Kunstens tornefulle lidelser

De som er med:

• Dea, 19, et stort pianotalent, svært begavet, plages av svimmelhet og angst (på grunn av presset) og tvil på sitt talent og om hvorvidt dette er en vei å slå inn på,
• Mor, gir ikke tilstrekkelig støtte og forståelse, ønsker at datteren heller skal studere medisin,
• Faren mest interessert i fotball, snill men litt veik,
• Lillebror, bare søt og snill, muligens med som litt motvekt mot allt det triste?
  
• Spillelærerinnen som har stor tro på Dea,
• Venninnen Ragnhild, som Dea har glidd litt fra, glad i gutter og fest,
• Henrik, venn, er det noe mer? Også han holder på å gå ” i stykker”. (Er det så hardt å være musiker eller er det av andre grunner?)
• Og en ung mann som dukker opp helt i begynnelsen av boka med mørkeblå og direkte øyne og en kropp som ”gynger svakt fra side til side mens han går” og som Dea blir svært opptatt uten at det er helt lett å forstå hvorfor. Litt sånn platonisk altså.
• Juni, et annet musikktalent, mer selvsikker enn Dea.
• Og enda noen musikktalenter, alle fra middelklassen, i motsetning til Dea som kommer fra litt enklere kår.

Handlingen varer i løpet av uka før den store konserten som skal foregå i Glasshytta på Blåfarveverket og som skal tas opp av NRK (!) Ikke noe gæernt med Buskerud altså men en konsert av lokale ungdomsmusikere??

Boka fenger kanskje:

• Unge talenter som tviler på om de tør å satse fullt,
• som sliter med uforstående foreldre
• Ungdom (kanskje helst jenter) som spiller piano.
• Ungdom som føler seg annerledes

For denne leseren blir boka noe overtydelig, en del unødvendige gjentakelser, billedbruken overbeviser i hvert fall ikke meg og blir i det hele tatt litt affektert. Hovedpersonen er ganske overspent og det er jo greit, men det blir litt slitsomt. De fleste personene mer typer enn levende mennesker. Ikke direkte dårlig men heller ikke spesielt god. Litt monoton i all sin tristesse spør du meg.

Barnebokkritikk.no derimot er mer begeistra og det samme gjelder BT. Selv om BT heller ikke var helt med på billedbruken.
Og boka heter Svarte vinger og er skrevet av Lise Knudsen.

PS:

1. Har alltid ønska meg å være et musikktalent men hvis det skal være så nitrist er jeg neimen ikke så sikker lenger.
2. Nå var jeg litt sarkastisk, forfatteren viser også noe av den gleden Dea føler når hun får det til.
3. Hun som anmelder i BT heter Guri Fjeldberg og har en egen side som hun kaller Guri Fjeldbergs anmelderi. Kan anbefales!
4. Blant annet denne artikkelen der hun kritiserer lettlestbøker for voksne i ”Leser søker bok”s regi. Jeg tror faktisk hun er inne på noe.