Z-4515

Jo da, du har sett dem du også. Alle romfolkene som selger gatemagasinet Folk er Folk. En av dem pleier å stå utenfor min lokale butikk.

Som regel kjøper jeg bladet ( man er jo tross alt i segmentet kjerringer i alderen 50 + og vel så det) for å støtte en god sak. Sist lørdag fikk jeg en positiv overraskelse. For en gangs skyld var publikasjonen vel verdt prisen. Magasinet inneholdt en tegneserie om romkvinnen Sofia Taikons liv. Som barn ble hun sendt til Auschwitz. Hun var den eneste som overlevde i sin familie.

Forsida med bilde av en eldre Sofia

Motvillig ( ”Boka blir vel ikke for grusom? Har vi fortalt for mye om ondskap og slemme mennesker”) forteller hun sin historie til Gunilla Lundgren, og Amanda Eriksson har laget tegneserien.

”Først ville jeg ikke fortelle det, men barnebarnet spurte”

I den første tegneseriestripen spør barnebarnet når mormoren tatoverte seg på armen. (Som alle skjønner nå, var ”tatoveringen” fangenummeret.) Mormor vegrer seg, men barnebarnet insisterer.

Så får vi historien om oppvekst i Warszawa, nazistene inntog i Polen og hvordan ting strammer seg til, og om livet i konsentrasjonsleire. Men av hensyn til barna ville ikke Sofia Taikon ( Hvis noen lurer er hun gift med fetteren til Katarina Taikon, forfatteren av Katitzi – bøkene ) ha med de verste minnene i tegneserien.

Oppslag fra tegneserien. Kanskje ikke helt på nivå med Maus, men svært habilt og med mye varme.

 Hun var dessuten opptatt av å vise at det finnes godhet i verden.

 ”Dessverre er verden verken rettferdig eller god, men det finnens gode og rettferdige mennesker. Det finnes mennesker som ikke går med på å plage andre, selv om de slev blir truet. De har kanskje ikke makt, men de er likevel modige. Det er takket være dem jeg lever. ”

Bakerst er det litt faktaopplysninger og fotografier, blant annet av Sofia selv og hennes familie. Boka kom ut på svensk første gang i 2005. I den svenske utgaven er det en parallelltekst på romani. Dessverre døde Sofia Taikon like før boka kom ut første gang.

Målgruppa er barn, og som kjent finnes det lite om nazistenes utrydning av romfolk for denne gruppa. Derfor er dette en viktig bok.

På Deichman finnes boka i ett eksemplar på Grünerløkka. I Bibsys finnes bare den svenske utgaven. Jeg anbefaler alle bibliotek å kjøpe flere eksemplarer. Jeg finner ikke denne norske utgaven verken hos Haugen bok eller hos Bokkilden, så denne må dere nok kjøpe på gata. Samtidig gjør du dagen litt bedre for en rom, som kjemper hardt for å leve et anstandig liv. Bladet koster kr 149;- som er noe mer enn den vanlige gatemagasinprisen på kr 100;- Dessverre står det ingen pris utenpå og mange selgere selger den til den vanlige prisen, siden kundene synes at det blir for dyrt ellers. regner med at de fleste av denne bloggens lesere har råd til å betale den egentlige prisen.

Like utenfor Tiergarten i Berlin, ikke langt unna minnesmerket for utrydning av homofile og Holocaust-minnesmerket finner man et minnesmerke viet romfolket. Dette ble ferdig i 2012.

PS: Også Katarina Taikon har skrevet om konsentrasjonsleirene i sin 9 bok i serien om Katitzi.

Venner/ Freunde/ Friends

FØRST LITT SOSIALREALISME

Arne Svingen fortsetter å skrive bøker om barn med dysfunksjonelle foreldre, og det gjør han bedre enn de fleste. I boka Med beina på nakken møter vi Eirik som sitter i rullestol. Jeg kan tenke meg at han er mellom 10 – 12 år.

Det starter med at far og sønn reiser hals over hodet med toget til Berlin. Her finner faren en heller miserabel bopel, og Eirik blir mye overlatt til seg selv mens faren prøver å skaffe cash. Faren er på alle måter en taper, og driver med en del ting han ikke vil at sønnen skal vite om.

Hvor er mor og hvorfor sitter Eirik i rullestol? Litt etter litt avdekkes en familietragedie. Som de fleste av (alle?) Svingens realistiske barnebøker er dette en jegfortelling. Fortellerstemmen er levende og troverdig, guttens personlighet kommer godt fram og er på alle måter lett å få sympati for.

To jevnaldrende barn trer også inn på arenaen, nemlig Sandra og Heinz som bor i det samme strøket. Takket være dem kommer Eirik seg litt rundt, og de gir ham muligheter til å gjøre ting en rullestolbruker normalt ikke kan. Og som i fjorårets bok, Revolvergutten, skildrer også denne boka vennskap mellom barn på fremragende vis. I den fine filmen Stand by me fra 1986 som baserer seg på en roman av Stephen King sier voiceoveren på slutten av filmen at de beste vennene er de du har når du er 12. Det er flott og rørende å lese hvordan Sandra og Heinz stiller opp for Eirik. Svingen er i det hele tatt flink til å skildre omsorg og solidaritet mellom barn, og hvordan de holder sammen mot voksenverdenen.

Trass i farens mangler er - som i Revolvergutten – forholdet mellom far og sønn godt. Faren er tydelig glad i sønnen, selv om han ikke fikser livet sitt, og sønnens lojalitet til faren er stor, selv om det tar på.

”Det hadde vært fint om de vanskelige tingene hadde vært lettere. Når det skjer mange ting på én gang, så blir jeg veldig sliten. Jeg er nok en sånn som foretrekker stormer uten for mye vind”.

En litt artig ting er at Arne Svingen lar ungene kommunisere på et litt klossete engelsk uten at dette er oversatt, men vi må regne med at dagens barn vil skjønne såpass.

Og sist men ikke minst: endelig er det kommet ut en god bok om et fysisk funksjonshemmet barn, uten at dette gjøres til hovedtema og hvor hovedpersonen klarer seg godt – innefor realistiske rammer. 


Lenke til Youtube-videoen


Bokas lydspor denne gangen er The Ramones. Dette var musikk som betydde mye for faren da han var ung, og de slumper også innom et museum viet denne legendariske punkgruppa. Kanskje det kan passe å spille låta Born to die in Berlin, selv om det heldigvis ikke går så galt i boka. Sikkert unødvendig å si, men boka har – som de andre av Svingens realistiske barnebøker – en positiv slutt.

 OG SÅ LITT MAGI

Og apropos gode skildringer av relasjoner mellom barn; jeg har også lest Jernprøven av Holly Black og Cassandra Clare, to profilerte forfattere som her har gått i kompaniskap. En bok som det med all ønsket tydelighet skulle framgå er en fantasy – og dette er en av de bedre. Selv jeg, som er aldeles drit lei denne sjangeren, kom meg gjennom boka. Hovedpersonen, Callum Hunt, 12 år gammel i dette første bindet i en serie på planlagte 5 bind, som på mange måter kan sammenliknes med Harry Potter, siden handlinga også her finner sted på en slags internatskole med magi som spesialitet, er en tverr og innadvendt type med mangelfull sosial kompetanse. Dessuten er han delvis funksjonshemmet grunnet et skadet bein.

Mot sin vilje må han gå på det såkalte Magisteriet, sammen men en drøss andre barn og unge, som alle har til felles at de har magiske evner. Her deles elevene inn i små grupper, som skal samarbeide gjennom skoleåret. Callum har aldri hatt venner, og aner ikke hvordan han skal oppføre seg overfor jevnaldrende. Sakte men sikkert sosialiseres han, og etter en del startvansker utvikler det seg et fint vennskap mellom ham og de to andre gruppemedlemmene, Aaron og Tamara, som alle innbyrdes er ganske forskjellige.

Personskildringene er gode, og boka er ellers befolket av noen ganske artige små fantasyfigurer. Innimellom er boka ganske spennende og trass i et visst mørke er det også humor.

Biblioteket er for alle – som har penger

I går var jeg på min lokale filial av Deichman for å hente to reserverte bøker. Jeg hadde printa ut hentenumrene så jeg var på alle måter godt forberedt. Bare å gå på reserveringshylla og hente dem.

Men da jeg kom til den utmerkede utlånsautomaten som jeg nå behersker til fulle fant jeg ikke lånekortet mitt. Pokker og! Jeg ringte til gubben og ba ham om å sjekke i en kåpelomme hjemme og der var det selvfølgelig i en liten plastmappe sammen med #ruter-kort, kinokort etc. (Note to self: ha alltid kortene i lommeboka!)

OK, så får jeg vel betale et gebyr, da, tenkte jeg, og gikk til skranken. Der var det en hyggelig mann som kunne opplyse om at jeg måtte opprett nytt lånekort- til den nette sum av kr 100!!! Nå er heldigvis jeg i den situasjon at jeg kunne ha kjøpt meg et nytt kort uten at det hadde kostet meg annet enn ergrelsen. Slik er det ikke for alle. For noen er et uventet beløp på kr 100 ganske mye, og kan få ubehagelige konsekvenser.

Da jeg kom hjem, uten bøker og nytt lånekort (for herregud da), blei jeg litt nysgjerrig og sjekket de nye gebyrene på Deichman. Det som er enda verre er at barn må ut med 50 kroner hvis de har glemt eller somla bort kortet. En gang ( i en stadig fjerne fortid dessverre) var det slik at unga bare kunne ramle innom bibbern og få med seg en bok eller to, enten de nå hadde huska lånekortet eller ikke.

Jeg sjekka også gebyrene for ”tapt materiale”. En gang i the golden seventees var parolen at hvis en bok blir borte gjør den forhåpentlig mer nytte for seg der den havner. ”Menes levert” – terskelen var lav.

Nå er gebyrene for en voksenbok kr. 400,- og en barnebok kr. 250,-. ( Ikke akkurat antikvariatpriser ha ha.) I tillegg et omkostningsgebyr på 100,- . (Herregud hvor lang tid TAR det å utstyre boka med bibliotekutstyr og legge til et ekstra eksemplar samt klistre på en strekkode?)

Det som bekymrer meg mest med disse høye gebyrene er selvfølgelig hensynet til unga. 

De fleste foreldre vil nok gladelig punge ut en 50 - lapp eller ( kanskje noe mindre gladelig) 250 for en bokerstatning + "omkostningsgebyr" for at avkommet igjen skal komme inn i Deichmanvarmen, men som alle veit er det mange barn som faller utenfor i dag. Enda flere enn da jeg startet min karriere helt i begynnelsen av 80 – tallet. Hvilke muligheter har de til å låne bøker, hvis de er så uheldige å ha somla bort det fancy nye plastkortet?

Hvor høy skal bibliotektrappa være? Det er vel ikke på biblioteket at gapet mellom de rike og fattige skal manifestere seg!

Hvem har bestemt dette? I hvert fall ikke de som står i skranken. Dette er en beslutning som er tatt langt unna dem som skal håndheve reglementet. Jeg jobbet på Deichman i 22 år, før jeg sluttet i 2002. Jeg er sjeleglad for at jeg ikke jobber her lenger. Jeg ELSKER min gamle arbeidsplass Deichman, men ikke gebyrene!

Og så er'e Valentaaaaaains day igjen, dere

Vi fortsetter tradisjonen med å spille den kjente og kjære klassikeren My Funny Valentine.  Og hva skal vi dra fram fra Jutuben denne gangen, da? Tjaaaaaaa .... Nico, kanskje? Så er det unnagjort.


Lenke til Youtubevideoen

Og så har man vært på barnebokkonferanse igjen

Den litt snedige tittelen på konferansen denne gangen var Undergang – eller overgang? (MED spørsmålstegn.) For alle som har drevet litt med barne- og ungdomslitteratur de siste åra skulle det vel da komme klart fram at det var dystopier det skulle handle om. For det skrives jo knapt om noe annet enn verdens undergang for tida. Og med "overgang" menes det – så vidt jeg har skjønt – overgang fra den tradisjonelle papirboka til det digitale. Men så opplagt  er det ikke, bare vent.

Her en aldri så liten selfie av tre forventningsfulle konferansedeltakere.

For som nasjonalbibliotekaren Aslak Sira Myhre sa i avslutningsdebatten ( som var den morsomste og mest temperamentsfulle i sitt slag i noen barnebokkonferanse noensinne) :

- Konseptet "bok" har aldri stått sterkare i Norge enn i dag. Talet på folk som les bøker er sterkt aukande, og ganske særleg blant unge i alderen ni til 16 år. "Krisen" i bokbransjen er knytt til forretningsmodellen, ikkje til boka, sa mannen som ikkje ser ut som ein nasjonalbibliotekar, men som er det, Aslak Sira Myhre, då den store, nordiske barnebokkonferansen som har gått av stabelen i Stavanger dei siste dagane blei avslutta onsdag ettermiddag.” (Sakset fra en artikkel i Stavanger Aftenblad)

Her et fotografi av de glade debattanter, fra venstre Liv Gulbrandsen som gjorde en utmerket jobb som ordstyrer, "mannen som ikkje ser ut som ein nasjonalbibliotekar, men som er det", Ragnfrid Trohaug og Aslak Borgersrud.

Den første kvelden var viet den analoge billedboka, eller de muligheter papirboka gir som ikke lar seg overføre digitalt, for eksempel til APP. (Akkurat som filmen som kunstart etter hvert presset teateret til å prøve ut nye former – men nå beveger jeg meg på litt tynn is siden jeg ikke har noen kompetanse å skryte av når det gjelder teatervitenskap. Ikke film heller for den delen.) Dessverre glemte jeg å fotografere noen av disse artige billedbøkene, men kan heller anbefale denne artikkelen fra Barnebokkritikk.no

På konferansen var det selvfølgelig også en seanse om billedbokapper. Per Gustavsson, kjent for sine bøker om prinsesser hadde en ustyrtelig morsom presentasjon av en app basert på en av hans billedbøker, hvor han nærmest latterliggjorde hele greia. Andre medvirkende var Kari Stai og sist men ikke minst Kamila Slocinska, som viste en app som IKKE tok utgangspunkt i allerede eksisterende billedbok. Og det er kanskje like greit! 

Nå kan jeg ikke gjennomgå hele det rikholdige programmet fra en konferanse som var av typen ”the best konference ever” men vi tar noen høydepunkter.

Illustratør Øyvind Torseter viser skisser fta boka.

Over et bilde fra seansen om Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris, hvor som kjent boka Brune av Håkon Øvreås ( som dessverre måtte melde frafall) og Øyvind Torseter fikk prisen i fjor. Her ble det  gjort et poeng av hvor dumt det er at ikke alle de nominerte bøkene blir oversatt til alle nordiske språk, og det er det jo bare å tilslutte seg 100% til. Den første prisvinneren, finske Seita Vuorelas roman Karikko er for eksempel ennå ikke oversatt til norsk. Skjerpings forlag!

Bilde av forfattere med bokomslag. Til venstre programlederen. 

Heller ikke det islandske og færøyske bidraget til Nordisk Råds barne- og ungdomslitteraturpris 2014 finnes på norsk, og da var det jo fint med en presentasjon av henholdsvis Lani Yamamoto ( fra Island) og Bárdur Oskarsson (fra Færøyene). Dessverre var programlederen Oscar K. mer opptatt av å vise fram seg sjæl.

Og da kan vi jo bare nok en gang minne om hvor viktig jobben programlederen gjør for at et forfattermøte skal være vellykket.

Som sikkert alle veit, Svein Nyhus, Lilian Brøgger, Kaia og til slutt Anna Höglund.

Derfor ros til Svein Nyhus som på sitt vanlige underfundige vis ledet innslaget om å illustrere mørke og vanskelige tema for barn, med gigantene Lilian Brøgger og Anna Höglund og unge lovende Kaia Linnea Dahle Nyhus. Han klarte å gjøre et personlig preg på programposten uten å fremheve seg sjæl, dette trass i at han  også selv er en profilert billedbokillustratør.

Nina Aalbu gjorde også en fremragende jobb da hun presenterte Sanne Munk Jensen
som har skrevet den i Danmark kritikerroste boka Du og jeg ved daggry som nettopp er kommet ut på norsk og som jeg tidligere har blogget om.  Munk Jensen sa blant annet at det allvitende utgangspunktet til jegpersonen var befriende og ga henne mange litterære muligheter. Hun la også vekt på forholdet mellom barn og foreldre i boka, og hvordan barn oppfatter sine foreldre i motsetning til hvordan de i virkeligheten er. Hun fortalte at boka var brukt i skoleklasser som utgangspunkt for samtaler. (Skikkelig sprekt de brutale voldsskildringer tatt i betraktning! )

Og ellers?
Herregud liksom, hvor morsomt er det å lese om konferanser man selv ikke har hatt anledning til å delta på, men tror jeg vil si litt om å mixe ungdom og voksne i ett og samme panel. Innslaget Panelsamtale: Undergang? Hva sier alle dystopiene om samfunnet vi lever i, og hva gjør de med unge lesere? ledet av Jon Ewo med dystopiforfatter Terje Torkildsen, forsker Maria Nilsson og en ungdomsskoleelev var ikke vellykket. Uten at ungdomsskoleeleven skal lastes for dette. Når man har ungdom i et panel bør dette i hovedsak bestå av ungdommer og i hvert fall ikke la dem være i mindretall. Mens denne samtalen spriket i alle retninger fikk jeg mer ut av Maria Nilssons (lektor i litteraturvitenskap ved Linnéuniversitetet og forfatter av boka Teen Noir ) presentasjoner av sine teorier om dystopitrenden.

Bilde av Maria Nilsson

Hun kom blant annet inn på det ensidig heteronormative i kjærlighetsfortellingene i denne litteraturen, og om at opprøret er mer individuelt enn kollektivt i den amerikanske dystopien. Som for eksempel Hunger Games.

Og aprops dystopier så er jeg jo litt spent på om Per Nilssons Otopia kommer ut på norsk. Her er et intervju med forfatteren lagt ut på det utmerkede nettstedet NUBB som er drevet av nordiske ungdomsbokbloggere. Med den utrettelige Nina i spissen.

Bilde av Nina og resten av NUBB-gjengen - m. fl. 

Et litt artig innslag var også Rasmus Bregnhøi som innledet konferansens siste dag med en parodi på den nordiske barneboka.

Bilde av Barbro Lindgren og Mats Kempe og noe av produksjonen.

Men rosinen i pølsa – konferansens absolutte høydepunkt – var selvfølgelig ALMA-prisvinneren Barbro Lindgren i samtale med Mats Kempe, (som også gjorde en fin jobb).  Jeg kunne ikke unngå å ergre meg over hvor mange av bøkene hennes som ikke er oversatt til norsk. I Norge er hun nok mest kjent for sine billedbøker i samarbeide med blant annet Eva Eriksson. Jeg ser at trilogien Superhemmelig, Topphemmelig og Bladene brenner – basert på hennes egne dagbøker – er kommet ut på nytt i Sverige med nytt utstyr, blant annet med fotografier. Hadde det vært for mye forlangt at i hvert fall disse også ble gitt ut på nytt her?

Så over til den sosiale (og  kulinariske) delen. Det ser ut som at tida for de store festmiddagene hvor man er prisgitt hvem man er så (u)heldig å sitte sammen med er forbi. Nå er det stående buffeer og tapas som gjelder. I motsetning til den litt pinlige seansen fra en tidligere konferanse i oljebyen som jeg ikke trenger å rippe opp i her var det mulig å kjøpe drikkevarer både på glass og karafler. (VAR det kanskje litt knølent med bare ett gratis glass vin ved ankomst?) Dessuten kunne kanskje koldtbordet ha vært litt mer variert. Og noe søtt hadde vel heller ikke vært av veien. Kred for asjetter med partklype.

Lunsjen hadde en skikkelig original vri i år. Dessverre glemte jeg å fotografere de litt artige posene – som ga assosiasjoner til godteposene på fordums juletrefester – og som inneholdt en liten ( kanskje i minste laget for de storspiste? ) bagett,  men med en desto mer innholdsrik youghurt. Dessuten et rikelig glass eplemost, forsvarlig forseglet for å unngå søl. Og Sølvberget har jo nok sitteplasser å by på i sine nye lokaler i 1. etasje.

Bilde av de stilige kombinerte sitteplassene  OG bokhyllene ved inngangspartiet. Her uvanlig tomt for folk. Som det skulle framgå er alle forskjellige, inspirert av rogalandske trehus - som altså også er innbyrdes ulike.

Pausebevertningen holdt også et noe mer beskjedent nivå enn på fjorårets konferanse i Bergen, men herregudda, man drar da ikke på konferanse for matens skyld.

Nytt av året er at konferansen ikke finner sted på noe konferansehotell, men på lokaler i Sølvberget og på Kinoen like ved. En rask spasertur etter frokost har alle bare godt av, og lokalene var glimrende. Bortsett fra at temperaturen på Kinoen godt kunne ha vært varmere. Kan forresten anbefale både frokosten og baren på Victoria hotell.

Forøvrig var det lurt å starte konferansen første dag om ettermiddagen. Da slapp man å stå opp ”før fanden hadde fått på sine sko”. Men kanskje det kunne ha vært noen flere programposter denne dagen.

Her programrådet som høstet velfortjent applaus: Lillemor Torstensson, Jens Raahauge, Nina aalstad og Birgitte Ek. Og helt til høyre Siri Odfjell Risdal.

Til slutt et bilde av et fornøyd publikum med NLB-ere i front. Og så får vi håpe at det blir konferanse igjen om to år og er vi riktig heldige blir det kanskje i Bergen allerede til neste år. Que sera sera.