torsdag, mai 27, 2010

En elefantmors død

Da jeg var barn fantes det ikke mange billedbøker. I folkebiblioteket bare en liten hylle. Jeg hadde ikke mange selv og jeg har spart på fire. Jeg elsket Eventyret om BABAR den vesle elefanten.

Her ser dere tittelbladet med eierens navn sirlig nedskrevet. I følge wikipedia kom boka første gang ut på norsk i 1947. I følge barnebokinstituttet i 1949. (Det står ikke noe årstall i selve boka) Billedbeskrivelse for blinde: Babar er her blitt silvilisert. Han sitter i en åpen rød bil og vifter (hilser?) med hatten med snabelen. )

Her er det bildet hvor jegeren skyter Babars mor. Teksten er som følger:
"Babar er ute på tur. Han rir på ryggen til moren sin. Da kommer en stygg jeger. Han lå gjemt bak buskene, og nå skyter han på dem Jegeren dreper moren til babar. Apen gjemmer seg, fuglene flyr sin vei, og babar gråter og gråter. Jegeren kommer løpende for å fange stakkars lille Babar. (Og på neste side: ) Babar flykter, for han er redd for jegeren. Noen dager etter kommer han trett og sliten til en by."
(Norsk oversetter Jens Schulz.) I wikipedia er dette bildet fargelagt, i min utgave – og barnebokinstituttets – svart hvitt. (Flere andre oppslag i boka er også i svart hvitt – muligens for å spare penger).

I 1963 kommer en ny utgave på norsk. Samme forlag, samme oversetter. (I boka står det også Librairie Hachette Paris 1939. Editions Graphiques Internationales 1963. Med alle forbehold for at jeg kan ha stavet feil). Men i DENNE boka mangler dette dobbeltoppslaget med jegeren helt! Og teksten er svært redusert.

"Babar blir skremt av en jeger og løper sin vei. Noen dager etter kommer han trett og sliten til en liten by."
Altså ingenting om elefantdrapet!

Neste utgave kommer i 1985. Forlaget er nå Cappelen, oversetter Jo Ørjasæter. Boka er noe mindre i format og oppslaget med jegeren mangler fremdeles. Men i denne samtrykkboka er noe mer av originalteksten med:


"Men en dag har en slem jeger gjemt seg bak en busk. Da Babar og moren hans kommer gående skyter han på dem, og moren blir drept. Babar blir så redd at han løper sin vei. Han løper og løper uten å stanse."
Jeg er veldig fornøyd med selv å eie den (mest?) fullstendige (?) utgaven (altså muligens med noen færre fargebilder enn originalen). Og så kan man jo oie og akke seg over sensur, vandalisme og bla bla bla men da må vi huske at etter krigen var man særdeles varsom med hva man syntes man kunne utsette barn for, siden man (sikkert med rette) mente at de hadde opplevd nok dævelskap. ( Den norske førsteutgaven kom riktig nok ut etter krigen men originalen kom første gang i 1931). I den norske 1963-utgaven er det altså ikke en gang tatt med i teksten at moren ble drept, noe man nok kan si også går utover det reint litterære. (Forfatteren selv døde i 1937 så han hadde ingen innflytelse på seinere utgivelser.)

Jeg husker en far en gang sa til meg at sønnen hans tålte sverdslag og ”alt mulig” men for eksempel å skilles fra et kosedyr var for sterkt. Også mine egne erfaring viser at bøker om atskillelse fra det trygge – for ikke å snakke om sine egne foreldre – er sterk kost for små barn. Å se den trygge elefantmoren som ”er ordentlig glad i ham” og ”vugger ham med snabelen sin mens hun synger for ham” (første side i 1949 – utgaven) bli drept og hvordan tårene siden triller på lille Babar kan være svært tøft for et lite barn.

For dem som ikke kjenner historien; Babar drar ut i verden, og møter en gammel dame som tar hånd om ham. Så dette er også en historie om å miste noen man er glad i (noe de fleste opplever en eller flere ganger i livet) og treffe andre å bli glad i i stedet. Egentlig en bok om håp. Noen vil vel også si at boka / slike bøker kan være til hjelp for å bearbeide vonde opplevelser. Og gjøre ungene rustet til å møte ondskapen i verden. Men kanskje formidleren av boka bør kjenne sitt publikum godt. Jeg tror ikke jeg ville ha brukt denne på en eventyrstund men muligens begynner jeg å bli farlig tantete med alderen.

Så kan jeg jo si at jeg selv tok IKKE skade av denne boka men pokker veit.

Hvis noen vil gjøre flere sammenlikninger eller se mer på i rasistiske eller imperialistiske holdninger i boka så er det bare å ta seg turen til barnebokinstituttet!

Til slutt litt om trykketeknikken. Mens teknologien ellers går framover er gjengivelsen av originalbildene ofte bedre i eldre billedbøker.

Her er 1949 (eller 1947?)-utgaven

og her fra 1985. (Riktignok var kameraet litt ute av fokus her men fankern heller!) . (Billedbeskrivelse for blinde: illustrasjonene forestiller en by, med hus og gater etc. Kan det være Paris? Fargene er betydelig blassere i den nye utgaven. )

Hvorfor skriver jeg denne bloggposten? (Det var forresten en helsikes jobb med de bildene!) For å si det med Egon! Jeg har en plan! Fortsettelse følger...

PS: Jeg veit at det går an å redigere bildene mer elegant inn i teksten men jeg får det forsvartemeg ikke til!

3 kommentarer:

Ida sa...

Interessant tema. Kjekt å sjå kva som blir forandra på i ulike utgava. Er nok mange barnebøker som blir fornadre etter kvart. Karius og baktus er eit eksempel.

Bente Bing Kleiva sa...

Du har retti dette med utgivelen av bildene, de blir bare blassere med åra. Bare se på Egners bøker, slapp masseproduksjon!

ziarah sa...

Interessant lesning, takk for info!