søndag, august 23, 2009

Og så har jeg prøvd enda en valgtest

Også denne gangen ble det SV! Men enda har jo ikke Stoltenberg banker på døra vår! Hei hei Jens! Kom inn, kom inn! Ikke ta det personlig, men dessverre kommer neppe noen her i huset til å stemme på deg. Vil du ha ett glass rødvin, kanskje. Vi har også nettopp kjøpt en kartong hvitvin som står i kjøleskapet! Ikke det nei. Nei, nei. Adjø, adjø!


Og dermed var jeg oppe i "etikett" nr. 1032!

”Från en vanlig svensk CP-skadads liv”

Heromdagen skulle jeg kjøpe bursdagsgave til ”han som har alt” og da ble det jo som vanlig billig-bøker. I ”svenskavdelingen” på Norli fant jeg blant annet Grabben i kuvösen brevid av Jonas Helgesson, den fikk jeg litt lyst til å lese selv, og akkurat det er vel halve vitsen med å kjøpe bøker til en man bor sammen med.

Boka er ikke så tykk, bare på 156 sider. Men man kan si at forfatteren har brukt sidene godt. Og folkens, jeg ble hekta! Boka er godt skrevet, og traff meg virkelig! Faktisk en av de bøker som har gjort mest inntrykk på meg på aldri så lenge. Dessuten en av de morsomste, og litt humor skader jo ingen.
  • For en tid siden (samme når og hvor) skulle biblioteket mitt ha praktikant fra bibliotekskolen. Men – UUPS – studenten hadde jo CP! Og tenk - det hadde vi ikke fått vite NOE om på forhånd!!! Oj oj oj! (Nei, selvfølgelig ble det ikke noe problem, og selvfølgelig klarte studenten alt det man kan forvente seg av bibliotekskolestudenter).
  • Første gangen jeg arrangerte skriveleir for synshemmet ungdom måtte jeg av praktiske årsaker vite hvor lang tid det tok å gå en bestemt strekning langs Akerselva. Jeg spurte en kollega som bodde i strøket, og fikk som svar at dette sikkert ville ta veeeeldig lang tid med stokker og førehunder og hun visste ikke hva. (Hensikten med stokker er at de skal være et hjelpemiddel og i den grad unge blinde har førehunder er heller ikke de til noe hinder).
  • I forbindelse den samme skriveleiren forhørte jeg meg også om alternative muligheter for å komme oss over til Hovedøya. (Dette fordi de vanlige rutebåtene til Oslo Sporveier den gangen på grunn av manglende godkjenning måtte gå med færre avganger). En av de båteierne jeg ringte til ble veldig negativ da han hørte at det dreide seg om blinde! Det ville bli aaaaltfor vanskelig å få dem ombord! (Heldigvis ble det ikke noen problemer med de kommunale båtene likevel).
Alt dette forteller mye om hvilke fordommer og alle rare forestillinger vi har om funksjonshemmede. (Og som om dette ikke skulle være ille nok, Jonas Helgesson har noen enda grellere eksempler i boka si!) Mange blir så opptatt av selve funksjonshemmingen at man bare ser denne og glemmer mennesket. Som Jonas Helgesson litt ironisk sier i boka si: ”Hej, Jonas heter jag och jaa, ni har sett rätt, jag är CP-skadad, tänka sig ... öh fint väder i dag, förresten...”.

Jonas Helgessons bok handler også om mot, stahet og en usedvanlig viljestyrke. Han kunne ikke snakke før han var 10 år, han kastet rullestolen da han var 13 og kjørte moped da han var 15. (Riktig nok med mye knall og fall!). Som ganske ung insisterte han på å lære å spille golf og er etter hvert blitt en habil golfspiller, og dermed får jo plutselig handikap en litt annen betydning.

Hele tiden trener han, på å bære matbrett uten at noe går i gulvet, å spille piano med fire fingre (da boka ble skrevet snart fem) og å gå uten å falle og annet vi andre tar som en selvfølge.
”Läkarna tvistas om hur mycket man kan träna upp och vad som har med min förlamning i hjärnan att göra, men under tiden de tvistas fortsätter jag att träna. (149”)
Det er ikke uvanlig – og heller ikke uforståelig - at foreldre til funksjonshemmede barn overbeskytter dem. (Herre gud, jeg hadde sikkert gjort det samme selv!) Jonas foreldre har derimot tatt (store) sjanser og gitt ham utfordringer som for eksempel da de sendte ham utfor skibakken for første gang. Jeg regner med å de må ha snudd ryggen til med angst og beven mang en gang!

I dag er Jonas Helgesson 30 år og her har dere hans hemsida og blogg. (Som i hvert fall jeg skal følge med på). Denne boka får meg for resten til å tenke på en annen bok, også selvbiografisk, skrevet av den russiske forfatteren Ruben Gallego. (Blogget om tidligere).

Da jeg googlet ”Jonas Helgesson” oppdaget jeg at boka er oversatt til norsk, på Verbum forlag. Tittelen på den norske oversettelsen er langt tammere, den heter ”Blod, svette og tennis”. Egentlig en undervurdering av norske lesere, regner med at de fleste også her til lands kjenner til filmen Grabben i graven brevid, basert på boka med samme navn av Katarina Mazetti. (Norsk tittel : Gutten i graven ved siden av).

Boka (Helgessons altså) finnes i bare ett eksemplar på Deichman, antar at forventningene ikke har vært så høye siden boka er kommet ut på et kristelig forlag. Det er ca en halv side i hele boka som er viet forfatterens forhold til Gud, regner med at også andre hedninger enn meg tåler såpass. Det er synd at boka har fått så lite oppmerksomhet hertillands, så nå har i hvert fall jeg gjort mitt for å få denne boka ut til folket. Hvis du ikke gidder å stå på venteliste på Deichmans ene eksemplar er det fremdeles bøker igjen på svenskehylla på Norli!

onsdag, august 19, 2009

Og så har man lest noen bøker igjen

Først leste jeg altså denne biografien om Che Guevara; nok en biografi i Gyldendals IKON – serie. Boka er godt skrevet, forfatteren prøver virkelig å forstå denne som tidligere sagt svært så fotogene revolusjonshelten og deler sine tanker med leseren. Han får virkelig fram for en sammensatt fyr vi har med å gjøre, og gir et engasjert bilde av denne verdensdelen. Derfor labelen ”Mulig fagbokpris 2009” i den årlige prisutdelinga. Vi får også vite bakgrunnshistorien for da det ikoniske fotografiet tatt av Alberto Korda ble knipset. Bildet er ikke med i boka, men forfatteren refererer til noen buttons på omslaget. Er det fordi rettighetene til dette bildet er så dyre at Gyldendal ikke har råd til å ta det med i boka eller tar forlaget for gitt at dagens ungdom kjenner til bildet fra før? Som vanlig i IKON – serien er billedmaterialet heller beskjedent, i alt fire – 4 - bilder er med.

Så har jeg lest en feelgood – bok - som dessverre ikke var så helt prima oversatt. Engelsken ( eller rettere sagt amerikansken) skinner for mye igjennom. Det er vel ikke helt godt norsk å skrive ”hever seg til situasjonen” eller ”finner små lommer av styrke” på norsk – i hvert fall ikke ennå. Men hvem veit om en ti års tid, i hvert fall hvis forlagene ikke tar oversettelse av barne- og ungdomslitteratur mer alvorlig enn de gjør i dag. Jeg har ved flere anledninger etterlyst manusvask men disse pokkers forlagene gir jo blanke!

Boka heter Hvis jeg blir og er skrevet av Gayle Forman. Den handler i korthet om 17 år gamle... ja hva det nå var hun het igjen. Sammen med familien sin blir hun utsatt for en bilulykke og nå må jeg passe på så jeg ikke røper for mye, men jeg kan vel si såpass at hun opplever å stå utenfor seg sin egen kropp som svever mellom liv og død i koma på sykehuset. Akkurat dette klarer forfatteren å få til på en troverdig måte. Jeg mener å ha lest noe liknende før, men kommer ikke på hvilken(e) bok(bøker). Gjett om det irriterer meg! Mens hun henholdsvis ligger på sykehuset / betrakter seg selv i usynlig tilstand ser hun tilbake til episoder fra sin oppvekst i en trygg og særdeles trivelig familie.

Ellers er temaene kjærligheten, livet og døden og å ta viktige valg. Boka var faktisk ganske småtrivelig, morsom og altså litt (egentlig svært) trist. Skjønt jeg blei vel ikke SÅ vanvittig betatt av boka i sammenlikning med de fleste bloggerne i den såkalte ”bokbloggtrunéen”. Og med dette vil jeg gjøre forsamlingen oppmerksom på en bloggturné som er satt i gang av CappelenDamm hvor utvalgte bloggere blogger om bøker de får tilsendt av forlaget ( så vidt jeg har skjønt er dette den første) og hver blogger henviser (linker) til forrige og neste blogger på lista. Eller følg med på facebook slik Boookhouse girls foreslår her. (For de som har medlemskap i dette nettsamfunnet.)

Da passet nok Karbondagboka 2015 av Saci Lloyd bedre til mitt gemytt. Hovedpersonen er Laura, 16 år, som forteller om hvordan det går med henne og resten av familien ( ha ha ikke akkurat noe særlig mye feelgood i den familien, en litt ”udda” gjeng som i hvert fall får mye sympati hos meg, og som er ganske fornøyelige i all sin uperfekthet) når Storbritannia som første nasjon skal gjennomføre karbondioksidrasjonering, i et desperat forsøk på å redusere utslipp av drivhusgasser.
Hver familie får en egen energikvote og må kutte ned på bilkjøring, strøm etc. Og nåde den som bryter reglene!

Kan jo ta med at vi også får lese om ekstremvær, naturkatastrofer og epidemier i stor skala verden rundt. Boka har et ganske røft språk som engasjerer, selv om jeg nå etter å ha lest ca halvparten av drøye 300 sider nok synes at boka er litt i lengste laget. Og : synes nok at oversetteren burde ha oversatt sangtekstene (som er forfatteren Lloyds egne ) fra engelsk. Var ikke fornøyd med oversetterhonoraret kanskje.

Om det er noe klart miljøbudskap i denne boka? Tjaaa. Hvis vi ikke passer oss nå så går det som med familien til Laura i år 2015?

Edit : litt seinere på kvelden : Nå har jeg også lest noen av de siste kapitlene. Våre venner står på som bare søren! Det er håpløst men vi gir oss ikke!

mandag, august 17, 2009

Og så en duo

Her stemmer duoen Peter & Gordon i med en smektende kjærlighetssang!



Legg også merke til Peters hornbriller, en brillemote som har hatt sin revival opptil flere ganger siden! Men - vi unner oss enda en sang fra denne i dag ikke så kjente duoen! (Legg merke til Peters spenstige gitarriff!)

Ellers er duoen ulastelig antrukket i dress og langt hår etter datidens moter og ganske så uanfektet av alt kvinneglamet! (Ikke så rart at fansen gir lyd fra seg, skikkelig knusebedårende er de!). Peter & Gordon er kanskje ikke av dem som bli mest lyttet til i dag, men nå har i hvert fall jeg gjort mitt for å trekke denne duoen frem fra glemselen!

fredag, august 14, 2009

Og så litt biografier igjen

Da jeg var nyutdannet bibliotekar hevdet en eldre kollega at biografier bare var for gamle kjerringer. Men der tok hun nok feil. Tenk bare på den gamle Elite-serien, også kalt ”Historien om”. Akkurat den serien er kanskje utdatert men så er det kommet nye til. Til overmål kan man si!

Årsaken til at barn og unge liker biografier kan være at mange handler om å realisere drømmer. Biografier kan ha en viss ”wannabefaktor” hvor mange vil kjenne seg igjen. Det er kult å lese om ”helter” (”Heltelitteratur” skal visstnok komme ganske tidlig i et menneskes ”litterære utvikling”) og mange liker å lese historier ”fra virkeligheten”. (Og så kan det jo diskuteres i det vide og breie hvor etterrettelige bøkene i Elieserien kunne være men ikke her og nå).

Steffen Sørum laget jo litt leven tidligere i sommer på grunn av dette oppslaget i Aftenposten om at Kjell Magne Bondevik skriver barnebok. (Fant ikke Sørums innlegg men fritt fra hukommelsen dreide det seg om at tatt i betraktning hvor lite som blir skrevet om barnelitteratur i dagspressa er det dumt at det er slike oppslag (kjendiser) som får oppmerksomhet. Og hvor lite seriøst barne- og ungdomslitteratur blir behandlet i pressa. Og der har han jo et poeng. På en annen side er i hvert fall jeg mer en happy for at Bondevik skal skrive en faktabok og ikke noe skjønnlitterært. Jeg ble helt letta faktisk!

Siden kom forlagsredaktør Bodil Teig med et innlegg hvor hun er litt misunnelig for at Kagge får all oppmerksomhet rundt sine biografier mens Gyldendal med sine hele tre (!) biografiserier ikke har fått oppmerksomhet i pressa i det hele tatt. Ikke noe å si på det.

Kanskje jeg skal ta meg bryderiet å ramse opp seriene:
  • IKON
  • Biografien om
  • Fortellingen om (alle Gyldendal) og så har CappelenDamm sin
  • Faktaløve, og altså nå Kagges
  • Fortellingen om
  • Og så bør man jo i all rettferdighets navn ta med Omnipax biografier med Jon Ewo i spissen!
Så over til to biografier om Michael Jackson, begge skrevet av norske forfattere og begge for barn/ ungdom. Den ene heter Michael Jackson (Gyldendals IKON - serie), er skrevet av komikeren og komponisten Stein Johan 'Steinjo' Grieg Halvorsen (heretter Steinjo, det er kanskje en grunn til at han opererer med ”nickname”), kjent (antakelig for alle andre enn meg) fra TV-programmet Slå på ring og den andre heter Fortellingen om Michael Jackson med undertittel Barnestjernen som ikke ville bli voksen og er skrevet av Silje Larsen Borgan, tidligere redaktør i ungdomsmagasinet Spirit og musikkanmelder i VG. Så vidt jeg veit med ikke fullt så høy kjendisfaktor som mange andre av Kagges biografiforfattere. Kan jo også ta med at Steinjo er født i 1975, da Jackson var 17 år gammel og Larsen Borgan er født i 1985, da var Michael 27 år gammel.

Den kan KANSKJE virke unødvendig med to biografier om denne kjente popmusikeren men man kan godt si at biografiene utfyller hverandre. Begge forfatterne har det til felles at de (noen vil kanskje si ukritisk) digger denne musikeren. Spesielt Steinjo viser stor entusiasme for ”mitt idol, min barndomshelt og store inspirasjon” . Han har også selv hatt gleden av å MØTE Jackson, noe han gjør det maksimale ut av. Og jeg lot meg absolutt sjarmere av denne iveren selv om han kanskje kunne ha begrenset seg litt og selv om den historien om hvordan Michael Jackson reddet ham fra å bli drept i Word Trade Center den skjebnesvangre septemberdagen i 2001 kanskje blir litt søkt. Men sikkert vil mange unge lesere identifisere seg med forfatterens uhemmede idoldyrking.

Forfatteren har en muntlig stil, men forlagskonsulenten burde nok ha grepet inn og fiksa litt på språket et par steder;
  • ”denne opptredenen førte naturlig nok til at Thriller solgte enda flere plater” s 42 (Det er vel ikke Thriller som selger plater, men Jackson og plateselskapet)
  • ”jeg ble fylt av lykke hver gang jeg så den (Pepsi-reklamen)” 52
  • ”Jeg kjente sorgen spre seg i hele meg” (Etterordet på permen)
  • ”Michaels karriere gikk så det suste” 60
Det var ikke før natta før det endelig manuset gikk i trykken at forfatteren fikk vite om dødsfallet, så her kan man ikke skylde på tidspress.

Larsen Borgen, som skrev sin bok ETTER at Jackson døde, og dermed har vært i større tidsnød, er heller ingen språklig virtuos, men kommer greit i fra det. Det er tydelig at hun henvender seg til en yngre målgruppe enn Steinjo.
  • ”New York er en gigantisk by, med dobbelt så mange innbyggere som hele Norge” 27
  • ”Hans første kjæreste skal ha vært en jente som het Tatum O.Neil” 43. Litt seinere finner forfatteren det nødvendig å forklare hvem hun er.
  • ”Etter hvert kom Evan Chandler med en påstand om at Michael hadde tatt på sønnene hans og gjort ting som voksne ikke skal gjøre med barn. Slemme, ubehagelige ting. Det som kalles seksuelt overgrep” 77
Det går neppe an å skrive om MJ uten å komme inn på mistankene om seksuelle overgrep. Mens Steinjo forteller at han (altså Steinjo, ikke Jackson) ble så ”sinnsykt glad” at han ”hoppet i taket og skrek av glede” da han fikk vite juryens kjennelse etter en av tidenes mest omtalte overgrepsrettsaker, er Larsen Borgan mer forsiktig og skriver at "om han noen gang gikk over streken, vil vi kanskje aldri få vite helt sikkert”. Og legger litt kryptisk til at ”Det ligger penger og sterke interesser bak begge synspunkter” .

Ingen av forfatterne føler behov for å problematisere verken de plastiske operasjonene eller den ellers ganske bisarre livsstilen til Jackson, men spesielt Larsen Borgan prøver langt på vei å forklare hvorfor han ble som han ble. Og Steinjo bidrar med følgende visdomsord: ”Men hvor mange eksempler finner du ikke på store kunstnere og artister som har fucka opp på en eller annen måte” (84)

Sett med bibliotekarblikket må det nevnes at ingen av bøkene har register. Steinjo oppgir heller ingen kilder, noe som neppe hadde gått an hvis det hadde vært en biografi for voksne fra Gyldendal. Derimot har Larsen Borgan en brukbar kildeliste. Utstyrsmessige imponerer ikke bøkene, de har bare fotografier i svart hvitt og Gyldendal avspiser sine unge lesere med fire – 4 – fotografier.

Så over til MITT forhold til Michael Jackson. Når Larsen Borgan skriver at ”Michael Jackson forlot en hel verden i sorg” føler jeg meg ikke helt truffet for å si det slik, og ingen sorg ”spredde seg i hele meg” for å sitere Steinjo. Da Jackson Five på alvor slo igjennom i 1970 var jeg 17 år gammel. Sammenliknet med for eksempel Four Tops, Sam and Dave, Marvin Gaye, Supremes og Aretha Franklin som hadde satt standarden falt de liksom litt igjennom. Man kan kanskje si at jeg tilhører litt feil generasjon for å bli fan. Jeg er også av dem som synes at fyren bare ble mer og mer grotesk utover åra og i den grad jeg har giddet å bry meg er jeg slettes ikke så sikker på ”idolets” uskyld i forbindelse med alle overgrepssakene. Og følte absolutt ikke noe spesielt behov for å juble da han ble frikjent.

Michael Jackson døde midt under Skriveleir 3, heldigvis uten å sette noen demper på stemninga under leiren. Men årets Skriveleirsang har tatt melodien fra Heal the word av Michael Jackson og framføringa med festkommiteen i spissen var så fremragende utført at selv en perfeksjonist som Jackson neppe hadde hatt noe å klage på så da var han jo på en måte litt med han også. Og det var i grunnen helt greit. Så kanskje det er derfor at jeg er mer forsonlig innstilt overfor Michael Jackson i dag. Måtte han hvile i fred!

Så må jeg vel velge noe fra YouTube. Først hadde jeg egentlig tenkt å vise et ganske tidlig opptak der Michael og brødrene viser sine utvilsomt store talenter. Men når vi veit hvor mye juling de ble utsatt for av den brutale faren for å kunne yte maksimalt tror jeg ikke at jeg orker likevel.

Jeg tror heller vi tar et liveopptak av sangen Ben fra 1975, den første singelen som nådde første plass på Bilboard. (Kilde Larsen Borgan s 35). Her er Jackson altså 17 år hvis jeg har greid å regne riktig og fremdeles en SVÆRT pen ung mann. At det skulle ende slik - for å bruke en noe forslitt klisjé!

Neste biografier jeg skal lese handler om Che Guevara . Det er vel ikke så mye han har til felles med Jackson bortsett fra at også han var svært fotogen. Og – hvis Che ikke hadde vært så pen spørs det om han hadde vært like kjent i dag. Og så kan man jo bare lure på hva salige Guevara hadde sagt hvis han hadde visst at det kjente portrettet av ham skulle dekorere herretruser 40 år etter sin død.