Sorgen og gleden de vandrer tilhope

Brynjulf Jung Tjønn er ute med en ny bok igjen, denne gangen en ungdomsbok, med tittelen Så vakker du er.

De som er med :

• Henrik, ferdig med 10. skoleår, har hele livet foran seg, i motsetning til den 31 år gamle
• onkelen Simon, som er alvorlig syk og i ferd med å forlate livet før han har fått oppfylt sine drømmer og ambisjoner. Han og nevøen har svært god kontakt av det ”gutteaktige” slaget.
• Henriks mor (Simons søster altså), naturlig nok svært preget av situasjonen, holder sønnen ( til dennes fortvilelse) utenfor, og går helt opp i brorens sykdom,
• Kjersti, som Henrik er forelsket i,
• Sverre, Henriks gode kamerat.

Jeg kan ikke huske å ha lest en ungdomsbok hvor to temaer, død og kjærlighet, er flettet så godt sammen. Eller jo, men da har en av kjæresteparet vært den som har vært syk. Forfatteren får godt fram følelsen av håpløshet og maktesløshet hos omgivelsene rundt en alvorlig syk person. Skildringen av Simons sykdomsutvikling er hjerteskjærende beskrevet.

Opp mot alt dette kommer en fin og var kjærlighetshistorie. Sms-ene Henrik mottar fra Kjersti blir en ”kanal ut”. Det er også verdt å merke seg at i denne boka – i motsetning til alle amerikanske romaner fra high school-miljø - er det jenta som tar initiativ og gutten som er den usikre; kommer hun til å ringe eller ikke?

Hver setning i teksten begynner i venstre marg, ofte slutter de på samme linje. Er dette for å få fram en rytme i teksten, eller er intensjonen å gjøre boka lettlest? Siden handlinga hopper litt fram og tilbake i tid, tror jeg ikke vi kan kalle dette en lettlestbok.

Gaute M. Sortland har skrevet to bøker for voksne, mens THE RISE AND FALL OF GØRAN TROVÅG er hans første – og forhåpentlig ikke siste - ungdomsbok.

Vi møter :

• Gøran Trovåg, som insisterer på å kalle seg Stuart, en fyr som tør – ja insisterer på – å være seg selv, en kreativ og impulsiv fyr med pågangsmot,
• foreldrene,  som krangler, drikker og fester og hvorav spesielt
• moren er ille ute å kjøre. Heldigvis her Stuart ( akkurat som hovedpersonen i Jung Tjønns bok) en god – og mer jordnær - kamerat,
• Eivind, som kommer fra en trygg og god familie, hvor Stuart kan søke tilflukt, og med en mor som lett lar seg overtale til å lage ostesmørbrød og kakao. Sammen har de ambisjoner om å starte rockeband, og her kommer også
• Jokki inn. Gutta går i 9. klasse. Etter hvert kommer også
• noen jenter til. Dessuten en
• skikkelig tøff gjeng, som ser sitt snitt til å grisebanke Stuart hvis ikke Eivind er tilstede og passer på. En ikke helt uvesentlig rolle i handlinga har
• Rocke-Jon, som driver med hjembrent og selger sprit til mindreårige, noe som faller spesielt Stuart – på grunn av familiebakgrunnen - tungt for brystet, og som han derfor prøver å forhindre. Kan jo også nevne
• flere lokale band med varierende ferdigheter.

Stilen er usentimental, med en mild resignasjon og med en liten dæsj melankoli. Men trass i alt trist og leit er boka innimellom riktig morsom. Jeg lo høyt mang en gang. Med sine knappe 108 sider er den ikke spesielt omfangsrik, men med korte kapitler og få setninger tar forfatteren personene og situasjoner på kornet. Det er mange fine observasjoner og stemninger. 

Dette er en flott bok om kameratskap og vennskap. Boka handler også om å forlate barndommen, og om overgangen til noe annet.

”Og mens dei sprang innover øya, over brua og inn i byen, tenkte Stuart at dei sprang frå sin eigen barndom og vidare mot noko dei ikkje kjende til. Han trudde ikkje dei andre tenkte slik, men han ville skrive om det i kveld. At dei sprang mot noko nytt og stort som dei kom til å vinne over." S 84

Boka har en åpen men optimistisk slutt.

Til slutt: jeg grubla jo fælt over hvor handlinga i denne boka er tatt fra. Jeg googlet både Hasselbakken skule og Haraldshaugen skule. Dessuten utestedet Victor hvor moren blir funnet, temmelig rusa – uten å få noe oppklarende resultat. Forfatteren selv kommer fra Haugesund, og moren sier ved en anledning at ”Sild og heroin, guten min. Det er det me er kjende for i denne byen” (s 58 – 59.)  Så - kanskje ER det denne byen. (Hvis noen haugesundere leser dette og blir sure på meg: det er først og fremst silda jeg sikter til her.)

Begge bøkene er skrevet på nynorsk. Før hadde jeg jo som prinsipp – for ikke å si et kall - å skrive om nynorske bøker på nynorsk. Siden jeg har en mistanke om at jeg bare kødder det til, har jeg bestemt meg for å avslutte dette eksperimentet. Jeg fikk jo heller ikke noen imponerende score på Språkrådets nynorsktest.

Morsomt?

Så to bøker som egentlig ikke har så mye annet til felles enn at de i følge forlaget skal være morsomme. Begge med mer eller mindre urealistiske elementer.

Først

Gangster-bestemor av David Walliams. Gangster-bestemor er den andre boka av denne forfatteren som er oversatt til norsk. Forfatteren blir - som en av utallige andre forfattere - sammenliknet med Roald Dahl.

Og som kjent har også denne forfatteren skrevet en bok om en ikke altfor elsket bestemor, nemlig ... eller herregud, det veit dere jo! Hvis ikke kan dere ha det så godt. Kan jo i farta nevne andre forfattere som har hatt det morsomt på bestemorgenerasjonens bekostning, som Bjørn Ingvaldsen med en serie på tre bøker ( eller var det fire?), også disse om en ganske ukonvensjonell bestemor. Videre kan vi jo ta med Ingvar Moes oldemorbøker fra 80 og 90 - tallet. Plutselig slo det meg at besteFEDRE i barnelitteraturen – det finnes da noen av dem også – oppfører seg mer som konvensjonelle gamlinger. Nok om det.

I Walliams bok møter man en bestemor som

• lager kålsuppe
• promper ( i starten irriterte jeg meg enormt over all prompehumoren)
• har hvitt hår,
• gebiss,
• Hår på haka,
• Cardiganjakke,
• Grått hår
• Spiser kamferdrops etc etc
• Kort sagt alle de corny bestemorklisjeer som tenkes kan,
• Dessuten liker hun å spille scrabble, noe ikke

barnebarnet, Ben, 11, gjør. I det hele tatt hater han å være hos bestemoren, fordi han synes det er dørgende kjedelig.

Foreldrene er bare opptatt av teite danseprogrammer, og har urealistiske ambisjoner på vegne av sønnen.

Boka tar seg opp i andre halvdel. Intrigen er godt skrudd sammen, her er humor og varme. Handlinga og personene er litt på sida av det realistiske. Forfatteren henvender seg ofte direkte til leseren, noe som skaper en nærhet.

I motsetning til Moens og Ingvaldsens tidligere omtalte bøker som er mest til lyst (ikke noe gæernt i det), har denne boka et klart budskap, nemlig at også gamle har en verdi, og verdt å lytte til hvis man gir dem en sjanse. Boka har en god – men også trist – slutt.

En del av handlinga finner sted i Tower of London, så da kan jeg jo stjele et bilde fra nettet igjen. Litt sånn i tittelens ånd. Med i handlinga er også dronning Elisabeth II.

Vera Michaelsen, kjent fra både det ene og det andre, debuterer som skjønnlitterær forfatter i boka Hyperpubertet.

Hovedpersonen er Camilla 13 år, ikke helt med i klassens sosiale smørøye og med noe forsinket pubertet. Hun har ennå ikke har fått verken mens eller pupper før hun plutselig – via en slags magi – kommer i en slags hyperpubertet. Da kan puppene i visse situasjoner vokse til enorme størrelser, kviser blir selvlysende og mensen blir til reineste blodbadet. Fortellingen krever at leseren er med på premissene. Boka er full av action på grensa til det heseblesende, men ikke fullt så ”hysterisk morsom” som forlaget sier.

Tre jenter i klassen filmer Camilla i en noe forlegen situasjon, og legger ut filmen på nettet. Den får snart så mange treff at de voksne ser en gylden anledning til å tjene store penger på dette. Også en fjernsynskanal viser interesse.

Som forfatteren selv sier :
”Jeg er veldig fascinert av eksponeringstiden vi lever i – og at mange foreldre heier på dette i forhold til barna sine”

Jentene er noen skikkelige dobbeltkommuniserende bitcher, regner med at det er mye å kjenne seg igjen i og opprøres over hos unge lesere her. Voksenpersonene blir ganske parodiske, med all sannsynlighet tilsiktet.

Jegpersonen Camilla skulle derimot være lett å sympatisere med, dette er ei jente med mye vett og som protesterer mot den måte hun blir brukt. For sikkerhets skyld ( for at det ikke skal være TVIL om budskapet?) har forfatteren også tatt med en moden voksenperson, den eldre læreren Astrid, som er på Camillas side.

Det ser ut til å være en tendens i nyere barnelitteratur at mobbeofferet har styrke og integritet, mens hovedpersonen i eldre barnebøker om samme tema kunne være mer ”stakkarslige”. Kanskje noe for en oppgave i barnelitteratur.

Crossover

Bokhøsten er i full gang og barne- og ungdomsbøkene strømmer på. Vi starter med et par bøker som passer for eldre ungdom. Først en

E-POSTROMAN

Det blir pinlig uansett av Tyra Teodora Tronstad og Bjørn Sortland er en E-post-roman. Elias, som nettopp har flyttet til byen og bor sammen med sin mor i en trang leilighet på Tøyen kommer ved en tilfeldighet over mailadressen til Susanne, han tar sjansen på å sende en mail, dette setter i gang en mailkorrespondanse, i starten noe forsiktig og famlende men etter hvert med mer temperatur.

Det er altså to av våre beste forfattere som barker sammen her, én svært etablert og én av våre nye håpefulle. Forfatterne møtte ikke hverandre i løpet av den tida boka ble skrevet, og teksten ble ferdig etter 13 dager. Og volia: en bok! Begge personene kommer godt fram i teksten, både den godhjertede og selvironiske Elias og Susanne som ikke tør å stole på at noen kan like henne. Ungdommens sårbarhet tatt på kornet kan man vel si. Boka har – ikke forbausende for dem som kjenner Sortland bøker – noen kunstreferanser. Et gjennomgående mantra i boka er enigheten om at de ikke skal treffes. Hvordan akkurat det går kan dere jo gjette selv.

LONESOME SUZIE

Mens både Sortland og Tronstad ( den sistnevnte i hvert fall SÅ langt i løpet av sitt korte forfatterskap) er svært produktive forfattere, kan det ta år mellom hver gang Synne Sun Løes kommer med ny bok. Og da er det alltid grunn til å få forventninger. 18 år gamle Tove Blad i boka  Stille, stille, stille er svært ensom. Hun bor sammen med sin far. Og det er virkelig bare de to. Hun omgåes ingen annen, er redd for å leve og vil helst slutte på skolen. Faren er bekymret over situasjonen og ønsker at Tove skal gå til psykolog.

”Jeg vil ikke at du skal bli som meg”.

Det nære forholdet mellom far og datter er fint skildret og med mye nerve, stilen er poetisk på en uaffektert måte som jeg liker. For eksempel avsnittet som skildrer noe så hverdagslig som at faren  pusser jobbskoene.  Gidder ikke å sitere alt, men sekvensen avsluttes slik:

”Jeg hører på pappa som pusser. En rytme, en myk melodi. Ønsker at den aldri skal slutte. ” s. 23.

Boka handler også om døden, som var et enda mer fremtredende tema i Sun Løes forrige bok, brevromanen ”Tilstrekkelig vakkert”.

Et vendepunkt og en utfordring for Tove kommer når Julian begynner i klassen. Han har også sitt å slite med, men har mer stayerevne enn Tove. Enda en viktig person for Tove blir Julians alkoholiserte mor, som har gitt ut flere diktsamlinger.

Bør kanskje avslutte med at boka-  tross alt -  har en optimistisk slutt. 

En utmerket bok på alle måter ( det er tre år siden forrige roman kom ut) og man kan ikke si annet enn at forfatteren har brukt tida godt. Så da får man bare bære over med denne bibliotekarklisjeen som jeg selvfølgeig ikke kan unnslå meg for å sitere:

"En gråhåret bibliotekardame i lilla strikkekjole sitter bak en skranke. Stabler bøker i høye, rette tårn. Rundt halsen henger et par briller i en solsikkegul tråd. Hun ser opp på oss, smalt og litt skeptisk."

Til slutt en passende sang.



Ja, jeg veit at det er The Band som opprinnelig laget denne låta, men det er Blood, Sweat og Tears coverlåt jeg husker fra min egen ungdom. Så da blir det den i dag.

Konstaterer forresten at Synne Sun Løes har skiftet forlag siden sist. Sikkert ikke noe dramatisk i det.

PS: for å feie all eventuell misforståelse til side : det er IKKE gæernt å være en produktiv forfatter.

PS 2: når man snakker om E-postromaner kan man jo dra fram Svart kalv@kvit snø av Hans Sande som er en artig samtale mellom mor og sønn, en ku og kalven som har rømt hjemmefra, fordi han har oppdaget en del ting som moren kua ikke vil ta innover seg. Boka handler blant annet om frihet kontra trygghet. Dessverre utsolgt men finnes på et hvert velutstyrt folkebibliotek. Kan jo også benytte anledningen til å minne om brevromanen Glødende hjerters liga bind 1 og 2 av Tande P og Klaus Hagerup, som begge går tilbake til sin egen tenåringstid i 60 – åra. (Gyldendal 1993). En fin blanding av humor og sårhet.

Mursteinsommer

HARRY HOLE IS BACK IN TOWN

Og hva har jeg lest denne sommeren, da? Jo, altså: i forbindelse med en viss utgivelse av siste bok til en viss krimforfatter hadde den alltid like oppfinnsomme festkomitéen på jobben funnet ut at den faglige delen av årets sommerfest skulle være en guidet tur i Jo Nesbøs fotspor med en av byens Oslo-guider. Egentlig en riktig så god idé, og turen ble avsluttet med et besøk på hovedpersonen Harry Holes stamsted Schröder, et utested jeg varmt anbefaler – uavhengig av omtalte litterære person. Et riktig koselig såkalt brunt sted på St Hanshaugen – selv om ikke prisene er så ”brune” lenger. Det er da også en god stund siden de var.

Mindre kjennskap  hadde jeg med Nesbøs krimbøker, men nå har altså også jeg gjort min bibliotekariske borgerplikt og lest én av bøkene om Harry Hole, nemlig Rødstrupe. En skikkelig pocketmurstein innkjøpt til en svært fordelaktig pris på NOK 49,- . Og hva synes jeg om denne boka da? Mulig jeg er den eneste i dette landet som ennå ikke hadde dekket dette hull i min litterære dannelse, men for sikkerhets skyld: Harry Hole er en forfylla og ukonvensjonell etterforsker som går sine egne veier på tvers av normer og regler, men har et bankende hjerte for dem som fortjener det. Joa. Kjenner jo typen fra før. Boka var spennende og HH passe trivelig og i det hele tatt en helt OK krim, muligens over gjennomsnittet.

JOHN IRWING

Ellers har jeg da endelig fått John Irvings siste i hus; I en og samme person. En bok jeg har hatt lyst til å lese i lange tider. Mitt eksemplar er i hardback og egnet seg derfor dårlig som reiselektyre, så denne boka har jeg lest litt sånn innimellom. Men så begynte jeg  å irritere meg litt over all ORDRIKHETEN hos denne forfatteren. Det er liksom ikke grenser for utbroderinger, eller fortellerglede vil vel noen kalle det. Nå har jeg kommet til side 122 ( av 482) men har ennå ikke gitt opp. Selv om litteraturdjevelen altså lurer litt truende i bakgrunnen.

JUDITH HERMANN

Da var det jo en sann lise å lese bøker som Alice av den tyske forfatteren Judith Hermann, en for meg – til nå - ukjent forfatter. Korte konsise noveller - som innbyrdes henger sammen – om en ung kvinne og fem menn som hun på forskjellige måter har hatt forhold til – og som alle dør. (Uavhengig av henne må vi vel legge til, og for sikkerhets skyld, ingen krimbok dette. Ikke på noen måte! ) Ikke ett unødvendig ord, alle valgt med omhu.

BIRGITTA STENBERG

Ellers har det vært forholdsvis lite lesning i denne ferien, dette fordi vi droppet den sedvanlige ferihusferien. Feriereisenes litterære reisefølge har i hovedsak vært Birgitta Stenberg. (Endelig fant jeg et par pocketbøker av henne i et antikvariat på den sedvanlige senilturen til Göteborg i påska!)

Den selvbiografiske Kärlek i Europa, også  en bok av mursteinformat,  kom første gang ut i 1981 og skal ha forårsaket et ”smärre ramaskri” i Sverige – uten at jeg nå kan peke på akkurat hva i denne boka som har skapt slik røre i nabolandet. Eldar och is som var den første boka jeg leste av denne forfatteren omhandler tida før handlinga i Kärlek i Europa men kom ut nesten 30 år seinere; i 2010. Alla vilda som jeg leser akkurat nå ( og som er mindre omfangsrik ) kom ut i 2004. Den forteller hva som skjedde etter Kärlek i Europa. Så langt om kronologien.

Tilbake til Kärlek i Europa. Dette er en handlingsmettet fortelling om Birgittas opplevelser fra hun er 18 – 20 år. Hun forlater Sverige og frister tilværelsen blant andre bohemer og outsidere i blant annet Paris og i Roma. Det er ei ung jente med en utømmelig og hemningsløs appetitt på livet vi har med å gjøre. Hennes dumdristighet setter henne i flere farlige situasjoner og det er egentlig et under at hun i det hele tatt overlever. Boka skildrer vold og flere brutale overgrep – og voldtekter. Hun er konstant blakk, og bruker medikamenter for å stille sulten. Alkoholforbruket er stort og hun går heller ikke av veien for andre stoffer.

Først bruker hun menn som middel til å komme til penger og posisjon, men velger siden å leve lesbisk, blant annet for å frigjøre seg fra mennenes undertrykking av kvinner. Hun har flere forhold – noen temmelig destruktive. I dokumentarfilmen ”Alla vilda” ( 2012) møter hun igjen flere av sine tidligere elskere.

Boka gjennomsyres av en sterk drøm om å bli forfatter. Fast følgesvenn er notisboka, hvor hun samler erfaringer og historier til det ”heliga som kallades litteratur”. Hun går langt for å overskride grenser, alt fort å samle erfaringer til sitt framtidige forfatterskap. Hennes frihetstrang er også sterkt fremtredende, hun velger alltid friheten og uavhengigheten på bekostning av tryggheten.

Med andre ord: dette er ei dame som har levd et innholdsrikt – og til tider - hardt liv. At hun fremdeles – nå 81 år gammel - er en sterk personlighet vel verdt å lytte til viser denne ferske Youtubevideoen fra sommerens Stockholm Pride hvor hun blant annet forteller om homokampen både før og nå.



Den som ikke får klump i halsen av dette er en hard nøtt. Artisten Alexander Bard følger opp med et sterkt angrep på Putins homofobe politikk.

Og når jeg først er inne på DET temaet : De forstokkede IOC-lederne med Heiberg i spissen
vil ikke godta selv en liten regnbuepin i OL i Sotsji, fordi det er POLITIKK må vite!  For at vi ikke skal forgå i totalt humørhavari kan jeg anbefale Anne Holts flammende innlegg mot Heiberg og resten av IOC-kostebinderiet i Dagsavisa i dag.

Litt tilbake til Stenberg igjen: ja, det ER hun som har laget teksten til de artige billedbøkene om Billy. Så vidt jeg kan se er det bare én av voksenbøkene i hennes store produksjon som er kommet på norsk, den heter Rapport og handler om amfetaminbruk inspirert av hennes eget liv.

OG DET VAR DEN SOMMEREN

Så er høsten kommet for fullt, ferien er over og det er vel på tide å begynne å lese barne- og ungdomsbøker igjen. Av bøker som venter på lesning akkurat nå er blant annet "Det blir pinlig uansett" av Tyra Teodora Tronstad og Bjørn Sortland, og den boka har jeg jo visse forventninger til. Og i følge Samlagets høstkatalog ser det ut som at Hovlands lenge bebudete ungdomsbok også er i kjømda.

Og derr erklærer vi høsten for åpnet! TAAARAAA!

11 august

There will be a light