onsdag, juli 13, 2011

”Kärleken är det enda som kan rädda världen”

På sommerens Stockholmstur hadde jeg med meg Krigaren av Bjørn Ranelid som lesestoff. Boka er på nesten 500 sider så for en reise på en knapp uke med mye program var dette mer enn nok. Det gjorde jo heller ingenting at mesteparten av handlinga i boka er fra denne byen.

Bjørn Ranelid er en forfatter som mange svensker oppfatter som kontroversiell, og det er mye støy rundt ham. Han har deltatt i det svenske Lets dance og har blant annet uttalt at
”Alla svenska människor skulle våga sig på detta. Framför allt de som sitter i Svenska Akademien tror jag skulle behöva ta sig ut från kammaren och börja dansa.".
Og reaksjonene lot ikke vente på seg som det heter. Kort etterpå skriver ständig sekreterare Peter Englund i sin blogg at han
”Noterar att Björn Ranelid uppmanat mig att följa hans exempel och delta i dokusåpor. Det kommer inte att ske. Däremot har jag inga invändningar mot att han gör så själv. Allt som håller Ranelid borta från skrivandet välkomnas.”
(Skal si de har en frisk diskusjonsform over kjølen!) Og dette blei det jo spetakkel av.

Ranelid har også gått ganske sterkt ut i det svenske programmet Stjärnorna på slottet (herregud hvor har de TATT den tittelen fra?). Forfatteren er jo en gjenganger på YouTube og slår til og med Dag Solstad i antall treff, men jeg tror vi klarer oss med en kortversjon. Og – selvfølgelig er Ranelid svært takknemlig å parodiere. Men resten kan vi overlate til svenskene så kan vi andre vie oss til bøkene. Jeg har tidligere lest den selvbiografiske oppvekstskildringen ”Til alle människor på jorden och i himlen” (bare tittelen inviterer jo til latter og hoderisting) og ”David Puma och drottning Silvia”.

Ranelid er svært en produktiv forfatter, men bare to av bøkene hans er oversatt til norsk. En av disse handler om Stig Dagerman og akkurat dette er kanskje litt pussig siden disse forfatterne har en svært ulik skrivestil. Bjørn Ranelid er en særdeles emosjonell forfatter, noen kan kanskje oppfatte stilen som affektert, og humor og selvironi er noe fraværende for å si det mildt. Han skriver rett fra hjertet og uten kritisk filter. Men han skriver godt! Språket flyter ubesværet utover sidene. (Gidder ikke å ta min vanlige innvending om at boka er unødvendig lang og at noe med fordel burde ha vært strøket. Ranelid er Ranelid. En helt egen sjanger. ) Som en annen svensk forfatter som i hvert fall jeg synes det er naturlig å sammenlikne med, Torbjörn Sævfe, identifiserer Ranelid seg med hovedpersonene og legger mye av seg selv i dem. Noe han sikkert er blitt kritisert for. (Dette må jeg innrømme at jeg tok helt ut av lufta!)

Tilbake til Krigaren. Bokas forteller er David Saxon, amerikansk Vietnamdesertør som kom til Stockholm i begynnelsen av 60 – åra og som – som mange andre i hans situasjon – fikk hjelp i sitt nye hjemland. (Jeg veit ingenting om hva Norge gjorde for Vietnamdesertører på denne tida, sikkert ikke så mye, siden vi i motsetning til det nøytrale Sverige er medlem av NATO.)
Her et bilde fra Skeppsholmen hvor David Saxon bor i en husbåt.

Her et fotografi til av brua ut til den samme holmen "stjålet" fra svenske wikipedia.

Av andre personer som bør nevnes er den 15 år gamle Selma som har rømt hjemmefra og som David tar seg av og hennes eldre bror Joppe, begavet, men som det går gæernt med og til slutt blir funnet lemlestet og myrdet. Boka har et sterkt budskap for fred og mot rasisme og taler de svake og underpriviligertes sak. Et annet budskap er troen på det gode i verden, og pokker heller, det kan man da trenge å lese om en gang i mellom.

Kanskje jeg skal sitere fra et intervju fra bladet ”Vi läser” , et ganske lettlest litterturtidsskrift som har kjerringer i 40 – 50 åra (som meg selv altså) som hovednedslagsfelt :
”Skall man skriva en bok ska den handla om empati, inte om hur folk ”springer runt på Stureplan och doppar Rolexklockor i sprit"

"Och har man sedan skrivit en bok vore det väl skam om man inte vågade se sina läsare i ögonen.”
Nevnes kan også at dette er en forfatteren som deler sjenerøst av sin tid med sine lesere, han reiser land og strand rundt på forfattertreff.

Tilbake til boka - igjen. Forfatteren har satt seg godt inn i stoffet og vi får mye samtidshistorie. Og det synes i hvert fall jeg er interessant. Han skriver fra slagmarkene i Vietnam. Han skriver om den store demonstrasjonen mot Vietnamkrigen på Sergels torg 21 januar 1968, hvor den unge Palme taler.

Her et foto fra en demonstrasjon på det samme torget i dag. Demonstrasjonen på dette bildet er for et fritt og demokratisk Syria.

Han skriver om Almstriden som jeg nettopp har vært inne på før, han skriver også om forhold fra David Saxons eget hjemland, som den rasistisk motiverte bombingen av kirka i Burningham hvor fire jenter ble drept i 1963, og som Martin Luther King snakker om her og som siden Joan Baez synger så vakkert om. Og han skriver om dødsstraff. Saxon brevveksler med en kvinnelig fange som sitter på dødscelle. Han skriver ikke bare én gang om disse begivenheter, men om og om igjen. Noen kan sikkert synes at dette er irriterende, men jeg liker denne suggererende skrivemåten.

Ranelid deltar også selv i handlingen, som en forfatter som snakker skånsk og skriver om ”människor på jorden” I Vi läser forteller han også at han noen ganger avbryter skriveprosjekter hvis han møter noen som har et ”livsöde” å fortelle. Så muligens finnes det en David Saxon også i virkeligheten (antakelig med et annet navn) som kansjke bor på en husbåt på Skeppsholmen.

Jeg innrømmer at jeg ble forført av denne boka men det er jo ikke vanskelig å finne svakheter ved den. For dem som gidder.

1 kommentar:

Marika sa...

Intressant att läsa om. Jag köpte "Synden" för ett tag sedan, för jag tänkte att jag måste faktiskt läsa Ranelid också, inte bara roas av hans utspel i media. Men den har inte så hög prio. Ranelidskan verkar lite jobbig att läsa. Men det kanske flyter på ändå?