Sorgen og gleden de vandrer tilhope

Brynjulf Jung Tjønn er ute med en ny bok igjen, denne gangen en ungdomsbok, med tittelen Så vakker du er.

De som er med :

• Henrik, ferdig med 10. skoleår, har hele livet foran seg, i motsetning til den 31 år gamle
• onkelen Simon, som er alvorlig syk og i ferd med å forlate livet før han har fått oppfylt sine drømmer og ambisjoner. Han og nevøen har svært god kontakt av det ”gutteaktige” slaget.
• Henriks mor (Simons søster altså), naturlig nok svært preget av situasjonen, holder sønnen ( til dennes fortvilelse) utenfor, og går helt opp i brorens sykdom,
• Kjersti, som Henrik er forelsket i,
• Sverre, Henriks gode kamerat.

Jeg kan ikke huske å ha lest en ungdomsbok hvor to temaer, død og kjærlighet, er flettet så godt sammen. Eller jo, men da har en av kjæresteparet vært den som har vært syk. Forfatteren får godt fram følelsen av håpløshet og maktesløshet hos omgivelsene rundt en alvorlig syk person. Skildringen av Simons sykdomsutvikling er hjerteskjærende beskrevet.

Opp mot alt dette kommer en fin og var kjærlighetshistorie. Sms-ene Henrik mottar fra Kjersti blir en ”kanal ut”. Det er også verdt å merke seg at i denne boka – i motsetning til alle amerikanske romaner fra high school-miljø - er det jenta som tar initiativ og gutten som er den usikre; kommer hun til å ringe eller ikke?

Hver setning i teksten begynner i venstre marg, ofte slutter de på samme linje. Er dette for å få fram en rytme i teksten, eller er intensjonen å gjøre boka lettlest? Siden handlinga hopper litt fram og tilbake i tid, tror jeg ikke vi kan kalle dette en lettlestbok.

Gaute M. Sortland har skrevet to bøker for voksne, mens THE RISE AND FALL OF GØRAN TROVÅG er hans første – og forhåpentlig ikke siste - ungdomsbok.

Vi møter :

• Gøran Trovåg, som insisterer på å kalle seg Stuart, en fyr som tør – ja insisterer på – å være seg selv, en kreativ og impulsiv fyr med pågangsmot,
• foreldrene,  som krangler, drikker og fester og hvorav spesielt
• moren er ille ute å kjøre. Heldigvis her Stuart ( akkurat som hovedpersonen i Jung Tjønns bok) en god – og mer jordnær - kamerat,
• Eivind, som kommer fra en trygg og god familie, hvor Stuart kan søke tilflukt, og med en mor som lett lar seg overtale til å lage ostesmørbrød og kakao. Sammen har de ambisjoner om å starte rockeband, og her kommer også
• Jokki inn. Gutta går i 9. klasse. Etter hvert kommer også
• noen jenter til. Dessuten en
• skikkelig tøff gjeng, som ser sitt snitt til å grisebanke Stuart hvis ikke Eivind er tilstede og passer på. En ikke helt uvesentlig rolle i handlinga har
• Rocke-Jon, som driver med hjembrent og selger sprit til mindreårige, noe som faller spesielt Stuart – på grunn av familiebakgrunnen - tungt for brystet, og som han derfor prøver å forhindre. Kan jo også nevne
• flere lokale band med varierende ferdigheter.

Stilen er usentimental, med en mild resignasjon og med en liten dæsj melankoli. Men trass i alt trist og leit er boka innimellom riktig morsom. Jeg lo høyt mang en gang. Med sine knappe 108 sider er den ikke spesielt omfangsrik, men med korte kapitler og få setninger tar forfatteren personene og situasjoner på kornet. Det er mange fine observasjoner og stemninger. 

Dette er en flott bok om kameratskap og vennskap. Boka handler også om å forlate barndommen, og om overgangen til noe annet.

”Og mens dei sprang innover øya, over brua og inn i byen, tenkte Stuart at dei sprang frå sin eigen barndom og vidare mot noko dei ikkje kjende til. Han trudde ikkje dei andre tenkte slik, men han ville skrive om det i kveld. At dei sprang mot noko nytt og stort som dei kom til å vinne over." S 84

Boka har en åpen men optimistisk slutt.

Til slutt: jeg grubla jo fælt over hvor handlinga i denne boka er tatt fra. Jeg googlet både Hasselbakken skule og Haraldshaugen skule. Dessuten utestedet Victor hvor moren blir funnet, temmelig rusa – uten å få noe oppklarende resultat. Forfatteren selv kommer fra Haugesund, og moren sier ved en anledning at ”Sild og heroin, guten min. Det er det me er kjende for i denne byen” (s 58 – 59.)  Så - kanskje ER det denne byen. (Hvis noen haugesundere leser dette og blir sure på meg: det er først og fremst silda jeg sikter til her.)

Begge bøkene er skrevet på nynorsk. Før hadde jeg jo som prinsipp – for ikke å si et kall - å skrive om nynorske bøker på nynorsk. Siden jeg har en mistanke om at jeg bare kødder det til, har jeg bestemt meg for å avslutte dette eksperimentet. Jeg fikk jo heller ikke noen imponerende score på Språkrådets nynorsktest.