Litt fantasy igjen

I denne bloggposten etterlyste jeg franske barnebøker og da gjorde Synne meg oppmerksom på Tobie Lolness av Timothee de Fombelle (Fortellerforlaget). (Nå MÅ jeg skjerpe meg og følge litt bedre med på utgivelser fra småforlagene!) Boka har fått oversetterstøtte og er spredt rundt til bibliotek i det ganske land.

Fantasyverdenen denne gangen er et eiketre, hvor innbyggerne er bitte små, bare noen millimterer høye. Helten er Tobie, foreldrene er tatt til fange, og den unge mann er blitt helt alene i verden. Hans prosjekt er å redde foreldrene fra et godt voktet fangenskap samtidig som han blir jaget av makthaverne og kan egentlig ikke stole på noen.

Årsaken til elendigheten er at faren er vitenskapsmann, og sitter på hemmeligheten til en oppfinnelse han ikke vil røpe fordi denne vil ødelegge kilden til treets liv. Handlinga har som dere sikkert da skjønner et miljøbudskap. Et annet tema er fremmedfrykt. Utenfor treet lever gressfolket og om dem verserer det rykter. Skurken er Jo Mitch og hans kumpaner som undertrykker befolkningen og i det hele tatt lager mye dævelskap.

Handlinga hopper en del fram og tilbake i tid, noe som kan være krevende for de mer utrenede lesere. Jeg regner meg vel egentlig ikke blant dem men syntes nok at dette var omstendelige greier og kanskje litt langdrygt.

Fortellingen mangler liksom litt ... ja hvordan skal jeg uttrykke det; ”gnist”? Persongalleriet er stort, og kanskje kunne forfatteren ha gjort litt mer ut av personskildringene.

Etter 310 sider har vår venn enda ikke funnet foreldrene, hans kjære Elisha er borte, men får regne med at alt ordner seg i ett av de neste bindene.

Jeg har jo nettopp laget litt leven av det å oversette fra fransk, og også for denne boka skurrer det litt her og der, men ikke så ille som i en oversettelse jeg nettopp har omtalt. For alt jeg veit kan det jo også ha vært et poeng og beholde språket litt ”franskaktig”?

Boka er oversatt til 26 språk så noen må ha sett store ting i denne boka. Og alt som bryter den angloamerikanske dominansen i fantasylitteraturen bør jo være velkomment. Synne har også lest den og hun var mer begeistret enn meg.

Kanskje vi kan ta med et bilde av et eiketre. Dette er stjålet fra wikipedia. Av treets størrelse og omfang kan man godt skjønne at forfatteren har latt seg inspirere til å bruke akkurat denne tresorten som fantasyunivers.

Mens humor er noe fraværende i de Fombelles bok er det desto mer i Skyggene av Jacqueline West. Dette er også en bok i fantasy- leia, i tillegg med grøsserelementer.

Olivia 11, flytter inn i et gammelt hus hvor man snart skjønner at det skjer en del mystiske ting. Foreldrene er akademikere og veldig opptatt av sitt fag, og lille Olivia blir overlatt mye til seg selv. På grunn av stadig flytting har hun heller ingen venner og har alltid følt seg utenfor. ”Noen” i huset betrakter henne og ønsker å bli kvitt denne nye familien. Tatt i betraktning et litt forsiktig ytre må man si at hun viser et imponerende mot.

Huset er fullt av malerier som det viser seg er forheksede, og hvor Olivia ved hjelp av magiske briller kan gå inn og ut. Sentralt i handlinga er tre snakkende katter (noen riktig artige typer) og Morton, en gutt hun finner i et av maleriene, også en artig kar, og hvis skjebne vi etter hvert får vite nærmere om.

Boka er stinn av action og til tider litt vel heseblesende etter min smak. Bokas styrke er humoren, som det dessverre er så alt for lite av i fantasylitteraturen.

Dette skal være første bind i en serie, men i motsetning til Tobie Lolness er denne boka mer avsluttet.

Neste gang: tid for litt sosialrealisme. Kanskje til og med fra en av landets utallige øyer. Bygda altså.

Og så tar vi en sang... eller?

Da vi sto på Rådhusplassen mandagen etter 22/7 skulle vi synge Kringsatt av fiender av Nordahl Grieg. En sang som jeg regner med ikke var så altfor langt framme i bevisstheten hos de fleste av oss –før 22/7. Men den kvelden på Rådhusplassen hadde vi fått utdelt teksten og sto klare. Herborg Kråkevik skulle være forsanger, men med all respekt; forsang er ikke hennes sterke side. Her et klipp fra Youtube som viser hvordan forsamlinga likevel gjør et tappert forsøk på å følge hennes noe høye toneleie. Før dette var det flere spontane men spede forsøk på å synge Ja vi elsker. Her enda et Youtubeklipp som viser et av disse. Nei da, jeg veit det, Rosetoget (som ikke ble noe tog grunnet den enorme folkemengden) var ikke ment som noe allsangarrangement. Men her sto vi altså samlet, med et stort behov for å komme sammen og for å markere en av de verste hendelser i vårt land siden ... ja egentlig siden når? I et desperat forsøk på å markere avsky mot det helt uforståelige. Og så hadde vi INGEN felles sanger. Andre enn "Ja vi elsker."

Her et fotografi tatt fra midt på rådhusplassen.

En nasjon som ikke har felles sanger når vi trenger det som mest er i sannhet en fattig nasjon!

SANGSKATTEN
Jeg hørte en gang om noen nordmenn som var på pub i utlandet. De satt sammen med mennesker fra flere land og alle sang sine sanger etter tur. Så var det nordmennenes tur og resten kan dere jo bare tenke dere. Triste greier!

Da jeg hadde et lærervikariat på ei lita øy i Troms helt i begynnelsen av 70 – åra hadde jeg feilberegna tida litt den første skoledagen. Det vil si at jeg – urutinert som jeg var – ikke hadde nok program. Da jeg litt lettere desperat spurte elevene hva vi skulle finne på nå forslo de at ”vi kan jo søng”. Og ”søng” gjorde de; den ene sangen etter den aldre! Unisont og med stor iver. Dette er altså for snart 40 år siden. Kunne neppe ha skjedd i dag.

Å SYNGE I KOR
Da Carl Høgset startet ”Alle kan synge” – koret vinteren 2002 var køen lang utenfor Foss videregående skole. Behovet var stort og umettelig blant ”kråkesangerne” og salen ble stapp full! Man var villig til å betale en ganske stiv pris for å delta. Det var et pluss for selvfølelsen å sette seg på sykkelen på vei til korøvelse. Jeg! På korøvelse! Jeg, som hadde falt igjennom i ethvert annet kor. Da tenkte jeg på moren i Juleoratoriet av GöranTunström som kolliderte mot ei ku (!) og døde da HUN syklet til korøvelse. Heldigvis svært få kyr mellom Holmen og Grünerløkka. Desto mer biler. Jeg tråkka på som et råskinn for å rekke fram tidsnok! Jeg var uovervinnelig! Jeg skulle jo på korøvelse for pokker! Etter hver øvelse var jeg så oppstemt at jeg sang hele veien hjem. Godt skjult av høstmørket.

SANG I LITTERATUREN

• I pinnsvinets eleganse av Muriel Barbery møter vi den 12 år gamle overintellektuelle Paloma som har bestemt seg for å begå selvmord på grunn av livets meningsløshet. Det er noen fine avsnitt i denne boka som forteller om hvordan den noe depressive Paloma får et løft hver gang hun synger i kor.
  

• Firebindsserien om predikanten Samuel og hans familie av den svenske forfatteren Sven Delblanc (dette er virkelig triste bøker basert på forfatterens egen slektshistorie) handler om Samuel (og siden hans etterkommere) som etter å ha blitt utdannet til predikant i Amerika kommer tilbake til Sverige hvor han ikke blir anerkjent og lever et fattig og trist liv. En kveld da han kommer hjem etter en heller ydmykende opplevelse begynner familien å synge alle salmer de kan (og det er ikke så få) for å finne trøst. Det er da en av døtrene sier at ”vi har i hvert fall en vakker utsikt”, en replikk som blir et mantra i en seinere bok i serien.

• Den siste Viking av Johan Bojer (en klassiker som også varmt kan anbefales) handler om fiskere som reiser fra Trøndelag til Lofoten. Handlinga er fra slutten av 1800 – tallet og livet var virkelig hardt. Endelig framme etter mye slit oppdager de at det er svart hav. Det finnes ikke fisk. I kirka står presten og er smertelig klar over at det ikke er på grunn av gudstjenesten fiskerne fyller kirka. Men for sammen å synge ut sin desperasjon og fortvilelse. Her er det ikke bare spredte tilløp til sang! Flere av fiskerne deltar i kor hjemme og alle stemmer i for ... ja for full musikk.
  

ARBEIDERSANGER
I denne scenen fra filmen 1900 kan vi se streikende landarbeidere (med kvinnene i spissen) synger kampsanger for å samle mot til å stoppe marsjerende soldater .

Under nyradikaliseringa i 70 – åra kom de gamle arbeidersangene til verdighet igjen, også nye politiske sanger kom til, og det ene røde koret etter det andre dukket opp som paddehatter. Og på politiske møter og samlinger sang vi. Med den stemmen vi hadde. Var’e så nøye?

VISEBØLGEN
Vi som har levd en stund husker også hvordan interessen for viser ( og lyrikk) vokste fram i 70 – åra, med vise- og lyrikkfestivalen i Haugesund som det store høydepunktet. Og viseklubber dukka opp i hver en krok og avkrok. Også på Dikemark hvor jeg jobbet et år som pleiemedhjelper i midten av 70 – tallet var det viseklubb. Den het Flottagitt og personalet hadde selv pusset opp lokalene. Møblementet var utgåtte gamle halmmadrasser. Noen var forsangere og bermen ( deriblant meg) sang med for full hals. Siden har jeg tenkt at dette var rein terapi uten at jeg kan si noe om vår mentale tilstand hadde blitt verre uten. Men i hvert fall hadde vi ikke vondt av det. I åttiåra var det ikke så kult med visesang lenger, da var parolen "skyt alle koselige visesangere” og nå er sangen overlatt til ”proffer” eller wannabe –er. Vi andre er redusert til konsumenter.

ALLSANG
Og hvor blei det av allsangen? Borte vekk. Bortsett fra på TV. Kanskje bedre enn ingenting. Så, til slutt: for ikke å falle fullstendig sammen i sangløs depresjon så kan vi ju sluta med att sjunga en litet poppig melodi!

Ung i dag

Gyldig fravær av Harald Roseløw Eeg er forfatterens første ungdomsbok siden 2006. Fem ungdommer sitter på T-banen, så sprenges en bombe, og de blir overlatt til seg selv og må tross i alle ulikheter samarbeide for å overleve. En spennende tema som denne forfatteren – ikke overraskende - får mye ut av. Ikke helt unaturlig får man assosiasjoner til visse begivenheter i sommer, men i følge dette intervjuet ble manuset levert før 22/ 7 .

Min favoritt blant Rosenløw Eegs bøker er fremdeles Vrengt, boka om de ungdommene i disco- kula, og som i denne er heller ikke ungdommene i "Gyldig fravær" helt A- 4. Vi møter

• Anjo, som er blitt interessert i islam,
• Bruno, tagger, har blant annet laget en tag på T-banen til ære for Anjo,
• Sherpa, som blir presset/ lurt av sin bror til å drive med langing
• Ida, skoleflink og sliter med tvangshandlinger,
• Og Albert, statsministerens sønn, egentlig ganske ufordragelig.

Litt tilbake til Vrengt igjen; på slutten av denne boka skildres et sterkt møte mellom (dette noe fritt etter hukommelsen) jeg-personen og en autistisk gutt. Hovedpersonen klarer ved et mirakel å oppnå en slags kontakt med denne helt lukkede personen. Også i ”Gyldig fravær” finner man noen fine "magiske" møter mellom to personer.

Ellers kan man trygt si at forfatteren beveger seg en del utenfor det virkelige liv, slik som den noe selsomme forsamlinga ungdommene møter nede i undergrunnen. En av disse, en eldre dame, kalles Valkyrie, muligens fordi handlinga er under Valkyrie plass? Eller siktes det til Valkyriene i norrøn mytologi?

Til tider intens lesning, men synes noen ganger forfatteren trekker litt store veksler på leserens tålmodighet og kunne kanskje ha kutta litt. Den forrige ungdomsboka av Harald Rosenløw Eeg, Alt annet en pensum, syntes jeg var til overmål svart til ungdomsbok å være, mens denne er – tross i den ganske dystre stemninga - mer optimistisk. Som forfatteren selv sier i intervjuet:

”Når en ekstremsituasjoner oppstår, hentes det fine i det unge mennesket frem. Ikke frykten, men savnet, sårbarheten og standhaftigheten som oppstår når det som ligger bak fasaden avdekkes. Det har vi sett etter 22. juli, og det er det mitt prosjekt har dreiet seg om”.

Årets bok har også en lykkelig slutt – hvis jeg har skjønt slutten riktig

Mens Rosenløw Eegs bok beveger seg i crossoverlandet mellom ungdoms- og voksenbøker er det helt klart at Arne Garvang skriver for yngre lesere. Styrken ved Muffe 4 ( som altså er den fjerde boka om Muffe og den andre jeg leser om denne evige tenåringen) er språket og den lune fortellerstemmen. Jegfortelleren Muffe framstår som en fornuftig og trivelig kar og boka har mye humor. Temaene er kjærlighetstrøbbel, litt familieproblemer ( mor og far skilt og far med nye dame), og narkotika. Muffe møter Line, overklassejenta som bor på 320 kvadratmeter i Skovveien på Frogner og som har havnet på kjøret og gjennom henne konfronteres han med de harde sider av livet. Slutten tipper nok litt over på troverdighetssida, men hensikten fra forfatterens side er utvilsomt den beste, å gi ungdommen troen på godheten. Handlinga i denne finner - bortsett fra i Oslo og en snartur til København - i hovedsak sted i Drammen. Derfor kan vi jo i all beskjedenhet avslutte med denne billedreportasje fra Drammen.

Ækksjn! Ækksjn!

Spille død av Tim Bowler er første bok i spenningsserien Blade. Hovedpersonen er en streetwise gutt på 14 år. Vi får ikke vite alt om ham i denne boka men det er ikke tvil om at han har vært gjennom mye fælt og er tvunget til å leve en tilværelse på utsida av samfunnet.

Han er en ensom ulv, ”god med kniven” og takler de fleste situasjoner. Dette er en brutal og klaustrofobisk verden, hvor man ikke kan stole på noen og farer lurer bak hver en krok. Innimellom er den virkelig så ”vanvittig spennende” som det påståes i forlagsomtalen. Regner med at boka skulle være midt i blinken for utålmodige lesere siden det skjer noe absolutt hele tida. Så dette er serien alle formidlere av litteratur for ungdom vil trykke til sitt bryst, endelig noe man kan tilby disse gutta som etc etc etc for å få dem til å lese og pricethelordoghallelujah! Bøkene er på rundt 150 sider, luft på sidene og skikkelig tøfft omslag! Billige er de også!

Forfatteren har fått Carnegiemedaljen, riktig nok for en annen bok. Boka er skrevet som en jegfortelling og hovedpersonen ( altså Blade) henvender seg direkte til leseren. Som blir kalt ”snokeren”. Litt uvanlig grep, men det fungerer. Forfatteren vil også slå et slag for litteratur og lesning. Blades favorittbøker er Skatten på sjørøverøya og av alle ting Det suser i sivet.

Det skal ganske mye til for at jeg skal synes at en spenningsbok egentlig ER spennende. Så hva var det med denne boka som fenget meg? Kanskje at man faktisk fikk sympati for personen, selv om ikke personskildringa går så veldig i dybden. Forfatteren får godt fram utryggheten og uvissheten – det ER noen utenfor og du veit hva slags folk det dreier seg om - og hva de er i stand til å gjøre - og hva skjer når hovedpersonen går inn i den leiligheten etc. Persongalleriet består av noen riktig eklinger av den typen du helst vil gå store omveier rundt.

Mens Blade skildrer en realistisk verden du riktig nok er glad du ikke er en del av finner handlinga i Blodrød vei av Moira Young sted i fantasyverdenen.

”Med høyt tempo, unike karakterer og en historie så spennende at man mister pusten, er «Blodrød vei» på samme tid en gripende, apokalyptisk dystopi og en uforglemmelig kjærlighetshistorie.”

Her skjer det mye – hele tida – men hvor ”uforglemmelig” denne kjærlighetshistorien er kan kanskje diskuteres. Og jeg ble vel heller ikke så ”rystet og beveget” som reklamen lover.

Tida er en eller annen gang etter ”knusertida” – som altså var vår tid - og boka skildrer en uttørket verden hvor det fremdeles finnes rester av for lengst ødelagt bebyggelse. En verden ikke fullt så utrøstelig dyster som Veien av Cormac McCarthy (som er en av det utall forfattere mange mener burde fått Nobelprisen men akkurat DER er han jo i godt selskap da ) men likevel med nok farer som truer våre helter.

De som er med:

• Saba, vakker, med imponerende mot og fightervilje, mister sin
• tvillingbror, Hugh, også vakker og sterk. Han blir tatt til fange av ”tontonger”, skikkelig onde altså, disse styres av en den enda ondere kongen, og planen er at Hugh skal .... nei glem det, ingen spoilere herigården, men Saba må altså foreta en lengre – og farefull - reise for å redde sin bror, på ingen måte noen enkel oppgave, og dessuten må vi heller ikke glemme
• den litt plagsomme, men også beintøffe lillesøstra Emmi.
• Andre medvirkende er
• Jack, også sterk, vakker og med en rekke andre dyder, som altså Saba motstrebende blir etc etc..., får de hverandre til slutt mon tro, hm hm,
• De frie haukene, et kvinnefellesskap bestående av beintøffe kvinner fit for fight,
• Ike, en litt rufsete fyr, tøff og hard men god på bunnen.
• Kan kanskje ta med kråka Nero også, et nyttig dyr.

En helt grei bok i sjangeren, heldigvis med litt humor, men personene blir temmelig ”nåtids” og replikkene er som tatt rett fra amerikanske underholdningsfilmer. Nok en framtidsdystopi altså og ... ja, tenkte jeg det ikke ... den første av planlagte tre bind.

Dagen derpå

VAR det riktig å gi Nobelprisen til Tranströmer eller BURDE noen andre ha fått den, ER det gæernt å gi nobelprisen til en svenske eller burde svenskene for alltid være diskvalifisert fordi de er svenske, og VAR ikke Tranströmer for gammel, BURDE det ha vært en øvre aldersgrense og kanskje en nedre også for den delen ellers hadde vel det vært gæernt også, hvis noen som var FOR ung fikk den altså, og BURDE en europeer få nobelprisen i det hele tatt, for ikke å snakke om AMERIKANERNE, BURDE ikke nobelkommiteen snart slutte å gi prisen til noen på den vestlige halvkule overhode, BURDE den ikke snart ha gått til en afrikaner, asiater eller en australier for den delen, såfremt han ikke hadde vært for gammel da, eller HAN du liksom, BURDE ikke nobelkomiteen snart slutte å gi nobelprisen til menn i det hele tatt og heller slippe kvinnene til, bare de ikke er for gamle, er europeere, amerikanere, eller hvite! Og i hvert fall IKKE hvis de burde ha fått den før! Og når skal Bob Dylan få den og når skal Philop Roth få den for ikke å snakke om Murakami og en drøss andre forfattere som burde ha fått den for lengst – eller UUPS- da burde de i hvert fall ikke ha fått den!