Den vanskelige puberteten

I ”Den sommeren pappa ble homo” av Endre Lund Eriksen møter vi Arvidsjaur 13 år. Han ferierer sammen med sin far og en sprengkåt hund ved navn Waldo i en campingvogn. Moren har forlatt dem med pilatestreneren, som far og sønn raskt døper Pontius Pilates. Ha ha litt morsom det, da! Så møter faren ( en litt artig forsoffen akademikertype) en mann, og man kan jo tenke seg hvordan sønnen reagerer.

”Jeg har ingenting imot homser. Jeg synes ikke det skal være forbudt eller noe. Jeg synes at alle som vil, skal få være homo så mye de orker.” 

 Og legger til: 

”(Bare de holder seg unna meg.)” (s 20)

 Med i handlinga er også Indiane, ett år yngre, datter til tidligere omtalte mann. 

”Vi må få dem fra hverandre. Å ha en pappa som er homo er greit, men en pappa som er homo med faren din ... ” s 43 

Indiane, som er oppvokst med to fedre, blir det nødvendig korrektivet og forfatterens talerør i denne boka. Egentlig litt genialt gjort.

En del av handlinga går med på å spionere på fedrene for å sabotere romansen, og Arvid henger over faren som en klegg. Akkurat det grenset til å bli litt masete på denne leseren. Men det boka handler like mye om er Arvids redsel for å forlate barndommen. Mens den mer utviklede kameraten Frank for lengst er på full fart inn i puberteten synes Arvid at dette er skumle saker. 

”Sånn går det når gutter kommer i puberteten. Jeg kan ikke si jeg gleder meg” (s 83) 

Og her tror jeg en god del gutter vil kjenne seg igjen. Andre gode bøker som handler om det samme er I går var i dag i morgen av Klaus Hagerup. Aschehoug 1992. Jeg vi også ta fram den ( til tider) vanvittig morsomme Supergutt av Per Knutsen (Cappelen 1996) som blant annet handler om det der med å få hår på tissen.

Også i Lund Eriksens bok er det en god del situasjonskomikk og et artig persongalleri, med et til tider ganske høyt partynivå. Som vanlig er forfatteren muntlig og fin i stilen, og jegpersonen er en trivelig kar. Få også med dere denne morsomme bloggposten fra ungdomsbøker.no hvor forfatteren forteller om bokas tilblivelse.

Den 1 november

er den store dagen da nasjonen skal få vite hvilke bøker som blir nominert til Brageprisen. Begivenhetene starter kl 12.00 så da er det vel bare å sette seg ned for å følge twitterstrømmen igjen. Denne gangen er det – i tillegg til klassen for barnelitteratur – en egen klasse for ungdomslitteratur.  ( Og selvfølgelig også en bråte andre klasser, ingen nevnt ingen glemt. ) 

Som det konkurransemennesket jeg er får jeg vel som vanlig prøve meg på noen gjetninger. Denne gangen konsentrerer jeg meg om ungdomsbøkene. (Tidligere gjetninger om nominasjonene til barnelitteraturprisen har som regel gått så dårlig at jeg har vært en dyp depresjon nær.)

Av ungdomsbøker  jeg har lest i år  ( og nå tror jeg at jeg har vært gjennom de fleste) tipper jeg noen av disse:

• Lille Ekorn av Linn T. Sunne 
• Noen roper navnet mitt av Eva Jensen 
• Kjære miss Nina Simone av Tor Fretheim. Som nettopp fikk Riksmålsprisen for beste barne- og ungdomsbok. Benytter også anledningen til å gratulere. 
• Uka etter av Stein Lunde 
• Hundetanker av Tyra Teodora Tronstad (Fjorårets nykommer, en forfatter jeg virkelig setter pris på) Fuck off I love you av Lars Mæhle 
• Sangen om en brukket nese av Arne Svingen ( hvis det er en ungdomsbok, men den heller kanskje mer over til barn) 
• Nærmere høst av Marianne Kaurin (en av årets beste debutanter) er også en sterk kandidat. Og dette var vel dett. Nei, fankern heller, nå holdt jo på å glemme 
• Hunger av Harald Rosenløw Eeg, som jeg ennå ikke har lest. Derimot er jeg litt usikker på om
• Den sommeren da pappa ble homo av Endre Lund Eriksen er en ungdomsbok eller en barnebok.

Dette ble 10 kandidater. Så da er det bare å koke det ned til fire. Vi kommer vel ikke utenom

• Noen roper navnet mitt av Eva Jensen, tenker jeg.
• Hundetanker av Tyra Teodora Tronstad.  Og så tror jeg fankernmeg vi satser på en debutant;
• Nærmere høst av Marianne Kaurin, og til slutt (Dette helt uavhengig av Riksmålsforbundets pris);
• Kjære miss Nina Simone av Tor Fretheim. Det kan godt være Tor Fretheims tur i år. 

Næmmenjøsseballda! Ingen nynorskbøker!? Nei, det var jo dumt. Men for å si det med han Ivar Aasen sjølv: Lykka fell ikkje likt for alle.

Livet i Inkognitogata 18

Boka med den litt lange tittelen Statsminister Fahr og sønn ; Barna som forsvant er skrevet av debutanten Lars Joachim Grimstad.

• Hovedpersonen er Finn, tipper rundt 12 år, 
• faren er tidligere taxisjåfør som er blitt statsminister (etter at han startet Merpartiet som har en politikk inspirert av samtaler med kundene i baksetet, så da kan dere vel tenke dere sjæl), Finn får under spesielle omstendigheter som dere kan lese om selv en ny bror, 
• Kimmelim, virkelig en artig kar med en noe spesiell fortid, snart dukker også 
• Sunniva opp, en klassevenninne, ei skikkelig tøff jente med temperament, 
• en gymlærer, 
• diverse skurker, 
• hemmelige agenter, 
• androider, 
• noen slemme barn, 
• slemme gamlinger, 
• med flere. 

Som tittelen tilsier forsvinner det haugevis med unger og Finn og Sunniva må ta affære. Som dere skjønner så er denne boka helt far out i forhold til virkeligheten. Derfor er det jo litt artig at handlinga finner sted i området bak Slottet, og ungene går på Urra. Uranienborg for uinnvidde. Boka har også (minst) en bihistorie, men forfatteren kommer i mål til slutt på - for en debutant å være - imponerende måte og får alt til å gå opp.

Her et bilde av statsministerboligen i Inkognitogata... unnskyld - gaten heter det vel strengt tatt på disse kanter. 

Og dessuten ER faktisk boka morsom. Språket er sprelsk og replikkene sitter som et skudd. Innimellom er den også riktig spennende. Boka har også enkelte stillferdige og vemodige partier. For eksempel når Finn sender et brev til sin døde mor i form av papirfly opp mot himmelen.

På mange måter et overflødighetshorn av en bok dette. Jeg har (som vanlig) én innvendig. Boka ER for lang! Over 300 sider blir for drøyt, og forfatteren burde ha kuttet litt ned og heller killet noen darlingser.

Men men - HVEM er det som har tegnet det artige omslaget? (Det KAN minne om Flu Hartberg. ) Jeg har endevendt boka og jeg har sjekket forlagets websider - uten resultat. Aschehoug, da!



Siste delen av boka – som er spekket av dramatikk – fikk meg til å tenke på en scene i storfilmen Titanic. Så da kan vi kanskje benytte anledningen til en gang se denne berømte scenen der Kate Winslet hugger over håndjernene til Leonardo DiCaprio. 

Fantasy

Samuel Sekel av debutanten Tina Trovik har fått positiv mottakelse både i bokbloggverdenen og i Dagbladet. Nær sagt som vanlig er jeg vel litt mer forbeholden. Boka dreier seg altså om en 13 år gammel foreldreløs gutt som vokser opp hos noen riktig slemme fosterforeldre. Så blir han nærmest headhuntet til Byrået hvor han går på en slags internatskole som kan minne litt om Galthworth. Andre likheter med Harry Potter-bøkene er at Samulel som unge Potter har mystiske arr, av ukjent opprinnelse og har helt spesielle evner.

Samuel er opptatt av å finne sine foreldre, og ellers blir leseren servert et sammensurium av tidsreiser, genmanipulering, DNA-sensorer og annen moro. Det beste med boka er skildringen av Samuels medelever. Her finner vi en del humor som det bare er så altfor lite av i fantasylitteraturen. Faktisk fikk jeg også visse assosiasjoner til de gode gamle Stompa-bøkene. Boka har også litt sårhet; Samuels savn etter en normal barndom og lengselen etter å finne sine foreldre. Ellers består persongalleriet både av slemme og snille og også vanlig for sjangeren; hvem kan man egentlig stole på etc. Fortellingen burde ha vært strammet en god del inn. Dette er første bind i en planlagt serie. Tittelen er litt pussig siden unge Sekel faktisk ikke tidreiser til Paris før et godt stykke uti andre halvdel av boka.

Da er nok Lykke Bakeri av Kathryn Littlewood mer veldreid. Dette er enda en av alle disse tykke småmorsomme og koselige fantasybøkene for barn. Heltinnen er Rose, rundt 12 år hvis jeg ikke husker feil, hun er – i motsetning til sine to brødre - hjelpsom og pliktoppfyllene.

Familien har et bakeri, hvor magi er en viktig del av ingrediensene. En dag må foreldrene reise bort for å avhjelpe en epidemi, og ungene må passe businessen. Og dermed er det duket for nok en Trollmannens læregutthistorie. Inn på arenaen dukker det også en ukjent tante opp. Mon hva hun pønsker på? 

Et grep jeg har sett også i andre oversettelser i den senere tid er at oversetteren tilpasser handlinga til norske forhold. For eksempel kommer tanta fra Tromsø. Man kan ergre seg over det eller godta det. Er dette en ny trend? Eller rettere sagt en trend som er tilbake? Muligens stoff for en litteraturoppgave.

Og så kan vi jo kanskje nevne at forfatteren har det litt morsomt på oss bibliotekarers vegne. Foreningen Bra Bibliotek- Berter er ganske morsom hvis man klarer å la være å irritere seg over bibliotekarklisjéene.

Enda flere jenter

Picassokvinnen av Taran L. Bjørnstad er skam å bekjenne den første boka jeg leser av denne meriterte forfatteren. Hovedpersonen er Angelika, 18 år, som har Treacher Collins syndrom. Det betyr at hun har et deformert ansikt. Håndtert av en mer urutinert forfattere kunne jo dette ha blitt temmelig spekulative greier. Det blir det heldigvis ikke.

Det første kapittelet i boka beskriver i detalj hvordan kirurgen gjennomfører en operasjon for å operere inn kinnben. (Spoilervarsel unødig siden det tross alt er første kapittelet). Det som siden kommer skjer faktisk FØR denne operasjonen. Dette kunne KANSKJE ha vært markert litt bedre, men selv har jeg jo såpass lesetrening at jeg tok det ganske raskt.

Boka viser hvordan Angelika er blitt sosialt avskjermet på grunn av sitt utseende. Hun sitter mest på rommet sitt og legger avanserte puslespill, samler på glassfigurer ( sikkert flere enn meg som får visse assosiasjoner nå) og chatter med ekle menn som en attraktiv jente med kontroll. Dessuten blogger hun anonymt om sitt egentlige jeg. Den eneste menneskelige kontakten hun har når handlinga starter er en narkoman ung mann i samme blokka, moren ( som er sykemeldt på grunn av datterens problemer), og flere fra hjelpeapparatet. Som for eksempel en psykolog som prøver å få henne til å bryte ut av isolasjonen. Siden dukker en liten gutt som flytter til den samme blokka opp og ei jente som bor på et asylmottak. Begge bidrar til å ruske litt opp i Angelika og få henne ut av selvmedlidenhetmoduset.

Angelikas ensomhet, morens handlingslammelse og fortvilelse er godt skildret. Personskildringene er levende og troverdige, kanskje bortsett fra en noe eksentrisk kunstner som Angelika møter, men kunstnere KAN jo være litt outrerte, da!

Boka handler om Angelikas kamp ut av isolasjonen og tilbake til livet. En virkelig gripende fortelling om en modig jente som bryter noen grenser.  Boka er medrivende men muligens – for å gjenta meg selv for ørtende gang på denne bloggen - kunne den ha vært kutta litt ned.

Mens Bjørnstad går dypt inn i et ungt sinn må man vel si at Beistet av Ingunn Aamodt er av det lettere slaget. Vi møter Mona, 17 år. Hun er på en VG-liste-konsert på Rådhuset i Oslo, idolet er en herremann ved navn EK, og til sin store glede får hun anledning til å komme på en fest der også EK er, han ... ja hvor mye skal jeg røpe da... men i hvert skjønner leseren raskt hva slags drittsekk vi har med å gjøre, og Mona blir etterlatt i en ganske oppløst tilstand. Hun begynner å slanke seg og ... joa, dere gjetter riktig ... får spiseproblemer.

Samtidig får hun en plan som hun gjennomfører sammen med sin gode venn Patrik. Dette helt på sida av det realistiske, det skal jammenmeg være visst, hun tar en søt hevn over kødden og voilà : (spoilervarsel skulle være unødvendig) happy ending. Dette på 122 sider! Handlinga strekker seg over nøyaktig ett år. Men -  dette er slettes ikke ueffent, boka er en skikkelig pageturner med mye feelgood. Og innimellom – ikke minst på slutten - er det riktig spennende! Språket er ikke av det mest virtuose men passer fint til sjangeren og innholdet. Burde være en sterk kandidat til UPrisen!