Morsomt?

Så to bøker som egentlig ikke har så mye annet til felles enn at de i følge forlaget skal være morsomme. Begge med mer eller mindre urealistiske elementer.

Først

Gangster-bestemor av David Walliams. Gangster-bestemor er den andre boka av denne forfatteren som er oversatt til norsk. Forfatteren blir - som en av utallige andre forfattere - sammenliknet med Roald Dahl.

Og som kjent har også denne forfatteren skrevet en bok om en ikke altfor elsket bestemor, nemlig ... eller herregud, det veit dere jo! Hvis ikke kan dere ha det så godt. Kan jo i farta nevne andre forfattere som har hatt det morsomt på bestemorgenerasjonens bekostning, som Bjørn Ingvaldsen med en serie på tre bøker ( eller var det fire?), også disse om en ganske ukonvensjonell bestemor. Videre kan vi jo ta med Ingvar Moes oldemorbøker fra 80 og 90 - tallet. Plutselig slo det meg at besteFEDRE i barnelitteraturen – det finnes da noen av dem også – oppfører seg mer som konvensjonelle gamlinger. Nok om det.

I Walliams bok møter man en bestemor som

• lager kålsuppe
• promper ( i starten irriterte jeg meg enormt over all prompehumoren)
• har hvitt hår,
• gebiss,
• Hår på haka,
• Cardiganjakke,
• Grått hår
• Spiser kamferdrops etc etc
• Kort sagt alle de corny bestemorklisjeer som tenkes kan,
• Dessuten liker hun å spille scrabble, noe ikke

barnebarnet, Ben, 11, gjør. I det hele tatt hater han å være hos bestemoren, fordi han synes det er dørgende kjedelig.

Foreldrene er bare opptatt av teite danseprogrammer, og har urealistiske ambisjoner på vegne av sønnen.

Boka tar seg opp i andre halvdel. Intrigen er godt skrudd sammen, her er humor og varme. Handlinga og personene er litt på sida av det realistiske. Forfatteren henvender seg ofte direkte til leseren, noe som skaper en nærhet.

I motsetning til Moens og Ingvaldsens tidligere omtalte bøker som er mest til lyst (ikke noe gæernt i det), har denne boka et klart budskap, nemlig at også gamle har en verdi, og verdt å lytte til hvis man gir dem en sjanse. Boka har en god – men også trist – slutt.

En del av handlinga finner sted i Tower of London, så da kan jeg jo stjele et bilde fra nettet igjen. Litt sånn i tittelens ånd. Med i handlinga er også dronning Elisabeth II.

Vera Michaelsen, kjent fra både det ene og det andre, debuterer som skjønnlitterær forfatter i boka Hyperpubertet.

Hovedpersonen er Camilla 13 år, ikke helt med i klassens sosiale smørøye og med noe forsinket pubertet. Hun har ennå ikke har fått verken mens eller pupper før hun plutselig – via en slags magi – kommer i en slags hyperpubertet. Da kan puppene i visse situasjoner vokse til enorme størrelser, kviser blir selvlysende og mensen blir til reineste blodbadet. Fortellingen krever at leseren er med på premissene. Boka er full av action på grensa til det heseblesende, men ikke fullt så ”hysterisk morsom” som forlaget sier.

Tre jenter i klassen filmer Camilla i en noe forlegen situasjon, og legger ut filmen på nettet. Den får snart så mange treff at de voksne ser en gylden anledning til å tjene store penger på dette. Også en fjernsynskanal viser interesse.

Som forfatteren selv sier :
”Jeg er veldig fascinert av eksponeringstiden vi lever i – og at mange foreldre heier på dette i forhold til barna sine”

Jentene er noen skikkelige dobbeltkommuniserende bitcher, regner med at det er mye å kjenne seg igjen i og opprøres over hos unge lesere her. Voksenpersonene blir ganske parodiske, med all sannsynlighet tilsiktet.

Jegpersonen Camilla skulle derimot være lett å sympatisere med, dette er ei jente med mye vett og som protesterer mot den måte hun blir brukt. For sikkerhets skyld ( for at det ikke skal være TVIL om budskapet?) har forfatteren også tatt med en moden voksenperson, den eldre læreren Astrid, som er på Camillas side.

Det ser ut til å være en tendens i nyere barnelitteratur at mobbeofferet har styrke og integritet, mens hovedpersonen i eldre barnebøker om samme tema kunne være mer ”stakkarslige”. Kanskje noe for en oppgave i barnelitteratur.