Sjung om studentens lyckliga dag, låtom oss fröjdas i ungdomens vår...

Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til av debutanten Liv Marit Weberg er en ganske original bok om ei ung jente, nettopp ferdig med videregående og som flytter inn i en ”skoeske” av en studenthybel, for å studere ”et såkalt høgskolestudium i utviklingsstudier”. Men den faglige motivasjonen er moderat. Hun ”flytter til Oslo for å komme meg unna det som har vært livet mitt. Jeg skal rett og slett begynne på nytt.”

Ikke det beste utgangspunktet altså, noe vi fort får bekreftet. Jegpersonen faller ut fra dag en. Hun er handlingslammet og sosialt inkompetent. Hun må skrive lapper med spørsmål til bruk i sosiale sammenhenger, første utfordring er fadderuka som hun raskt flykter fra. Selvtilliten er på bunnivå. Foreldrene er oppgitte og egentlig ganske fjerne og uengasjerte.

Det ender med at hun sitter isolert på hybelen og bare følger med på det som skjer på gata utenfor vinduet. ”Jeg ser på reality-TV.”

”Jeg hører på masse, masse gode samtaler mellom mennesker. Jeg ler og griner om hverandre. Og jeg tenker sånn: Wow, shit, livet er så intenst, liksom. Man får høre mye deep shit her man sitter og følger med på folk. Mennesker er ålreite så lenge man har dem litt på avstand. ”.

I sin selvvalgte ensomhet utvikler hun en del skrudde tanker, som jo kunne ha gått riktig gæernt.

For å ha noe å leve av da utbetaling av studielånet stopper opp for sommeren, tar hun seg jobb på en veikro. Innehaveren er en underlig fyr, som egentlig ikke ønsker kunder og som gir blanke i hvordan hans nye medarbeider utfører jobben. ( Temmelig ubehjelpelig viser det seg.) Siden gjør eieren om businessen til skriveverksted. Hvor han får penga fra må gudene vite. Handlinga beveger seg i det hele tatt et godt stykke på utsida av virkeligheten, med all sannsynlighet tilsiktet. Derfor er det vel heller ingen grunn til å gjøre noe nummer at hovedpersonen blir blakk med en gang studielånet stopper opp, trass i at hun aldri går ut og knapt bruker penger til annet enn nudler og et forøvrig særdeles enkelt kosthold.

Men i motsetning av hva man kunne tro av ovenstående er ikke dette noen trist bok. Fortellerstemmen er riktignok resignert men her er mye svart humor. Og trass i en noe pessimistiske holdningen til livet har vår antiheltinne på sin måte guts.

Boka er en riktig artig kommentar til vår tids krav om å være vellykket; det å ha utallige venner og en innholdsrik CV. (Fankern så glad jeg er for at jeg fikk vokse opp på 60 – og 70 – tallet.)

Men det finnes håp. Fortellingen har – mot alle odds – en positiv slutt.

Språket er særdeles enkelt, men med snert. Bruken av overskrifter er også snedig. På den første sida i boka var det en ganske overdreven bruk av pronomenet ”man”, men det kan være tilsiktet.

For å pynte litt opp på bloggposten legger jeg ut et fotografi  stjælt fra nettet. Hvorfor jeg har valgt et fotografi av rotter skjønner dere når dere har lest boka.

PS: Dette er en så kalt young adult bok. Boka er lansert som ungdomsbok, men hovedpersonen er altså ferdig med videregående. Et annet eksempel er Charlotte Glaser Munchs bok Nødinngang. (Cappelen Damm 2011). Og Stein Erik Lundes utmerkede bok Et dårlig år (Gyldendal 2007). Samtidig finnes det utallige oppvekstromaner beregnet for voksne, (selv om bøkene også (kan) leses av ungdom), ett eksempel er jo Lars Saabye Christensens Beatles. Hva er det som gjør at noen av bøkene har merkelappen ungdomsbøker og noen altså voksenbøker? Ingen av de tre første bøkene jeg nevner kan vel sies å være direkte komplekse. Det skulle gå greit for en ikke helt trenet leser å komme igjennom disse. (De dekker også et behov for litteratur til ungdom i øvre tenårene som er ferdige med ungdomsbøkene men kanskje ikke helt klar for den mest avanserte voksenlitteratur, dette var et savn i begynnelsen av min bibliotekarkarriere.) I løpet av 80 – og 90-tallet kom det ut en bråte med ganske krevende ungdomsbøker, ( altså bøker som av forlagene hadde målgruppe ungdom); jeg nevner i fleng Peter Pohl, Aidan Chambers, Mats Wahl og Harald Rosenløv Eeg - med flere.

Plutselig begynte jeg å lure litt på hvor jeg vil hen med denne passusen, men tror i hvert fall at jeg overlater problemet hvordan definere en ungdomsbok, og hvor grensa til voksenbøker går til litteraturviterne.

PS 2: barnebokkritikk.no har anmeldt boka, og gjør et nummer av at hovedpersonen tar toget til Tromsø. Slik jeg oppfatter det tar hun bare toget fra foreldrene - som bor litt utenfor - inn til Oslo. Altså før turen til Tromsø. Riktig nok er boka ikke helt realistisk (slik jeg oppfatter den), men tross alt, da!