Ikke akkurat Albert og Skybert, nei!

Ja da har også jeg lest Nu heter jag Nirak av Peter Pohl. Dagens Nyheter kalte boka en ”Rejäl sörja”. Og mener den er "är en gubbsjuk fantasi”. Og her kommer forfatterens svar minsann!

De som er med er :

• Karin, 13 (blir fjorten i løpet av boka), ensom, outsider, blir manipulert (slik jeg oppfatter det – i motsetning til DN) inn i et seksuelt forhold til
• stefaren, Robert.
• Agneta, Karins mor, psykolog, mangler fullstendig varme, mor og datter har mer enn normalt selv for fjortisdøtre dårlig forhold, kan nesten ikke huske å ha lest en ungdomsbok hvor forholdet mellom mor og datter er så ”kyligt”,
• Bernt, faren (foreldrene er skilt) velmenende og klossete. Inn på arenaen dukker så
• Barbro opp, farens nye kjæreste, dette blir ett vendepunktet for Karin, og sønnen
• Kent, like gammel som Karin, helt usedvanlig intelligent, men fysisk noe sein i utviklingen, også han får stor betydning for Karin. Det samme får etter hvert
• Nina, klassevenninnen.
• Nirak, Karins ”liksomsøster”. (Altså ala Albert Åbergs Skybert). Nirak fungerer også som bokas forteller, et noe originalt grep jeg ikke kan huske å ha vært borte i før. Man kan like det eller ikke.

Så noen spørsmål og kommentarer:
1
I denne boka går Karin (mer eller mindre) frivillig inn i forholdet til stefaren og forfatteren legger heller ikke skjul på at Karin føler seksuell nytelse. Finnes det en tydelig voksen stemme i boka med klare holdninger mot en slikt forhold? Og er det nødvendig med en voksen stemme med klare holdninger siden dette er en ungdomsbok? Jeg mener ja. På begge spørsmålene. Det kommer klart fram hva fortellerstemmen – altså Nirak – mener. Også venninnen Nina advarer. Heller ikke en ung leser kan unngå å sitte igjen med inntrykket av at Roland er en drittsekk.

2
Trenger forfatteren skrive så detaljert? Kunne han ikke ha nøyd seg med å antyde?
Jeg synes ikke at noen av disse seksuelle skildringene er spesielt spekulative. Selv om de er ubehagelige. Noe som antakelig har vært hensikten.

3
Hvor sannsynlig er det at en ung jente blir tiltrukket av en mann som er SÅ mye eldre? Tjaaa... Noe av svaret kan jo være at Karin er såpass isolert , uten andre venner enn liksomvennen. Ellers må det være tillatt å skrive om personer som oppfører seg utenom det vanlige – også i ungdomsbøkene.

4
Og det samme kan man jo si om Kent, altså stebroren, er ikke han urealistisk kunnskapsrik og begavet? Noe Laberg er inne på her. Trenger jo ikke gjenta det jeg svarte, men etter å ha lest boka : det blir unødvendig lange utredninger fra den svært så belærte unge mann.

5
Peter Pohl skriver om barn og unge som har det vondt, som regel med foreldre som ville fått det mest overarbeida barnevern til å sette på alarmklokkene. Typisk for forfatteren tar han også i denne boka med en voksenperson som bryr seg. I denne boka er det altså farens nye kjæreste.

6
Da ”Vi kaller ham Anna” kom ut husker jeg at vi diskuterte om det var riktig å skrive en ungdomsbok som ikke ”ga noe håp”. (Boka handler om brutal mobbing og selvmord blant annet.) Og bokas jeg - person kommer fram til en temmelig desillusjonert konklusjon . Men da glemmer man at dette nødvendigvis ikke er forfatterens budskap i boka. Tvert imot finner vi ofte i bøkene hans et sterkt moralsk krav om å være medmenneske. (Petter Pohl er en av de mest moralske forfattere jeg veit om!) Og så kan man jo håpe at ungdommen også vil forstå boka på samme måte. Det er i hvert fall hevet over enhver tvil at PP’s bøker krever modne lesere!

7
ER det noen grenser for hva man kan skrive om i en ungdomsbok? Jeg synes i hvert fall ikke at grensa er overskredet i denne boka. Uten å røpe for mye : Karin kommer styrket ut av det destruktive forholdet.

8
Peter Pohl har hatt posisjon som en av Sveriges, kanskje Nordens beste ungdomsbokforfatter. På det beste skriver han djevelsk godt, kanskje noen ville etterlyse litt mer humor/ glimt i øyet, men må alt være så fordømt morsomt alltid?

9
Er det en stor unnlatelsessynd at Nu heter jag Nirak ikke er oversatt til norsk?? Jeg vil vel ikke si det. Da er det nok andre bøker av denne forfatteren som heller burde ha vært oversatt først.

10
For dem som ikke har lest Peter Pohls bøker vil jeg først anbefale Vi kaller ham Anna. Eller Janne min venn. Selv om det er noen år siden bøkene kom ut. Disse kan like gjerne leses av voksne som av ungdom!

PS: Jeg ble altså så nysgjerrig på denne boka av Peter Pohl og siden Deichman ikke har greid å skaffe den bestemte jeg meg for å gjøre kort prosess. Jeg registrerer meg på Bokus.com og bestiller både omtalte bok samt Bibliotekar i läderbyxor (Tidligere omtalt) til den nette sum av rundt 150 svenske kroner tilsammen. I følge Aftenpostens valutakalkulator 127 norske kroner. Men hör och häpna : i TILLEGG kommer 100 (svenske) kroner i frakt! Hvor dum går det an å bli!

PS 2 : Ja jeg veit at det finnes noe som heter fjernlån! Deichman hadde sikkert ordnet et fjernlån fra Sverige.

PS 3 : Om Deichman selv burde hatt denne boka i svensk-samlinga? Givetvis! Givetvis!

Et aller siste PS litt seinere på kvelden : burde kanskje også ha tatt med spørsmålet om hvorvidt en eldre mann er i stand til å skildre seksualiteten til ei helt unge jente. Går kanskje på kontoen for dikterisk frihet? Nå er det jo ikke første gang menn skildrer unge jenters seksualitet. Og til og med fått førstepremie!