekraftig jentunge. Siden dør også bestemoren, som gjenoppstår som gjenferd, noe Kaspara aksepterer imponerende greit. Andre vi møter er Yggralf, en jarl begravet i en haug, valkyrier, ravnene Tanke og Minne, som snakker på (til tider noe haltende) rim, men hva kan man vente av ravner, nøkken, ei hulder og andre representanter fra haugfolket.

I følge et intervju på Blikks nettside skal dette være ”nifse saker” og boka er skrevet ”for å skremme leseren”. Forlaget reklamerer med en ”magisk, spennende og vakker bok”. Jeg ble vel – nær sagt som vanlig kan man kanskje si når det gjelder den krevende eventyr - og fantasysjangeren – ikke fullt så revet med. Men: forfatteren skal ha kred for å ha tatt i bruk vår egen eventyr- og sagnverden.

Ellers skulle jeg ønske en mer forsiktig bruk av ordet ”utrolig” i litteraturen. Jeg synes ikke at ”utrolig vakker musikk” klinger særlig godt. Det samme gjelder ”skikkelig” . (”Skikkelig dårlig gjort” ), men kan kanskje godtas siden det er 10-åringen selv som forteller.

Til slutt en ****SPOILERVARSEL****. Boka slutter altså med at Kaspara gjennom trolldom og magi gjenforenes med sin mor, nå som gjenferd, før Kaspara til slutt skal ta endelig avskjed med henne. Jeg kan tenke meg at flere av de unge leserne kan få litt problemer med å akseptere dette.
På forlagets webside står det at dette er ”en magisk fortelling (om) sorg, mot og ei jente som aldri gir opp” men jeg ville nok ha anbefalt andre bøker om sorg for barn før denne.

1 kommentar:

Heksa sa...

Jeg merker selv at jeg begynner å gå lei hele fantasy sjangeren. Enten så er det mangel på originalitet og jeg blir sittende å tenke at dette har jeg strengt tatt lest før, eller så prøver forfatteren å være så original at det blir helt skivebom. Dette gjelder ikke bare fantasy for barn, men også for oss litt eldre. Går lang tid mellom hver gang jeg bøyer meg i støvet for en bra historie, og jeg velger heller en annen sjanger. OG jeg som alltid har elsket å være i magiske og anderledes verdener...