Småbarnsbøker (det som i norsk bibliotekspråk kalles b-bøker) er en vanskelig sjanger. Noen av årsakene til dette kan være:
• At forfatteren MÅ forenkle eller adaptere (for å vise at jeg også behersker slike vanskelige ord), slik at små barn skjønner det
• Forfatteren kan ikke bare drite i målgruppa, skrive på med freidig mot og håpe at noen der ute vil like boka.
• Kan det være et poeng at det er vanskeligere for den voksne leser å huske tilbake til barndommen, mens den intense ungdomstida er mye nærmere?
• At småunger ikke nødvendigvis har den handlefriheten som ungdom har. De lever under noe mer kontrollerte former for å si det slik. Det kan derfor være vanskelig å skrive interessant og fengende om en slik hverdag.
• Det er mye kjedelig ”b-bøker” og jeg veit at også enkelte forlagsredaktører har slitt med sjangeren.
Her kommer eksempler på noen som har fått det til:
• Viveca Lärn (før Sundwall) med bøkene om Eddie og Mimmi og alle de andre. Hun kan skrive om alvorlige problemer som omsorgssvikt og alkoholisme uten at det blir pedagogisk og belærende. Og særdeles levende og sjarmerende persongallleri. We love them!
• Tzatsikibøkene av Moni Brännström , men de er ikke så gode som Viveca Lärn’s.
• Kim Fupz Aakeson (Det spenstige språket gjør også bøkene til en lise å lese høyt for foreldrene)
• Ikke glem Ikkje gløym å klappe katten av Rønnaug Kleiva. Skikkelig spenstig om søskensjalusi.
• Hmmm tenke tenke, det var da flere jeg hadde i tankene... JO! NÅ kom jeg på det : Lillebror og Bamse og Lillebror og Betty av Jujja og Thomas Wieslander. (De som også har skrevet Mamma-mø-bøkene). Lillebror er 6 år, hjemmeværende mamma, små hverdagslige hendelser - som dette forfatterparet ved et mirakel klarer å løfte opp fra hverdagstrivialitetene med humor og varme.
• Anne Cath Vestly (før 1970, jeg vil ikke skrive noe om det som har kommet etterpå). Hun ga den norske barnelitteraturen en sårt tiltrengt fornyelse. Hun skriver fra barnets ståsted og ikke ovenfra og ned, og hun tok opp temaer som til da hadde vært tabu; søskensjalusi og sannheten om hvordan barna kom til. Altså ikke med storken.
To norske forfattere som skriver om sin egen barndom kommer her:
• Vidar Sandbeck (Påsanbøkene fra de harde 30 åra i hedemark)
• Grete Haagenruds fem bøker fra andre verdenskrigen. Portrettet av Sofie er særdeles levende
De hadde/ har en forbløffende hukommelse!
Nei da, jeg har ikke glemt Ole Brumm, Det suser i sivet, Kurt-bøkene av Erlend Loe, Dustefjert-bøkene etc men det jeg var mest opptatt av nå var altså bøker om småbarn sånn ca 5 til 9 år.
Jasså! Har jeg glemt noen syns du! Kommentar feltet står til din disposisjon! Du trenger ikke være blogger for å kommentere.
