søndag, august 12, 2007

Litteraturens gleder og sorger 2

Den forrige bloggposten ble skrevet inspirert av en blogpost på Leselamas utmerkede blogg.
”Hvorfor tar jeg meg nær av at hun ikke liker bøkene jeg synes er verdens flotteste?”
Jeg kan ikke akkurat påstå at jeg klarte å svare på spørsmålet hennes. Så nå gjør jeg et nytt forsøk.

En ting er sikkert. Litteratur er følsomme greier. Og det burde i hvert fall være god reklame for boka og gi kred til forfatteren hvis leseren får et så tett eierforhold til boka hans/ hennes at han /hun er villig til å blø for den.

Alle må få si hva de vil om en bok. (Herregud vi lever da i et fritt land)
Det er også lov å bli sint, sur og fornærma.

MEN:
Jeg har en klar regel: Hvis jeg snakker om bøker med unge mennesker (På barneskole, ungdomsskole og videregående - nivå) skal man være ydmyk. Man overkjører ikke en 18-åring og kritiserer ikke favorittforfatteren. (Fy!)

Og når unga spør deg hva du synes om Hardy-bøkene, frøken Detektiv etc (”de er jo sååååå gode”) så finner du en diplomatisk og klok måte å svare på.

(Man trenger jo heller ikke si hva man mener til gamle kjerringer som synes at Cathrin Cookson er noe av det beste som er skrevet).

Som blogger kan man også risikere å tråkke noen på tærne. Jeg veit jeg har kritisert bøker som noen av mine lesere har satt stor pris på. Bare syng ut i kommentarfeltet! Jeg tåler det meste!

Sorry Leselama. Jeg gir opp! Jeg aner ikke hvorfor. Jeg aner heller ikke hvorfor noen bare elsker litteratur mens andre mener de lever et lykkelig liv uten.

Jeg aner ikke hva det er med litteraturen som får noen til å glemme både tid og rom. (Altså hvis boka er god nok). Noen mysterier må man kanskje bare godta.

4 kommentarer:

elin sa...

Jeg kommer nok aldri til å skjønne hvordan noen kan leve uten litteratur... Da synes jeg det er enklere å skjønne at folk liker andre bøker enn meg.

elis lesebabbel sa...

Men når det er sagt : Det må også være tillatt å ikke like bøker og jeg tror faktisk det er mulig å leve et godt liv uten litteratur.

Dette kommer jeg muligens til å blogge om den gang.

tonita sa...

Vi, - som del av en yrkesgruppe må forsøke å være profesjonelle, og ikke overkjøre andre med vår egen smak - i jobbsammenheng.
Men, privat må vi få lov til å være euforiske, entusiastiske, hånlige, snerrende, glade, sure - og alt det der.
Jeg er kjempefornlyd etter en super leseuke. Det har jeg skrevet litt om. Jeg vil ha mer!!!! Mer! Mer!

leselama sa...

He, he. Det er greit, Eli. Jeg har ikke hostet opp noe som ligner et fastitsvar jeg heller. Men jeg mener også at det er ok å være ærlig og ha sterke meninger, selv om ikke alle er enig. Og er i grunn enighet et mål i seg selv? Oppstår ikke de mest interessante diskusjoner nettopp på grunn av ulike meninger...

Når det er sagt, er det også av og til fint å klare å holde munn - slik som du så flott illustrerer i eksemplene dine med unge lesere og gamle damer. ;-)