Ingen jul uten en Dickens

Denne jula har jeg da endelig fått lest Bleak House, en murstein på 1060 sider. De som kjenner denne bloggen veit jo hva JEG mener om for lange bøker, men når det gjelder Dickens kan de bare ikke bli lange nok.

Som vanlig for Dickens tar det ca 100 sider før det virkelig begynner å rulle, kanskje man kan sammenlikne en Dickensroman med en påhengsmotor, man må dra den i gang og så putrer det som bare søren.

Dickens romaner er et overflødighetshorn av dramatikk, pasjon, romantikk, tragiske skjebner, sentimentalitet, forviklinger, action, sosial harme, grelle klasseforskjeller, ironi – der det er påkrevet - tragedier og samfunnskritikk. (Denne boka bidro til en nødvendig forandring av et tunggrodd rettsystemet som tæret på og noen ganger ødela livet for de impliserte, som for noen av personene i romanen.)

Dessuten er feelgoodfaktoren høy. Dickens romaner er et godt sted å være i. For en gangs skyld er det de gode - eller i hvert fall som regel - som til slutt får sin belønning og de slemme får sin velfortjente straff.

Handlingsmessig kan bøkene minne om en såpeserie med flittig bruk av cliffhangere (som alle veit, var jo flere av bøkene – så også Bleak House - først trykket som svært populære føljetonger. ) Og Dickens høytlesningssessioner var legendariske. Men i motsetning til populærlitteraturen er Dickens bøker svært godt skrevet.

Heldige var de som fikk en invitasjon til Dickens hjem, fikk samle seg rundt dette bordet og etterpå ble underholdt med høytlesning av forfatteren selv!

I fokus i denne boka er Esther Summerson, foreldreløs og med en gåtefull fortid ( som (selvfølgelig) til slutt oppklares). Ett eller annet sted har jeg lest at det bare er to jegpersoner i Dickens romaner; i David Copperfield og Pip i Store forventninger. Men også i denne boka er det en jegperson, det er Esther som (i store deler av romanen) er fortelleren. I motsetning til Pip, som gjennomgår en utvikling fra en selvopptatt ung mann til en med mer modenhet, er Esther bare god, det er ikke grenser for uselviskhet og beskjedenhet på egne vegner. Og ensidige personskildringer er jo noe man KAN kritisere Dickens for, men så er det jo slik at Dickens er en unik sjanger uten sammenlikning med noe annet, og som derfor bør fritas for kritisk lesning. Enten liker man Dickens ellers så kan man la være å lese bøkene hans, og da kan man bare ha det så godt. (Og jo da jo da – kvinnesynet er vel også noe tilbake å ønske etter dagens normer. )

Dette bildet - og bildet  under - er tatt fra Lincolns inn hvor store deler av romanen finner sted.  Jeg vil absolutt anbefale alle Dickensentusiaster å ta en litterær vandring i Dickens fotspor når de er i London.  

Disse buegangene er fra samme sted.

Men rundt disse uselviske, helstøpte og ranke er det et variert persongalleri med noen burleske og noen ganger groteske skikkelser, og det er en av grunnene til at jeg liker disse bøkene så godt. I tillegg kommer jo miljøskildringene, Londontåka, Temsen, fattigkvarterene. Denne boka tar også leseren med til den engelske landsbygda. Det gjør jo heller ingenting hvis leseren har et nostalgiskromantisk forhold til England – til det som en gang var – og som man finner rester av også i dag.

Den forrige Dickensboka jeg leste var altså Store forventninger. Her var sterke vennskap mellom menn svært fremtredende i handlinga, mens det i Bleak House også legges vekt på sterke og intime vennskap mellom kvinner, med Esther i sentrum.

En annen stor leseopplevelse denne jula – og et stykke inn i det nye året – er Jonas Gardells bøker om aidshelvetet i Sverige på 80 – tallet. Men disse bøkene fortjener en egen bloggpost.