Skogens folk

Det er en stund siden jeg har lest noe av Ingvar Ambjørnsen – ikke fordi det er noe gæernt med forfatteren – men man kan jo ikke få lest alt. Men i år er altså Natten drømmer om dagen en av de nominerte bøkene til Ungdommens Kritikerpris. Og boka er kritikerrost over en lav sko, eller kanskje det passer bedre å si slagstøvel i denne sammenhengen. Som vel de fleste har fått med seg, er Ambjørnsen inspirert av en mann som brøt seg inn i diverse hytter for noen år siden. (Oooohhh, enhver hytteeiers skrekk regner jeg med.) Ambjørnsens mann, Sune, i 40 – åra, har forlatt familie, kone og barn, og gitt seg ”tråkket” i vold. For å få tak over hodet bryter han seg inn i hytter. Han går skånsomt til verks, men unnslår seg ikke for å forsyne seg av det hyttene måtte ha å by på av både mat - og drikke.

Etter hvert møter vi også andre ”markabeboere”, de fleste litt på sida av både samfunnet og loven. Også noen gjenlevende fra 70 –tallets motkultur. Ambjørnsen er som kjent en mann med et varmt hjerte for de som er litt utenfor og for dem som sliter. Selv om det til tider kan gå hard for seg, er det samhold mellom bokas personer og de viser også omsorg for de mest underpriviligerte, som for eksempel asylsøkere.

Ikke ante jeg at det fantes slike typer i dypet av de norske skoger, men man må jo bare regne med at forfatteren veit hva han skriver om.

Sune er særdeles kompetent i å klare seg ute i naturen, og han behersker all slags matauk fra fiske, bærplukking og soppsanking. (Og ja da, ha ha, fleinsoppen er også med. Faktisk får leseren en ganske detaljert beskrivelse av virkningene av dette hallusigene rusmiddelet !)

Boka har også en del samfunnskritikk, det er ingen grunn til å se særlig lyst på framtida. Location er fjell, skog og myrer i Telemark og Agder. Foruten hytter skriver Ambjørnsen riktig så levende om en nedlagt stasjonsbygning. Og det finnes jo en del slike rundt i Norges land, for eksempel denne.

MIN HUSTRU OCH MIN  ÄLSKARINNA...

Mens Sune beveger seg utenfor det gode selskap er hovedpersonen i Hjem til meg av Trude Marstein midt i middelklassesmørøyet. Han er lege, og notorisk utro. Han er like avhengig av sine elskerinner som av sin kone. Ikke noe gæernt i å skrive om utroskap, men for meg ble denne figuren komplett uinteressant, så jeg ga meg på side 124. Dette er den første boka jeg leser av denne forfatteren, men jeg får heller prøve meg på en annen bok en gang.

Men: i retteferdighetens navn, om utroskap er temmelig patetiske greier, er det laget mye bra soulmusikk om dette fenomenet.


Først kan vi slippe til Ann Peebles I didn’t take your man. 


Og så fra motpartens side, Woman to woman, her med Shirley Brown. (Kanskje vi burde tatt noe om den tredje parten også, men herregudda! )

Og dermed har jeg bare én bok igjen av vinterens leseprosjekt, som altså er å lese alle de nominerte bøkene til Ungdommens kritikerpris. Den siste boka er Leve posthornet av Vigdis Hjort. Pr i dag er jeg nr 21 på venteliste og biblioteket har i alt 38 ex. Forventet ventetid er 2 - 4 uker. Så se å kjapp dere, folkens!

PS: 14 februar: Solgunn gjorde meg oppmerksom på en aldri så liten tabbe: Ambjørnsen er IKKE nominert til den Ungdommens Kritikerpris. Men boka kan likevel anbefales.